Kvalar (Cetacea) er ein orden store pattedyr spesielt tilpassa liv i vatn. Det finst over 80 artar. Dei fleste artane held til i havet, men det finst òg nokre få tannkvalarter som lever i ferskvatn. Blant kvalane finn ein òg det største pattedyret i verda, den enorme blåkvalen som kan vege opp mot 200 tonn og verta over 30 meter lang. Den minste av alle kvalane er den vesle hektordelfinen, som normalt berre vert 1,2-1,5 meter lang og veg 35-60 kg (i snitt ca. 48 kg).
Alle kvalar har ein straumlineforma kropp som gjev liten motstand i vatn, men kroppsforma ymsar likevel ganske mykje. Dei snøggaste kvalane har gjerne ein torpedoliknande kropp, mens dei langsamare artene gjerne liknar meir på eit gigantisk rumpetroll i forma. Kroppen er òg i varierande grad dekt med eit isolerande spekklag som ymsar i tjuknad frå art til art. Arter som held til i kalde farvatn (Arktis eller Antarktis) har det tjukkaste spekklaget, som hjå nokre arter kan utgjere nærmare femti prosent av totalvekta. Spekket kan på einskilde plassar verta opp mot 50 cm tjukt hjå dei største artene.
Hjå kvalen er framlemene omdanna til luffeliknande sveiver som kvalen brukar til å manøvrere med. Dei små baklemene, som ikkje er feste til ryggbeinet, er derimot gøymde inni kroppen på dyret. Ytst på halen har alle kvalane ein horisontal halefinne som dei brukar til å skape framdrift i vatnet med. Dei snøggaste kvalane kan truleg kome opp i 50 km/t eller meir. Hjå nokre arter kan halefinnen og ryggfinnen òg brukast til å identifisere individa, fordi dei er unike i anten form eller mønster.
Kvalen er mellom få pattedyr som mest ikkje har hår på kroppen.
Kvalskjelettet saknar tyngre fast beinstruktur. Storparten av beina er lette og elastiske. Mange skjelettdelar er bytt ut med brusk eller til og med feittvev. I øyra og snutepartiet har kvalar spesielle bein som berre finst på desse plassane. Dette er beindanningar som på grunn av høg tettleik som minner om porselen har heilt spesielle akustiske eigenskapar og såleis leier ljod betre enn annan beinstruktur.
Mange kvalar har digre hovud. Hjå nokre arter utgjer hovudstorleiken nærmare ein tredel av kroppen. Lenginga av hovudet (snuten) har hjå nokre kvalar fått ei utforming som minner meir om ein nebb, og vert difor ofte omtalt som dette - kvalnebb. Kvalnebben er likevel ikkje bygd opp som ein tradisjonelt fuglenebb. Kraniet er vorte monaleg endra og ofte ekstremt lengd, som fylgje av at kjevane er kraftig lengde (særleg hjå dei største artene).
Halskvervlane er lite rørlege hjå dei fleste kvalartene, sjølv om nokre arter har eit visst høve til å røyva på nakken. Augo er små i høve til hovudstorleiken, men dei fleste kvalane har godt syn både i og over vatn. Elvedelfinane er likevel anten svært svaksynte eller blinde. Dei har då òg mindre bruk for synet, sidan elvesystema dei lever i gjerne har grumsete og ugjennomsynleg vatn.
Hjå alle kvalane, unnateke ei art, er nasen flytt opp på toppen av hovudet eller nakken, der han dannar eit såkalla blåsehòl med anten enkel eller dobbel pusteopning. Når kvalen kjem til overflata for å puste kan somme arter byte ut omkring 90 prosent av lufta i lungene i eitt og same andedrag. Til samanlikning byter menneske ut berre om lag 30 prosent. Når den gamle lufta vert blåsen ut kan ein hjå nokre arter sjå blåsten på lang avstand. Hjå blåkvalen kan han stå 12 meter til vêrs. Nokre arter brukar òg blåsten i ein fiskenotliknande teknikk for å fange byttedyr i neddukka tilstand. Når kvalane kjem til overflata etter eit dykk treng dei gjerne fleire inhaleringar for å byggje opp oksygenreservane på nytt, men trongen ymsar mellom artene.
Kvalar vert tradisjonelt delt inn i to underordenar, baserte på tannstrukturen. Bardekval har fått tennene omdanna til såkalla bardar og vert generelt sett større enn tannkvalane, som har ekte tenner.
Kvalane lever for det meste i havet, bortsett frå elvedelfinar som finst i nokre av dei største elvesystema i verda. Kvalane finst i alle verdshava, frå pol til pol. Somme arter trivst best langs kysten, medan andre helst ferdast på ope hav. Mange av artene migrerer òg mellom sumarbeite og vinterbeite, og kan då, sjølv om dei til vanleg trivst best ved kysten, krysse over ope hav. Det finst òg relativt stasjonære arter.
Dei fleste kvalartene er sosiale og dannar flokkar som kan ha alt frå 2-3 dyr til fleire tusen dyr. Somme dyr lever òg i eit solitær tilvære. Dei største flokkane vert i regelen danna når kvalane migrerer mellom beiteplassene gjennom sesongen, men av og til dannar det seg òg slike kjempeflokkar om tilgangen på mat er spesielt gunstig.
Normalflokken har i regelen eit tal vaksne hoer og avkjømet deira, og vert gjerne kalla ein mødreflokk eller haremsflokk. Unge hannar dreg frå mødreflokken når dei vert kjønnsmogne og dannar ofte eigne ungkarsflokkar, medan unge hoer oftast vert verande i harems-flokken. Seinare i livet dreg dei eldre hannane frå ungkarsflokken og dannar mindre hannflokkar, eller vert solitære. Vaksne hannar og hoer kjem sjeldan saman, anna enn under paringstida, ved migrering mellom beiteplassane, og under store etegilde då tilgjenget på mat er god.
Alle kvalar er særs dyktige dukkarar, men det er stor skilnad på dukkaråtferda mellom ulike arter og grupper. Dei beste dukkarane finn ein mellom tannkvalane, i den forståinga at mange av desse kvalane dukkar djupare og lengre enn bardekvalane. Årsaka til dette er å finne i kva desse dyra normalt et.
