Gran (Picea abies) er eit tre i granslekta som er svært vanleg i Norden. Dette bartreet blir ofte kalla norsk gran, skogsgran eller vanleg gran for å skilja det frå andre grantypar.
Grantre blir brukt som planke- og møbelmateriale, som råstoff til å laga tremasse, cellulose, papir og kartong. Det er òg brukt til dekorasjon, særleg som juletre.
Grantre er tette bartre med mange kvasse nåler på 12–24 mm. Treet er tvekjønna og blømer i mai–juni. Dei om lag 4 cm lange, raude eller lysegrøne hoblomane står ytst på dei øvre greinene medan dei mindre hannblomane veks lenger nede og nær krona. Konglane er dei lengste i granslekta og blir 9–17 cm lange.
Rotsystemet spreier seg utover, slik at trea ikkje har feste djupt i jorda. Dei kan derfor lett blåsa overende i sterk vind, særleg om jorda er grunn eller oppbløytt. I Noreg kan treet bli opptil 50 meter høgt med ein stammediameter på opptil 1,5 meter.
Grantrea kan ha ulike former ut frå kvar dei veks. Trea er ofte kjegleforma, gjerne med rette greiner som står vassrett ut frå stammen. I område med mykje snøfall kan greinene vera korte og peika nedover for å minska vekta dei må bera om vinteren. Andre veksttypar av gran er kamgran, som har tynne greiner hengande som hår, og slangegran, eit tre med svært få sidegreiner. Krypande tre som slår rot frå greinene kan ein finna i verharde område, på fjellet og langs kysten.
Gran kan bli 200–300 år gammalt. Ho veks best på fuktig, næringsrik jord, men kan godt tola skugge. For å trivast treng treet stabilt vinterklima.
Det veks gran over heile Nordausteuropa, austover frå Noreg og Polen, og i fjella i Sentral-Europa. Uralfjella utgjer eit skilje der underarten Picea obovata tek over på austsida.
Treet kom først til Noreg for om lag tre tusen år sidan, men er no eitt av dei vanlegaste i landet, og fortsatt under utbreiing. Det veks naturleg dei fleste stader, bortsett frå på Vestlandet og i Nord-Noreg. Det finst likevel enkelte spreidde bestandar så langt nord som i Karasjok og Sør-Varanger.
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Gran Gran (Picea abies) er eit tre i granslekta som er svært vanleg i Norden. Dette bartreet blir ofte kalla norsk gran, skogsgran eller vanleg gran for å skilja det frå andre grantypar.
Grantre blir brukt som planke- og møbelmateriale, som råstoff til å laga tremasse, cellulose, papir og kartong. Det er òg brukt til dekorasjon, særleg som juletre.
Gran (Picea abies), også kalt vanlig gran, er et tre i furufamilien. Arten vokser i nordlige strøk i et «taigabelte» rundt Nordishavet og brukes til bygningsmateriale, papir og møbler, samt som juletre. På engelsk heter gran Norway Spruce. Dette kommer av at engelskmennene lærte å kjenne dette treslaget først ved kjøp av trevirke fra Norge. I 1666 brant store deler av London ned, noe som medførte stor etterspørsel etter grantrevirke. I dag er gran det mest dominerende treslaget i Norge, selv om den fortsatt ikke har fått fotfeste på Vestlandet.[2]
Grantrær kan bli opptil 50 m høye.[3] Den har flatrot som vanligvis ikke går lenger ned i bakken enn 1 m. Blomstring i mai. Trekronen er smalt konisk, grenene ofte litt hengende og svaie. Barken er rent brun eller gråbrun, årsskuddene kan være oransjebrune og litt hårete. De er flate under, og har barnåler oppå. Nålene er inntil 10 mm lange og 3 mm brede, mørkegrønne og litt blanke. Unge hunnblomster er rubinrøde og opprette. Konglene kan bli 10–20 cm lange, men sjelden mer enn 3 cm brede, og ofte hengende. Kongleskjellene har rombeform, de er ovale, og spisse ytterst. Et grantre kan i spesielle tilfeller bli ca. 600–700 år gammelt, men roten kan være inntil 10 000 år gammel og avgi nye, genetisk identiske trær som hver for seg gjennomlever fem prosent av rotsystemets levealder.[4]
Granen har evne til å klone seg selv, og overlever derfor under sterkt skiftende klimatiske og biotopiske forhold. I perioder med kulde, som i Den lille istiden i senmiddelalderen, skjøt granrøttene ut lave busker, mens individene i tider med mildere temperaturer blir høyreiste og slanke – som i våre tider.[5]
Varianter omfatter sibirgran (Picea obovata), mens en vanlig form er ormegran (Picea abies f. virgata) med lange og hengende grener som ofte nesten ikke er greindelte.
I Norge vokser det både vill og dyrket gran. Vill gran forekommer helt nord til Pasvik som spredte forekomster. Skogdannende gikk den like nord for Bjøllånes i Dunderlandsdalen i Rana. Da Sulitjelma gruber ble etablert i 1880-årene, var det også gran der. Den ble utryddet av hogst, geitehold og utslipp fra smeltehytta. Man har tidligere antatt at grana innvandret rundt 500–400 f.Kr., først i Lierne i Nord-Trøndelag, men funn fra Dalarna like over grensen til Sverige viser at den var en pionerart som etablerte seg straks isen forsvant.
