Dåhjort eller dådyr, Dama dama eller Cervus dama, er eit hjortedyr som lever i Europa. Dei fleste stadene der dåhjorten finst, lever han i parkar og er berre delvis vill.[1] Han vart innført til Noreg fleire gonger på 1900-talet, og det finst mellom 100 og 500 individ i landet, dessutan streifdyr frå Sverige.[2]
Dåhjort eller dådyr, Dama dama eller Cervus dama, er eit hjortedyr som lever i Europa. Dei fleste stadene der dåhjorten finst, lever han i parkar og er berre delvis vill. Han vart innført til Noreg fleire gonger på 1900-talet, og det finst mellom 100 og 500 individ i landet, dessutan streifdyr frå Sverige.
Dåhjortlydar. Opptak frå Haldon Forest i Devon i oktober 1964.Dåhjort (Dama) tilhører hjortefamilien (Cervidae) og er også kjent som dådyr. Dådyr finnes ikke naturlig i Norge, noen rømte eller utsatte eksemplarer kan påtreffes. Dåhjorten ble trolig domestisert for omkring 3000 år siden.
Dåhjort kjennetegnes av sine små, nærmest hvite flekker langs sidene og ryggen. Den har som oftest rødbrun sommerpels og ei svart hårstripe som går langs nakken og ryggen på dyret, men fargene kan variere fra ganske lys til nærmest sort. Vinterpelsen er generelt noe mørkere enn sommerpelsen. Dåhjorten viser større variasjon i utfarging enn våre andre hjortedyr. I fangenskap øker gjerne fargevariasjonen sammenlignet med viltlevende populasjoner, på grunn av redusert genetisk variasjon og redusert seleksjon fra rovpattedyr. Buken og bena er lysere og ensfarget. Bakre og øvre del av lårene er dekket av hvite hår og utgjør det såkalte «speilet».
Dåhjort er mindre enn norsk hjort, men betydelig større enn rådyret. Hannen kalles dåbukk og hunnen hind eller kolle. Hindene er fullvoksne i 3-årsalderen og veier da gjerne ca. 40-65 kg. Bukkene er fullvoksne i 5-årsalderen og veier da gjerne ca. 80-120 kg.
Bare bukkene utvikler gevir. Geviret er viktig både for individenes sosiale status og som våpen i kamper bukkene imellom. Det første settet vokser fram ved ett års alder, da kun som to rette stenger uten forgreininger. Bukkene bærer geviret gjennom hele vinteren, og feller det først i april-mai. Umiddelbart etter felling begynner et nytt gevir å vokse fram. Under veksten er det omgitt av et mørkt hudlag (basten). Basten inneholder et rikt nettverk med nerveceller og blodårer, og sørger for vern og tilførsel av oksygen og næring i vekstperioden. Mot slutten av august eller i begynnelsen av september er det nye geviret utvokst og hardnet. Basten tørker ut og blir «feid» av mot busker og trær.
I eem-mellomistiden var dåhjort vanlig i store deler av Europa, blant annet i Danmark og England. I tidligere mellomistider var andre Dama-arter utbredt i Europa[3]. Etter siste istid fantes arten bare i Lilleasia og kanskje sør på Balkan og i Italia. Dåhjortene i Levanten, Irak og Iran ble tidligere regnet som en underart, men de fleste regner dem nå til en egen art, persisk dåhjort (Dama mesopotamica). Dåhjort er innført av mennesker til store deler av Europa og deler av Amerika, Asia, Australia, New Zealand, Fiji og Sør-Afrika.[4]
Arten er opprinnelig fra Tyrkia og innført i Argentina, Belgia, Canada, Chile, Danmark, Estland, Fiji, Finland, Frankrike, Irland, Hviterussland, Latvia, Litauen, Luxembourg, Moldova, Nederland, New Zealand, Norge, Peru, Polen, Portugal, Romania, Russland, Slovakia, Sør-Afrika, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland, Ukraina, USA, Ungarn, Uruguay og Østerrike.[2]
Arten er innført til Norge. Viltlevende dåhjort er imidlertid et resultat av rømninger fra viltoppdrett. I all vesentlighet har slike dyr etablert seg i Østfoldtraktene, blant annet på Hankø og øst for Glomma. Jakt på dåhjort er tillatt i hele landet mellom 25. september og 23. desember.[5]
Dåhjorten er mer av et flokkdyr enn vanlig hjort. Den foretrekker åpne kulturlandskap med god tilgang på grasbeite vår og sommer, mens den gjerne trekker inn i skogen om høsten og vinteren. Sammenlignet med andre hjortedyr er den ganske stasjonær og svært sky. Den bruker også i større grad synet til å orientere seg med, og er mindre avhengig av lukt og hørsel. Dette har med sikkerhet sammenheng med at dåhjorten ferdes mer i åpen terreng, der synet er viktigst for den. Det er kjent at den kan gjenkjenne urørlige menneskeskikkelser. Den er heller ikke like glad i å svømme.
Dåhjorten spiser i hovedsak gress og blader fra løvtrær om sommeren, og nøtter, bær og bark om vinteren. Dåhjorten gresser som oftest ved lysninger i skogen, som har frodig vegetasjon. Dåhjorten har noenlunde faste måltider, vanligvis tidlig om morgenen og om kvelden. Dåhjorten beiter som oftest i flokk. Etter å ha spist er det vanlig at flokken går tilbake inn i tettere vegetasjon. Natten går med til hjorting (drøvtygging) og hvile. Vannet den trenger, får den hovedsakelig igjennom føden (duggvått gress er en viktig kilde), og dåhjorten drikker derfor sjelden.
Brunsten starter i oktober-november. De eldre bukkene etablerer egne brunstområder (ca. 2 dekar), og markerer disse med lukt, feiemerker og brunstgroper. Dette området blir forsvart mot rivaler, samtidig som bukken prøver å samle seg harem. Kommer det andre bukker inn på reviret blir det gjerne en konfrontasjon. Underlegne bukker vil raskt trekke seg unna. Brunsthylet, som gjerne beskrives som et kraftig snork, tiltrekker seg paringsvillige hinder.
Hindene går drektige litt under åtte måneder, og føder som regel kun én kalv. Kalvene ligger gjemt i vegetasjonen inntil de er sterke nok til å følge med på flokken. Den flekkede pelsen gir god kamuflasje. Hinder og kalver danner egen flokker, adskilt fra dåbukkene, i periodene utenom paringstiden.
Dåhjort (Dama) tilhører hjortefamilien (Cervidae) og er også kjent som dådyr. Dådyr finnes ikke naturlig i Norge, noen rømte eller utsatte eksemplarer kan påtreffes. Dåhjorten ble trolig domestisert for omkring 3000 år siden.