Som gruppe står nebbkvalane i ei særstilling når det gjeld djupe dykk, men den beste dukkaren av dei alle er truleg spermkvalen. Forskarane meiner at denne kvalen truleg kan dukke ned mot ei djupn på 3000 meter eller meir, sjølv om slike dykk aldri er vortne offisielt dokumentert. Faktisk er dei djupaste dykka som er dokumenterte av ein spermkval «berre» målt til 1 219 meter. Det er likevel vorte registrert dykk som har vart opp mot 120 minutt, og fleire forskarar trur at spermkvalen kan vere neddukka i opp mot 190 minutt (Eugen Gravningen Sørmo [1], 2003) på det mest ekstreme.
Den offisielle verdsrekorden for pattedyr er på 1899 meter, og vart utført av ein gåsenebbkval den 17. oktober i 2006, i eit dykk som varte i 85 minutt[2]. Det er likevel truleg at denne kvalen kan dukke endå djupare, truleg til meir enn 2 000 meter. Nebbkvalar dukkar vanlegvis i 20-30 minutt og til djupner på 1000 meter eller meir.
Sjølv om kvalen er eit pattedyr unngår han dUkkesjuke. Når ein kval dukkar djupare enn 100 meter, kollapsar lungene ettersom trykket aukar, og den komprimerte lufta vert pressa inn i det respiratoriske treet som motstår trykket fordi kvalane har brusk i veggene, heilt ned til dei terminale bronkiolene. Brusken gjer at kvalen toler trykket. Frå desse respiratoriske gangane kan ikkje nitrogeneit trekkje seg inn i blodbana, slik at dukkarsjuke kan oppstå.
Kvalane har utvikla mange av dei same tilpassingane til dukking ein finn hos selar. Kvalane har mellom anna auka kapasitet for lagring av oksygen som fylgje av eit stort blodvolum med høge hematokritverdiar (delar med raude blodlekamar målte i prosent) og høge konsentrasjonar av myoglobin (eit protein som er viktig for å transportere oksygen til musklane) i muskulaturen. Det er òg kjent at kvalar kan regulere hjartefrekvensen under dukking - såkalla bradykardi, men artene har truleg ulike føresetnader og turft. Turfta er størst hjå dei artene som dukkar djupast, og difor truleg òg best utvikla.
Kvalen kommuniserer med både ljod (såkalla kvalsong) og kroppsspråk. Kvalsongen vert gjerne delt opp i emnar eller frasar (sistnemnde er kortare). Det er berre hannane som «syng», og forskarane har registrert at songen endrar litt seg frå år til år. Mest kjend for songen sin er knølkvalen. Sidan kvalar ikkje har stemmeband, oppstår songen når kvalen pressar luft gjennom dei digre nasegangane sine. Forskarar er framleis usikre på kva formålet med kvalsongen er, men sidan berre hannane syng, trudde ein lenge at songen berre var for kurtisering. No meiner likevel forskarane at songen òg tener ei rekkje formål. Sidan ljod ber svært godt i vatn kan kvalar kommunisere med infraljo (lågfrekvent ljod) over enorme distansar, kanskje over fleire hundre kilometer. Kvalar har difor spesielt godt utvikla høyrsel.
Det hender at kvalar strandar, altså sym på land og ikkje sjølv klarer å ta seg ut på djupt nok vatn til å kunne symje. Kvalstranding skjer jamt oftare og oftare, men ein veit ikkje visst kvifor det skjer. Det eksisterer ei mengd ulike teoriar. Ein teori er at kvalane av ulike årsaker feilnavigerer. Ein annan teori er at kvalane vert jaga på land, til dømes av jaktande spekkhoggarar.
Dei fleste kvalane som strandar er arter som held til på djupt vatn. Dette er årsaka til teorien om feilnavigering. Ein kan tenkje seg at dei ikkje er kjende i kyststroka og difor feilnavigerer og hamnar på land. Den mest omfattande massestrandinga ein kjenner til i nyare tid hende på New Zealand i 1985, då om lag 400 grindkvalar stranda i laupet av kort tid. Òg i 2005 stranda det 129 grindkvalar på New Zealand, men denne gongen greidde styresmaktene å berga 108 av dei[3].
I det siste har stadig fleire forskarar teke til ords for at såkalla elektronisk forureining kan vere ei årsak til at kvalar strandar. Ein tenkjer seg då at stadig meir utstrekt bruk av ekkolodd og sonar (særleg i militær samanheng) kan påverke navigasjonsevna åt kvalane.
Nedstamminga til kvalane har lenge vore ei gåte for vitskapen, som har hatt to hovudteoriar. Lenge trudde ein at kvalane var etterkomarar av forhistoriske kjøtetande dyr som likna mest på notidas hyenar, men hadde høver. Denne gruppa dyr er kjend under det vitskaplege namnet Mesonychidae.
Ifylgje den andre hovudteorien, som no altså vert rekna som den sikraste, delte kvalane forfedrar med dyr i gruppa Artiodactyla, ei gruppe klauvdyr som i tillegg òg omfattar sauer, geiter, hjortar, storfe og flodhestar. Tidlegare molekylære og genetiske studium styrkjer òg denne teorien, som gjer flodhesten til kvalen sin nærmaste nolevande slektning. Den felles ættefaren deira høyrde såleis til den vitskaplege gruppa Condylarthra, som gjerne vert kalla tidlege hovdyr og truleg blomstra opp for om lag 65 millionar år sidan, samstundes med at dinosaurene døydde ut.
Ein reknar no med at kvalen sine ættefedrar gjekk i vatnet for omkring 50 millionar år sidan, der dei etter kvart vert til tidlege kvalar i gruppa Archaeoceti. Endringa frå denne gruppa til moderne kvalar (i gruppa Cetacea) tok truleg noko over 20 millionar år.
