Fredlaus (Lysimachia vulgaris) er ei fleirårig plante i fredlausslekta i nøkleblomfamilien, som kan bli frå 50 cm opp til 1,5 meter høg. Planta har gule blomstrar med fem halvvegs klokkedannande kronblad, som inst i blomsterbotnen er oransje-raude. Blomstrane sit i dei øvste bladhjørna og oppover heile toppen av stilken. Fredlaus er utbreidd i Sentral-Asia, Kaukasus og Europa.
Blada er mørkt grøne, spisse og avlange, og står ofte tre og tre i ein krans rundt stengelen. Blada kan òg stå i grupper på to eller fire. Fredlaus trivst opp til 400 moh. på Austlandet og langs kysten der den meir spreidd opp til Møre. Fredlaus liker fuktig mark, enger, myr og sumpområde og fuktig skogsterreng.
Fredlaus liknar mykje på fagerfredlaus (Lysimachia punctata), som har meir bladfylte blomsterkransar, og svartprikka undersider av blada. Blada er òg meir slankt lansettforma. Fagerfredlaus trivst som hageplante og i fuktig mark i skogbryn og på myr og enger.
Planta er nytta som hageplante og det finst ulike kultivarar. I somme land blir ho sett på som ein invasiv art.
Fredlaus (Lysimachia vulgaris) er ei fleirårig plante i fredlausslekta i nøkleblomfamilien, som kan bli frå 50 cm opp til 1,5 meter høg. Planta har gule blomstrar med fem halvvegs klokkedannande kronblad, som inst i blomsterbotnen er oransje-raude. Blomstrane sit i dei øvste bladhjørna og oppover heile toppen av stilken. Fredlaus er utbreidd i Sentral-Asia, Kaukasus og Europa.
Blada er mørkt grøne, spisse og avlange, og står ofte tre og tre i ein krans rundt stengelen. Blada kan òg stå i grupper på to eller fire. Fredlaus trivst opp til 400 moh. på Austlandet og langs kysten der den meir spreidd opp til Møre. Fredlaus liker fuktig mark, enger, myr og sumpområde og fuktig skogsterreng.
Fredlaus liknar mykje på fagerfredlaus (Lysimachia punctata), som har meir bladfylte blomsterkransar, og svartprikka undersider av blada. Blada er òg meir slankt lansettforma. Fagerfredlaus trivst som hageplante og i fuktig mark i skogbryn og på myr og enger.
Planta er nytta som hageplante og det finst ulike kultivarar. I somme land blir ho sett på som ein invasiv art.
«Fredløs» har også en historisk juridisk betydning.
Fredløs (Lysimachia vulgaris) er en flerårig plante i fredløsslekten av fredløsfamilien, som kan bli fra 50 cm opp til 1,5 meter høy. Den har gule blomster med fem halvveis klokkedannende kronblad, som innerst i blomsterbunnen er oransje-rød. Blomstene sitter i de øverste bladhjørnene samt oppover hele toppen av stilken.
Bladene er mørk grønne, spisse og avlange, og står ofte tre og tre i en krans om stengelen. Bladene kan også stå i grupper på to eller fire. Fredløs trives opp til 400 moh. på Østlandet, samt langs kysten mer spredt opp til Møre. Fredløs liker fuktig mark, enger, myr og sumpområder, samt fuktig skogsterreng.
Den likner mye på fagerfredløs (Lysimachia punctata), som har mer bladfylte blomsterkranser, og svareprikkede undersider på bladene. Bladene er også mer slankt lansettformede. Fagerfredløs trives som hageplante og i fuktig mark i skogsbryn og på myr og enger.
Planten har vært brukt medisinsk siden oldtiden, den virker astringerende og kan hjelpe mot dysenteri og fordøyelsesplager. Dioskorides omtaler en plante han kaller "Lysimachion", men det er ikke helt klart hva han mener siden han nevner både gylne og røde blomster. Han kan muligens ha blandet den sammen med kattehale (Lythrum salicaria)
En annen anvendelse er som fargeplante, der roten gir brun farge og blad og stengel gir gul farge [2]
«Fredløs» har også en historisk juridisk betydning.
Fredløs (Lysimachia vulgaris) er en flerårig plante i fredløsslekten av fredløsfamilien, som kan bli fra 50 cm opp til 1,5 meter høy. Den har gule blomster med fem halvveis klokkedannende kronblad, som innerst i blomsterbunnen er oransje-rød. Blomstene sitter i de øverste bladhjørnene samt oppover hele toppen av stilken.
Bladene er mørk grønne, spisse og avlange, og står ofte tre og tre i en krans om stengelen. Bladene kan også stå i grupper på to eller fire. Fredløs trives opp til 400 moh. på Østlandet, samt langs kysten mer spredt opp til Møre. Fredløs liker fuktig mark, enger, myr og sumpområder, samt fuktig skogsterreng.
Den likner mye på fagerfredløs (Lysimachia punctata), som har mer bladfylte blomsterkranser, og svareprikkede undersider på bladene. Bladene er også mer slankt lansettformede. Fagerfredløs trives som hageplante og i fuktig mark i skogsbryn og på myr og enger.