På helleristningene i Østfold finnes det bare to avbildninger av trær, og de ser ut til å vise to grantrær. I bronsealderen var grantrær fremdeles sjeldne i Norge, noe som kan forklare avbildningene, som er å finne ved Solberg gård i Sarpsborg kommune. Etter formen på de avbildete skipene å dømme, kan dette helleristningsfeltet dateres til 800-tallet f.Kr. De to bartrærne ses nederst i feltet.[6]
Den tradisjonelle forståelsen er at grana kom til Lierne fra Sverige, og at den hadde spredt seg dit fra det nordlige Russland via Finland. Det er gjort funn av gran i grenseområdene ved Ladogasjøen som er om lag 5 500 år gamle. Det er funnet minst 3 000 år gamle eksemplarer på Finlands vestkyst og grensestrøkene inn mot Sverige ved Bottenviken.Men det er uvisst om dette var den første spredningsveien vestover inn til Sverige og Norge, eller om det bare representerer en senere innvandringsbølge.
Det er gjort funn av gran fra tiden 300–600 e.Kr. i de mest sentrale strøkene på Østlandet. Det har vært antatt at de nordvestre delene av Nordmarka (Ringkollen og Krokskogen) hadde grantrær omkring år 450–500 e.Kr., mens for eksempel Nittedalstraktene hadde gran alt i år 215–390 e.Kr. Til Hurdal og Vestre Toten kom den trolig alt i det første hundreåret etter år 0.
I Møre og Romsdal vokser naturlig granskog bare i Rindal og Romsdal, og forekomsten i Romsdal kan skyldes planting på 1800-tallet.[7] På resten av Vestlandet vokser gran naturlig kun noen få steder, som Modalen, Suldal, Voss og Luster,[8] men både vanlig gran og den amerikanske sitkagran er vanlig plantet i landsdelen.
Kysten fra rett sør for Trondheimsfjorden til Rana i Nordland er det eneste området i Europa der gran naturlig vokser ved Atlanterhavet. Disse granskogene har et fuktig og kjølig klima og danner en særpreget naturtype som kalles boreal regnskog, eller mer presist kystgranskog. Naturtypen er svært rik på moser og lav, og flere lavarter har sitt eneste europeiske voksested her.[9]
Det eldste levende individet av gran i Norge er registrert i Trillemarka i Buskerud og er 484 år (2008). I Skandinavia er den eldste grana funnet i Vilhelmina kommune i Sverige. Den var hele 587 år (1999). Men rotsystemene kan altså være betydelig eldre, inntil 10 000 år.
I 2012 publiserte en stor forskergruppe resultatene av genetiske undersøkelser av pollen funnet i innsjøsedimenter. I artikkelen i det prestisjefylte tidsskriftet Science hevdes det at de boreale treslagene overlevde siste istids maksimum i Skandinavia. Analysene viser at gran vokste i Trøndelag for 10 300 år siden, og at det fantes furu og gran i nærheten av Andøya for henholdsvis 22 000 år og 17 700 år siden.[10]
Gran forekom i Norge i mellomistidene og hadde i perioder større utbredelse enn i dag. Pollenfunn fra Fjøsanger utenfor Bergen og Vossestrand på Voss viser at det vokste store granskoger på Vestlandet mot slutten av Eem-mellomistiden.[11][12]
I Fulufjällets nasjonalpark i Dalarna i Sverige er det oppdaget ei levende gran som vokser på et rotsystem som er C14-datert til 9 558 år gammelt.[13] Funnet kan føre til at vi må revidere vår forståelse for når og fra hvor grantreet kom til Skandinavia.[14]
Leif Kullman, professor i naturgeografi ved Umeå universitet, har kartlagt granas utbredelse og funnet en rekke grantrær som er mellom sju og ni tusen år gamle. Den eldste av disse antas å være det eldste levende treet i hele verden. Kullman hevder at trærne har overlevd som lavtvoksende buskvekster.[14]
Midt i Trillemarka i Buskerud, på grensen mellom Sigdal og Numedal står det som sannsynligvis er Norges eldste levende grantre. Det er 538 år gammelt, det begynte å spire i 1480.[15][16]
Gran er et svært viktig treslag som opp gjennom tidene har medvirket til velstand gjennom båtbygging, husflid og fremveksten av sagbruks- og treforedlingsindustrien i Skandinavia. Tradisjonelt er gran også det mest vanlige juletreet i de norske hjem. Gran blir også brukt i lokket på strykeinstrumenter som fiolin, cello ol.
Mesteparten av grantømmeret blir brukt til skurlast (planker og bord til husbygging og innredning) og møbler. Tremasse og cellulose blir brukt til papirproduksjon. Grantrefibrene (cellene) er lange og derfor godt egnet til formålet. Det dårligste tømmeret blir brukt til produksjon av spon- og fiberplater.
Gran (Picea abies), også kalt vanlig gran, er et tre i furufamilien. Arten vokser i nordlige strøk i et «taigabelte» rundt Nordishavet og brukes til bygningsmateriale, papir og møbler, samt som juletre. På engelsk heter gran Norway Spruce. Dette kommer av at engelskmennene lærte å kjenne dette treslaget først ved kjøp av trevirke fra Norge. I 1666 brant store deler av London ned, noe som medførte stor etterspørsel etter grantrevirke. I dag er gran det mest dominerende treslaget i Norge, selv om den fortsatt ikke har fått fotfeste på Vestlandet.
_forest_from_Vestfold_county_in_Norway.jpg)