Den amerikanske paleontologen Philip D. Gingerich, som arbeider ved University of Michigan, fann likevel eit anna svar på gåta i 2000. Under arbeid i Pakistan oppdaga han eit 47 millionar år gamalt fossil av Pakicetus, eit landlevande dyr på storleik med ein ulv. Gingerich oppdaga saman med Neil Wells, Donald Russell, og S. M. Ibrahim Shah opphavleg Pakicetus attende i 1983, men det nye funnet omfatta delar som gjorde det råd å fastslå at Pakicetus hadde ein okleknokkel som likna kraniet til sauene og eit som likna kvalane sitt. Pakicetidene (Pakicetidae), som desse dyra vert kalla i eit familieomgrep, omfattar i tillegg til slekta Pakicetus òg dei tre slektene Gandakasia, Nalacetus og Ichthyolestes (sistnemnde på storleik med ein rev]]). Fossile pakicetider er funne både i Pakistan og i det nordvestre India, i eit område forskarane meiner var eit kystområde for 52 millionar år sidan. Ein kan difor tenkje seg at dei kjøtetande pakicetidene (rovdyr) kanskje fann føda langs denne kyststripa eller kanskje direkte i vasskanten.
Ein reknar i dag med at Cetacea som gruppe oppstod for omkring 35 millionar år sidan. Vidare reknar ein med at gruppa av bardekvalar og tannkvalar truleg skilde lag for omkring 30 millionar år sidan[4].
Det vitskaplege namnet «Cetacea» stammar frå den latinenske ordet Cetus og vert bruka i biologien som namn på «kval»; den opphavlege tydinga «stort sjødyr» var meir generell. Det stammar frå det greske ordet ketos, som direkte omsett tyder «sjømonster». Cetologi er den delen av marin vitskap som omhandlar studiet av kvalartene.
Det finst meir ein 80 kvalarter, men det er etter måten stor uvisse om det eksakte talet. Årsakene til dette er fleire. Ei hovudårsak er at forskarar seg i mellom er usamde om kor grensene for artsdeling skal gå, ikkje berre blant kvalar, men generelt sett. Moderne teknologi har ført til at det er vorte «oppdaga» ei mengd «nye» arter, basert på skilnader i anatomien, morfologien og DNA-profilen åt arta. Ein snakkar altså ikkje om uoppdaga dyr og planter, men om «velkjende» førekomstar som med ny teknologi kan definerast som nye arter.
Kvalane er vanskelege å studere, sidan dei bruka mykje tid i neddukka tilstand. Ein må difor rekna med at det stadig vil dukka opp både nye arter og slekter. I dei siste to tiåra har det mellom anna dukka opp fleire nye arter mellom dei lite kjende nebbkvalane. Teknologien har òg konstatert at dyr vi tidlegare rekna som separate arter eigentleg høyrer til same art, slik tilfellet var med ganges- og indusdelfin]. Desse vert no rekna som underarter av Platanista gangetica.
Etter Laura May-Collados og Ingi Agnarssons store gransking (publisert i 2005), vert det rekna med 64 (63 omtykte) kvalarter [5]. Resultatet frå studiet stemmer godt med nyare DNA-forsking, men det vart òg gjort nokre nye oppdagingar. Dette er det teke omsyn til nedanfor. Mellom anna slår undersøkinga fast at sørleg vågekval (Balaenoptera bonaerensis) er nærmare i slekt med gråkval (Eschrichtius robustus) enn med seikval (Balaenoptera borealis) og brydekval (Balaenoptera edeni), men dette er det ikkje teke omsyn til i listene på kvalsidene våre. Det er likevel ein indikasjon på at klassifiseringa av kvalane kanskje vil få nokre endringar i åra som kjem.
I tillegg til artene som var med i undersøkinga inkluderer listene (på tannkval- og bardekval-sidene) òg 20 arter som ikkje var med, men som gjerne vert rekna som eigne artar. Manglande aksept for enkelte artar kjem eventuelt fram i den einskilde artikkelen. Den totale lista inkluderer difor 15 bardekvalar og 69 tannkvalar (totalt 84 arter kval).
Det er uvist når mennesket fyrst byrja å jakte. på kval. Dei tidlegaste arkeologienske funna som indikerer kvalfangst er vortne funne i Sør-Korea, der innrissa teikningar (daterte til 6000 f.kr) syner at steinaldermenneske jakta på kval med båtar og spyd. Hvalfangsteknikkar er likevel vortne meir teknologisk sofistikert over tid.
Kvalfangst var til å byrje med avgrensa til nærkystområde, slik som til dømes det baskiske fiskeriet, som jakta på den nordatlantiske rettkvalen frå 1400 til 1700-talet, og fiskeriet rundt og mellom Svalbard og Grønland frå 1600-talet til 1900-talet. Etter at moderne kvalfangstteknikkar dukka opp er visse kvalarter vortne alvorleg påverka av fangstverksemda. Desse metodane vart motiverte på 1800-talet fyrst og fremst av ein aukande etterspurnad etter kvalolje, medan det seinare på 1900-talet var etterspurnad etter kvalkjøt som var mest utslagsgjevande, ettersom kvalolje i større grad vart bytt ut med petroleum.
Pelagisk kvalfangst vart driven av store kvalfangstekspedisjoner, som hadde eit flytande kvalkokeri og opp mot 10 kvalbåtar. Noreg, England, Nederland og Japan utrusta slike ekspedisjonar i 1950-åra, og fangsten vart hovudsakleg driven i Sørishavet.
Kvalfangsthistoria har påverka både utviklinga av mange kulturar så vel som miljøet deira.
I 1982 vedtok Den internasjonale kvalfangstkommisjonen (IWC) ein fangststopp (moratorium) for all kommersiell kvalfangst med verknad frå 1986. Noreg reserverte seg mot stans i småkvalfangsten i Nordaust-Atlanteren, men innførte mellombels stans i vågekvalfangsten frå 1987, i påvente av betre kunnskap om bestandsstorleiken. Vitskapskomitéen i IWC har lagt fram både sikrare bestandsoverslag og ein revidert forvaltningsprosedyre, men kommisjonen har sidan 1990 likevel ikkje vore viljug til å revurdere moratoriet og fangstkvotene.
I 2004 vart vågekvalbestanden i dei områda i Nordaust- og Sentral-Atlanteren der Noreg driv fangst vurdert til 107 000 dyr - stor nok til å gje grunnlag for berekraftig hausting. Totalbestanden i Sentral-Atlanteren vart i 2001 vurdert av Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen til 63 500 dyr.
Etter eit opphald på fem år for studiar av bestandsgrunnlaget, vedtok regjeringa at fangsten av vågekval skulle starte opp att i 1993. Reservasjonen mot fangststoppen er heimla i Artikkel V i Hvalfangstkonvensjonen. Noreg sin juridiske rett til å drive vågekvalfangst er dimed ikkje omstridd.
Dei norske kvotane på vågekval vert baserte på vitskapskomitéen sin reviderte forvaltingsprosedyre. I 2005 var kvoten på 670 dyr, mdan den for 2007 er på 1052 dyr. Kvoten er altså like stor som i 2006, men det er ein viktig skilnad. I 2007 vil det verta tillate å ta inntil 900 dyr i områda langs kysten, det vil seie i Nordsjøen, langs kysten frå Stad til Finnmark, i Barentshavet og ved Svalbard.
I januar 2007 fekk likevel ei mengd kvalarter endra statusen sin på den internasjonalen raudlista for truga artar og vert no rekna som berekraftige arter att. Dette kan føre til ny fangst på arter som lenge har vore totalfreda. Artene som vert omfatta av endringa er i tillegg til vågekval, òg knølkval, kvitkval, narkval, kvitnos, kvitskjeving og nise[6].
At det kom eit generelt forbod mot kvalfangst på 1980-talet var ikkje minst takk vere eit sterkt engasjement frå ei rekkje ulike internasjonale miljøorganisasjonar, der spesielt Greenpeace utmerka seg med metodane sine for å stogga fangsten.
Ein av dei mest markante personane i motstandsrørsla mot kvalfangst var skippar og miljø- og dyrevernaktivisten, kanadiaren Paul Watson, som var ein av dei tre grunn-leggjarane av Greenpeace, og eit produkt av Greenpeace-rørsla sin intense kampanje mot kvalfangst i det gamle Sovjet på 1970-talet. Watson var viljug til å ty til meir ekstreme verkemiddel for å oppnå måla sine. Han forlét Greenpeace og danna den nye og langt meir ekstreme organisasjonen Sea Shepherd Conservation Society i 1977. Eit av verke-midla han tok i bruk var å renne kvalfagerskutene i senk. Som skipper om bord på båten Sea Shepherd hevdar Watson å ha søkt 10 kvalskutar sidan 1979.
På denne tida hadde det allereie utvikla seg ei interesse for såkalla kvalkikking i nokre land. Folk samla seg i grupper og drog til sjøs med båt for å kike på kvalane, som kan vere ganske nysgjerrige dyr. Kvalkikinga utvikla seg snøgt til å verta ei ny form for turisme i nokre land, kanskje spesielt i USA og Canada som må reknast som leiande i utviklinga av denne nye næringa.
I dag er kvalkiking populært i mange land, òg i Noreg der ei mengd selskap no tilbyd turistar å sjå kval gjennom eit produkt næringa har valt å kalle kvalsafari. I Noreg er verksemda størst i nordområda - spesielt Andenes var tidleg ute - der sjansen til å sjå kval er størst. Kvalsafari er òg vorten eit populært produkt i land som Sør-Afrika, New Zealand og Australia, på Asorane og i ei rekkje land rundt Middelhavet og det elles i Europa. I det siste har det òg utvikla seg ei gryande næring i land som Chile og Argentina, som båe ligg sentralt i høve til kvalkiking i Sørishavet.
Artikkelen er omsett frå Wikipedia på bokmål per 12.07.07
Kjelder som ikkje er referert direkte i teksten, men som er nytta til ein viss grad:
Kvalar (Cetacea) er ein orden store pattedyr spesielt tilpassa liv i vatn. Det finst over 80 artar. Dei fleste artane held til i havet, men det finst òg nokre få tannkvalarter som lever i ferskvatn. Blant kvalane finn ein òg det største pattedyret i verda, den enorme blåkvalen som kan vege opp mot 200 tonn og verta over 30 meter lang. Den minste av alle kvalane er den vesle hektordelfinen, som normalt berre vert 1,2-1,5 meter lang og veg 35-60 kg (i snitt ca. 48 kg).
Hvaler eller kvaler (Cetacea) er en gruppe store pattedyr, som gjennom evolusjonen helt ut har blitt tilpasset et liv i vann. Sammen med seler og sjøkyr utgjør hvalene gruppen sjøpattedyr. Hvalenes nærmeste nålevende slektninger er imidlertid flodhestene (Hippopotamidae). Hvalhannen kalles okse, hunnen ku og avkommet kalv.
Det finnes mer enn 80 arter av hval, hvor 21 har blitt registrert i norske farvann. Flesteparten holder til i havet, men noen er også tilpasset et liv i ferskvann. Blant hvalene finner man også verdens største dyr, den enorme blåhvalen, som faktisk er det største dyret som noen gang har levd på kloden vår, og hunnene blir størst. Blåhvalen kan veie opp mot 200 tonn og bli over 33 meter lang. Den minste av hvalene er hektordelfinen, som blir cirka 1,2–1,5 meter lang og typisk veier omkring 35–60 kg, og hunnen er minst.
Alle hvaler har en strømlinjeformet kropp som gir liten motstand i vann, men kroppsformen varierer allikevel ganske mye. De hurtigste hvalene har gjerne en torpedolignende kropp, mens de langsommere artene ligner mer på et gigantisk rumpetroll i formen. Kroppen er også i varierende grad dekket med et isolerende lag av spekk. Noen arter har et tykt lag, mens andre kun har tynt lag. Arter som holder til i kalde farvann (Arktis eller Antarktis) har det tykkeste spekklaget. Hos noen arter kan dette utgjøre nærmere femti prosent av totalvekten. Spekket kan på enkelte plasser bli opp mot 50 cm tykt hos de største artene.
Hos hvalen har forlemmene blitt omdannet til luffelignende sveiver som hvalen bruker til å manøvrere med. De små baklemmene, som forøvrig ikke er festet til ryggraden, er derimot gjemt inne i kroppen på dyret. Ytterst på halen har alle hvaler en horisontal halefinne som de bruker til å skape framdrift i vannet med. De hurtigste hvalene kan trolig komme opp i 50 km/t eller mer. Hos noen arter kan halefinnen og ryggfinnen også brukes til å identifisere individene, fordi de er unike i enten form eller mønster. De er dessuten også nesten hårløse.
Hvalskjelettet savner tyngre fast benstruktur og er porøst og fettrikt. Det består av inntil 50–60 prosent fettvev, og storparten av bena er lette og elastiske. Mange skjelettdeler er erstattet av brusk eller til og med fettvev. I øret og snutepartiet har hvaler spesielle ben som bare forekommer på disse plassene. Dette er bendannelser med høy densitet som minner om porselen og har helt spesielle akustiske egenskaper. Denne bendannelsen leder lyd bedre enn annen benstruktur.
Mange hvaler har enorme hoder. Hos noen arter utgjør hodestørrelsen nærmere en tredjedel av kroppen. Forlengelsen av hodet (snuten) har hos noen hvaler fått en utforming som minner mer om et nebb og blir derfor omtalt som enten dette eller eventuelt som et hvalnebb. Hvalnebbet er imidlertid ikke bygget opp som et tradisjonelt fuglenebb. Kraniet har blitt betydelig forandret og ofte ekstremt forlenget, som følge av at kjevene er kraftig forlenget (særlig hos de største artene).
Halsvirvlene er lite bevegelige hos de fleste hvalartene, selv om noen arter har en viss mulighet til å bevege nakken. Øynene er små i forhold til hodestørrelsen, men de fleste hvaler har godt syn både i og over vann. Elvedelfinene er imidlertid enten svært svaksynte eller blinde. De har da også mindre bruk for synet, siden elvesystemene de lever i gjerne har mudderint ugjennomsiktig vann.
Hos alle hvaler, unntatt hos en art, er nesen flyttet opp på toppen av hodet eller nakken, der den danner et såkalt blåsehull med enten enkel eller dobbel pusteåpning. Når hvalen kommer til overflaten for å puste kan noen arter bytte ut omkring 90 prosent av luften i lungene i ett og samme åndedrag. Til sammenligning bytter mennesker ut kun ca. 30 prosent. Når den gamle luften blåses ut kan blåsten hos noen arter sees på lang avstand. Hos blåhvalen kan den stå 12 meter til værs. Noen arter bruker også blåsten i en fiskenotlignende teknikk for å fange byttedyr i neddykket tilstand. Når hvalene kommer til overflaten etter et dykk trenger de gjerne flere inhaleringer for å bygge opp oksygenreservene på nytt, men behovet varierer mellom artene.
Hvaler deles tradisjonelt inn i to underordener, basert på tannstrukturen.
Gruppen med bardehvaler (Mysticeti) har færrest antall arter, men består av de fysisk største hvalene (herunder verdens største pattedyr – blåhvalen). Sju av artene har ifølge Havforskningsinstituttet blitt registrert i norske farvann. Hunnene blir generelt større enn hannene. Bardehvaler har ikke ordinære tenner, men har fått disse omdannet til såkalte barder. Bardene, som sitter i overkjeven og fungerer som et filter, består i hovedsak av proteinet keratin og ligner en stor hårkam. Bardehvalene har blåsehull med to pusteåpninger. Det er uklart om bardehvaler har en primitiv form for ekkolokalisering eller ikke. Artene i denne gruppen lever utelukkende i havet, selv om noe arter i enkelte tilfeller kan ta seg (forville seg) inn i elvemunninger.
Gruppen med tannhvaler (Odontoceti) inkluderer flest arter og viser størst genetisk variasjon, også med hensyn til den fysiske størrelsen på dyrene. Fjorten av artene har ifølge Havforskningsinstituttet blitt registrert i norske farvann. Hannene blir generelt større enn hunnene. Dette er hvaler som har ordinære tenner av dentin, selv om ikke alle artene har tenner som er funksjonelle. Tannhvalene har blåsehull med kun en pusteåpning. Alle tannhvaler har dessuten en avansert form for ekkolokalisering som de bruker til å orientere seg med. Artene i denne gruppen lever stort sett i havet, men noe få arter har også tilpasset seg ferskvann og lever i noen av verdens større elvesystemer.
Hvalene finnes i alle verdenshavene, fra Arktis til Antarktis, og i alle typer klima. Noen arter trives best langs kysten, mens andre helst ferdes på åpent hav. Noen har også tilpasset seg et liv i ferskvann og trives utelukkende i noen av verdens større elvesystemer, mens noen ytterst få kan oppholde seg vekselvis i ferskvann og saltvann. Flere arter migrerer også mellom sommerbeite og vinterbeite, og kan da, selv om de til vanlig trives best ved kysten, krysse over åpent hav, mens andre er relativt stasjonære.
Hvalens habitat er så mangfoldig at det vanskelig lar seg beskrive, annet enn for mindre grupper og enkelt arter. Noen trives på grunt vann, andre på store havdyp. Noen trives ved polene eller langs iskanten og i drivisen og liker kanskje temperert vann, andre trives i tropiske farvann rundt ekvator. Arter som migrerer kan ha et forhold til ulike klimasoner, men de krysser ikke over ekvator.
De fleste artene er sosiale og danner flokker. Flokkene kan bestå av alt fra 2–3 dyr til flere tusen dyr. Noen dyr lever også i en solitær tilværelse. De største flokkene dannes gjerne når hvalene migrerer mellom beiteplassene gjennom sesongen, men av og til dannes det også slike kjempeflokker om tilgangen på mat er spesielt gunstig.
Normalflokken består som regel av et antall voksne hunner og deres avkom og kalles gjerne en mødreflokk eller haremsflokk. Unge hanner forlater mødreflokken når de enn i paringstiden, når de sesongvis migrerer mellom beiteplassene, og under store etegilder når tilgangen på mat er god.
Alle hvaler er svært dyktige dykkere, men det er stor forskjell på dykkeatferden mellom ulike arter og grupper. De beste dykkerne finner man blant tannhvalene, i den forstand at mange av disse hvalene dykker dypere og lengre enn bardehvalene. Årsaken til dette er å finne i hva slags føde disse dyrene normalt spiser.
Det har lenge vært antatt at spermhval (Physeter macrocephalus) kan dykke ned til et dyp på cirka 3 000 meter eller mer,[1] men det er en hypotese som til nå ikke har latt seg bekrefte. Norske forskere har også antydet, at spermhval trolig kan være neddykket i opp mot 190 minutter,[2] men også det er kun en hypotese. Mange tannhvaler er imidlertid usedvanlig gode dykkere, og nebbhvaler har lenge blitt antatt å være blant de beste. Arten har siden den 17. oktober 2006 innehatt verdensrekorden i dyp-dykking for pattedyr, og siden forbedret den betydelig. Når hvalene kommer til overflaten restituerer de oksygennivået i kroppen i løpet av cirka 20 sekunder, før de eventuelt dykker på nytt. Etter svært dype dykk har det blitt observert at denne hvalarten gjerne hviler ved overflaten i lengre tid enn normalt forventet. Dette, og det faktum at hvalen ofte strander, har ført til at noen forskere tror at den kan få en slags dykkersyke, dersom den dykker igjen for raskt etter et dypdykk.
Den 17. oktober 2006 dykket en gåsenebbhval (for første gang) beviselig til 1 899 meter, og satte med det ny offisiell verdensrekord i dyp-dykking for pattedyr. Dykket varte i 85 minutter.[3] Med det reiste spørsmålet seg, om ikke denne arten kunne dykke både dypere og med lenger varighet, og rekorden ble ettertrykkelig smadret den 17. februar 2011, da en annen gåsenebbhval (Zc015; hunnhval) dykket ned til hele 2 992 m utenfor kysten av California, i et dykk som varte i cirka 80 minutter, men også to andre gåsenebbhvaler (Zc010 og Zc011) har beviselig dykket dypere enn den tidligere rekorden fra 2006.[4]
Forskerne merket åtte gåsenebbhvaler utenfor kysten av California og tok i mot data fra hvalene, som blant annet målte forflytningsmønster, dybder og dykketider, over en periode på cirka to år (2010–2012). Hvalene som ble merket besto av fire voksne hunner (Zc010, Zc015, Zc017 og Zc019), tre vokse hanner (Zc011, Zc016 og Zc020), og en unghval (Zc014) av ukjent kjønn. Det lengste dykket (utført av Zc010) som ble målt i varte i hele 137,5 minutter.[4]
Under den perioden de åtte hvalene ble testet, ble hvert enkelt individs dykk registrert og målt, blant annet med hensyn til største dybde og lengst varighet. Tabellen under viser resultatene (men ikke nødvendigvis for samme dykk):[4]
Tagg Kjønn Største dyp Lengste varighet Zc010 hunn 1 924 m. 137,5 min. Zc011 hann 2 295 m. 114,7 min. Zc014 ukjent 1 872 m. 082,7 min. Zc015 hunn 2 992 m. 112,5 min. Zc016 hann 1 840 m. 110,4 min. Zc017 hunn 1 840 m. 099,7 min. Zc019 hunn 1 808 m. 091,2 min. Zc020 hann 1 872 m. 114,7 min.Selv om hvalen er et pattedyr unngår den (normalt) dykkesyke. Når en hval dykker dypere enn 100 meter, kollapser lungene ettersom trykket øker, og den komprimerte luften presses inn i det respiratoriske treet som motstår trykket fordi hvaler har brusk i veggene, helt ned til de terminale bronkiolene. Brusken gjør at hvalen tåler trykket. Fra disse respiratoriske gangene kan ikke nitrogenet trekke seg inn i blodbanen, slik at dykkersyke kan oppstå.
Hvalene har utviklet mange av de samme tilpasningene til dykking som man finner hos seler. Hvalene har blant annet økt kapasitet for lagring av oksygen som følge av et stort blodvolum med høye hematokritverdier (andeler med røde blodlegemer målt i prosent) og høye konsentrasjoner av myoglobin (et protein som er viktig for å transportere oksygen til musklene) i muskulaturen. Det er også kjent at hvaler kan regulere hjertefrekvensen under dykking – såkalt bradycardia, men artene har sannsynligvis ulike forutsetninger og behov. Behovet er størst hos de arter som dykker dypest, og derfor trolig også best utviklet.
Utdypende artikkel: Hvalsang
Hvalen kommuniserer med både lyd, såkalt hvalsang, og kroppsspråk. Hvalsangen deles gjerne opp i emner eller fraser (sistnevnte er kortere). Det er bare hannene som «synger», og forskerne har registrert at sangen endrer seg litt fra år til år. Mest kjent for sin sang er knølhvalen. Siden hvaler ikke har stemmebånd, oppstår sangen når hvalen presser luft over strupehodet og gjennom de enorme nesegangene. Forskere er fremdeles usikre på hva hensikten med hvalsangen er, men siden bare hannene synger, antok man lenge at sangen kun var for kurtisering. Nå mener imidlertid forskerne at sangen også tjener en rekke formål. Siden lyd bærer svært godt i vann kan hvaler kommunisere med infralyd (lavfrekvent lyd) over enorme distanser, kanskje over flere hundre kilometer. Hvaler har derfor spesielt godt utviklet hørsel.
Utdypende artikkel: Hvalstranding
Det hender at hvaler strander, altså svømmer på land og ikke selv klarer å ta seg ut på dypt nok vann til å kunne svømme. Hvalstranding skjer stadig oftere, men man vet ikke med sikkerhet hvorfor det skjer. Det eksisterer en rekke ulike teorier. En teori er at hvalene av ulike årsaker feilnavigerer. En annen teori er at hvalene blir jaget på land, eksempelvis av jaktende spekkhoggere.
De fleste hvaler som strander er arter som holder til på dypt vann. Dette er årsaken til teorien om feilnavigering. Man kan tenke seg at de ikke er kjent i kyststrøkene og derfor feilnavigerer og havner på land. Den mest omfattende massestrandingen man kjenner til i nyere tid skjedde på New Zealand i 1985. Da strandet omkring 400 grindhvaler der. Også i 2005 strandet det 129 grindhvaler på New Zealand, men denne gang greide myndighetene å redde 108 av dem.[5]
I det siste har stadig flere forskere tatt til orde for at såkalt akustisk forurensning[6] kan være en betydelig årsak til at hvaler strander. Man tenker seg da at stadig mer utstrakt bruk av ekkolodd og sonar (særlig i militær sammenheng) kan påvirke hvalenes navigasjonsevne.
Hvalenes avstamning har lenge vært en gåte for vitenskapen, som lenge har hatt to hovedteorier – rovpattedyrteorien og klovdyrteorien. I senere år er det gjort flere nye oppdagelser, som følge av ny teknologi, bredere forskningsgrunnlag og mer erfaring. Det har ført til nye teorier. Først kom Pakicetus-teorien, så ny støtte til klovdyrteorien. Fortsatt gjenstår imidlertid mange ubesvarte spørsmål, så endringer må påregnes også i tiden som kommer.
Lenge trodde man at hvalene var etterkommere av forhistoriske kjøttetende rovpattedyr, som lignet mest på nåtidens hyener, men hadde hover. Denne gruppen dyr er kjent under det vitenskapelige navnet Mesonychidae. Denne teorien har forskerne stort sett forlatt.[trenger referanse]
Ifølge den andre hovedteorien, som flertallet eksperter nå regner som mest sannsynlig, delte hvalene forfedre med dyr i gruppen Artiodactyla, en gruppe klovdyr som i tillegg til sauer også omfatter geiter, hjort, storfe og flodhester. Tidligere molekylære og genetiske studier styrker også denne teorien, som gjør flodhesten til hvalens nærmeste nålevende slektning. Den felles forfaren til hvalene og de forskjellige klovdyrene tilhørte gruppen Condylarthra, som gjerne kalles tidlige hovdyr. Disse var relativt nært beslektet med de (den gang) primitive rovpattedyrene, og liknet disse i bygning og trolig levevis. Condylarthene blomstret trolig opp for ca. 65 millioner år siden, samtidig med at dinosaurene død ut. Mens hvalene fortsatt er rovpattedyr (fiske- og krilletere), har de øvrige etterkommerne tilpasset seg et liv som planteetere.
Man regner i dag at Cetacea som gruppe oppsto fra landlevende klovdyr for omkring 56–53 millioner år siden[7] og at disse dyra via ulike amfibiskse stadier ble fullt ut pelagiske for cirka 40–38 millioner år siden.[8] Videre regner man med at bardehvaler og tannhvaler som grupper trolig splittet for omkring 36–34 millioner år siden.[9][10] Ny forskning antyder at dette kan ha hatt med dannelsen av iskappa som dekker Antarktis å gjøre.[9] Det skjedde for cirka 34 millioner år siden og prosessen tok omkring 200 000 år.[9]
Den amerikanske paleontologen Philip D. Gingerich, som arbeider ved University of Michigan, fant imidlertid et annet svar på gåten i 2000. Under arbeider i Pakistan oppdaget han et 47 millioner år gammelt fossil av Pakicetus, et landlevende dyr på størrelse med en ulv. Gingerich oppdaget sammen med Neil Wells, Donald Russell, og S. M. Ibrahim Shah opprinnelig Pakicetus tilbake i 1983, men det nye funnet besto av deler som gjordet det mulig å fastslå at Pakicetus hadde en ankelknokkel som lignet sauenes og et kranium som lignet hvalenes. Pakicetidene (Pakicetidae), som disse dyrene kalles i et familiebegrep, omfatter i tillegg til slekten Pakicetus også de tre slektene Gandakasia, Nalacetus og Ichthyolestes (sistnevnte på størrelse med en rødrev). Fossile pakicetider er funnet både i Pakistan og i det nordvestre India, i et område forskerne mener var et kystområde for 52 millioner år siden. Man kan derfor tenke seg at de kjøttetende pakicetidene (som altså var rovpattedyr) kanskje fant føden langs denne kyststripen eller kanskje direkte i vannkanten. Pakicetus kan således vise seg å være hvalenes progenitor.
Eulipotyphla (insektetere)
Chiroptera (flaggermus)
Carnivora (rovpattedyr)
Pholidota (skjelldyr)
Perissodactyla (upartåede hovdyr)
Tylopoda (kameldyr)
Suina (svinedyr)
Ruminantia (drøvtyggere)
Hippopotamidae (flodhester)
Cetacea (hvaler)
Det vitenskapelige navnet «Cetacea» stammer fra det latinske ordet Cetus og blir brukt i biologien som navn på «hval»; den opprinnelige betydningen «stort sjødyr» var mer generell. Den stammer fra det greske ordet ketos, som direkte oversatt betyr «sjømonster». Cetologi er den delen av marin vitenskap som omhandler studiet av hvalartene.
Det finnes mer en 80 hvalarter, men det knytter seg relativt stor usikkerhet til det eksakte antallet. Årsakene til dette er flere. En hovedårsak er at forskere seg i mellom er uenige om hvor grensene for artsdeling skal gå, ikke bare blant hvaler, men generelt sett. Moderne teknologi har ført til at det har blitt «oppdaget» en rekke «nye» arter, basert på forskjeller i artenes anatomi, morfologi og DNA-profil. Man snakker altså ikke om uoppdagede dyr og planter, men om «velkjente» forekomster som med ny teknologi kan defineres som nye arter.
Hvaler er vanskelige å studere, siden de tilbringer mye tid i neddykket tilstand, så man må regne med at det kan komme endringer i både antallet arter og slekter. I de siste to tiårene har det blant annet dukket opp flere nye arter blant de lite kjente nebbhvalene. Teknologien har også vist at dyr vi tidligere regnet som separate arter egentlig tilhører samme art, slik tilfellet var med indusdelfin og gangesdelfin. Disse regnes nå som underarter av indiadelfin (Platanista gangetica).
Inndelingen følger i hovedsak May-Collado & Agnarsson (2006)[11] og Eske Willerslev m. fl. (2009)[10] og er blant annet basert på en molekylær studie av hvalene, der 87 av 89 nålevende arter inngikk. Willerslev påpeker at plasseringen av Megaptera blant Balaenopteridae ikke er endelig avklart og trenger mer forskning.
Det er uvisst når mennesket først begynte å jakte på hval. De tidligste arkeologiske opptegnelser som indikerer hvalfangst har blitt funnet i Sør-Korea, hvor innrissede tegninger (datert til 6000 f.Kr.) viser at steinaldermennesker jaktet på hval med båter og spyd. Hvalfangsteknikker har imidlertid blitt mer teknologisk sofistikert over tid.
Hvalfangst var til å begynne med begrenset til nærkystområder, slik som for eksempel det baskiske fiskeriet, som jaktet på den nordatlantiske retthvalen fra 1400 til 1700-tallet, og fiskeriet rundt og imellom Svalbard og Grønland fra rundt 1600 til 1900-tallet. Etter moderne hvalfangstteknikker dukket opp har visse hvalarter blitt alvorlig påvirket av fangstvirksomheten. Disse metodene ble motivert på 1800-tallet først og fremst av en økende etterspørsel etter hvalolje, mens det senere på 1900-tallet var etterspørsel etter hvalkjøtt som var mest utslagsgivende, ettersom hvalolje i større grad ble erstattet av petroleum.
Pelagisk hvalfangst ble drevet av store hvalfangstekspedisjoner, som besto av et flytende hvalkokeri og opp mot 10 hvalbåter. Norge, England, Nederland og Japan utrustet slike ekspedisjoner i 1950-årene, og fangsten ble hovedsakelig drevet i Sørishavet.
Hvalfangsthistorien har påvirket både utviklingen av mange kulturer så vel som deres miljø.
I 1982 vedtok Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) en fangststopp (moratorium) for all kommersiell hvalfangst med virkning fra 1986. Norge reserverte seg mot stans i småhvalfangsten i Nordøst-Atlanterhavet, men innførte midlertidig stans i vågehvalfangsten fra 1987, i påvente av bedre kunnskap om bestandsstørrelsen. Vitenskapskomiteen i IWC har lagt fram både sikrere bestandsanslag og en revidert forvaltningsprosedyre, men kommisjonen har siden 1990 likevel ikke vært villig til å revurdere moratoriet og fangstkvotene.
I 2004 ble vågehvalbestanden i de områdene i Nordøst- og Sentralatlanteren hvor Norge driver fangst anslått til 107 000 dyr – stor nok til å gi grunnlag for bærekraftig høsting i henhold til norske interesser. Totalbestanden i Sentralatlanteren ble i 2001 anslått av Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen til 63 500 dyr.
Etter et opphold på fem år for studier av bestandsgrunnlaget, vedtok den norske regjering at fangsten av vågehval skulle gjenopptas i 1993. Reservasjonen mot fangststoppen er hjemlet i Artikkel V i Hvalfangstkonvensjonen. Norges juridiske rett til å drive vågehvalfangst er dermed ikke omstridt.
De norske kvotene på vågehval baseres på vitenskapskomiteens reviderte forvaltingsprosedyre. I 2005 var kvoten på 670 dyr, mens den for 2007 var på 1 052 dyr. Kvoten var altså like stor som i 2006, men det er en viktig forskjell. I 2007 ble det tillatt å ta inntil 900 dyr i områdene langs kysten, det vil si i Nordsjøen, langs kysten fra Stad til Finnmark, i Barentshavet og ved Svalbard.
I januar 2007 fikk imidlertid en rekke hvalarter endret sin status på den internasjonale rødlista for truede arter og regnes nå som bærekraftige arter igjen. Dette kan føre til ny fangst på arter som lenge har vært totalfredet. Artene som omfattes av endringen er i tillegg til vågehval, også knølhval, hvithval, narhval, kvitnos, kvitskjeving og nise.[16]
For 2010 ble kvoten satt til 1286 dyr.[17] Kvoten ble opprettholdt i for årene 2011, 2012 og 2013. I årene 2010 og 2011 ble det fanget henholdsvis 468 og 529 dyr, altså mindre enn halve kvoten.
Paradoksalt nok kunne norske medier i mai/juni 2011 melde at motstanden mot norsk hvalfangst har stilnet, men samtidig melder de samme mediene at norsk hvalfangst er i ferd med å dø ut.[18][19]
Utdypende artikkel: Hvalsafari
Hvalsafari eller hvalkikking er en trend og en næring som voks fram på 1980-tallet, spesielt etter at tradisjonell hvalfangst stoppet opp etter fredningen i 1986. Turister betaler for å komme i nærkontakt med hvaler i sitt naturlige habitat – havet.
At det ble et generelt forbud mot hvalfangst skyldes flere faktorer, ikke minst et sterkt engasjement fra en rekke ulike internasjonale miljøorganisasjoner, der spesielt Greenpeace utmerket seg med sine kraftige metoder for å stoppe hvalfangsten, men også forskningsmiljøene bidro sterkt. Det ble varslet om kraftig tilbakegang i populasjonene for mange arter, som følge av overfangst. Enkelte arter kan ha vært på randen av utryddelse.
På denne tiden hadde det alt utviklet seg en interesse for hvalkikking i noen land, som i USA. Folk samlet seg i grupper og dro til sjøs med båt for å kikke på hvalene, som selv kan være ganske nysgjerrige dyr. Hvalkikkingen utviklet seg raskt til å bli en ny form for turisme i flere land, men spesielt i USA og Canada, som var pionerer i den nye næringen. I ettertid har en rekke andre land, Norge inkludert, også etablert slik næringsvirksomhet.
Dette er kilder som ikke er referert direkte i teksten, men som i en viss utstrekning er benyttet.
Hvaler eller kvaler (Cetacea) er en gruppe store pattedyr, som gjennom evolusjonen helt ut har blitt tilpasset et liv i vann. Sammen med seler og sjøkyr utgjør hvalene gruppen sjøpattedyr. Hvalenes nærmeste nålevende slektninger er imidlertid flodhestene (Hippopotamidae). Hvalhannen kalles okse, hunnen ku og avkommet kalv.
