Tare (frå norrønt þari) er ei samnemning for makroskopiske brunalgar som typisk høyrer til ordenen Laminariales. Det finst mange ulike artar, og dei varierer mykje både i struktur og funksjon. Dei er kjende for å vekse svært raskt (somme artar kan veksa opp til 30-60 cm om dagen) og kan hjå somme artar veksa til ei høgd på opptil 60 m. Fleire tareartar er fleirårige og kan bli over 20 år gamle.
Vanlege tareartar i norske farvatn er stortare, sukkertare, fingertare og butare. Tare blir i dag brukt til å framstilla alginat. Visse typar blir også brukt i matlaging, særleg i austasiatisk mat.
Tare (frå norrønt þari) er ei samnemning for makroskopiske brunalgar som typisk høyrer til ordenen Laminariales. Det finst mange ulike artar, og dei varierer mykje både i struktur og funksjon. Dei er kjende for å vekse svært raskt (somme artar kan veksa opp til 30-60 cm om dagen) og kan hjå somme artar veksa til ei høgd på opptil 60 m. Fleire tareartar er fleirårige og kan bli over 20 år gamle.
Vanlege tareartar i norske farvatn er stortare, sukkertare, fingertare og butare. Tare blir i dag brukt til å framstilla alginat. Visse typar blir også brukt i matlaging, særleg i austasiatisk mat.
Tare er betegnelsen på de store tangartene som finnes i ytre del av strandsonen. Systematisk hører tarene til brunalgene.
Det er gjerne arter av slekta Laminaria som omtales som tare. Noen av de største algeartene hører til denne gruppen, blant annet fingertare, stortare, sukkertare, draugtare og butare som alle er vanlige i Norge, og kjempetare som ikke fins i Norge.
Noen av artene danner såkalte tareskoger i grunt (25-30 m)[1] [2], klart vann dit sollyset når, og trenger næringsrikt vann på under 20°C. I Norge finnes stortareskoger i områder som er middels eksponert og eksponert for bølger[3] og sukkertareskoger i de mer beskyttede områdene[4]. Størrelsen på tareplantene varierer langs kysten, med temperatur- og lysforhold.[5] I varme somre kan større områder med tare dø ut, som da sukkertaren ble borte fra kysten av Skagerrak på tidlig 2000-tallet[6].
Tarene er blant de mest voksevillige planter man kjenner og gjenveksten er ofte rask. Tareskogene i Norge har stor økologisk betydning, både som primærprodusenter (dvs. produsenter av plantemateriale) og som habitat (også kalt leveområder) for et stort antall tilhørende planter og dyr[7]. Disse habitatene er artsrike samfunn og opprettholder biogeokjemiske kretsløp og sykluser som f.eks. oksygen-, karbon-, nitrogen-, og fosforkretsløpet. Disse tre habitatene spiller også en stor rolle i forbindelse med binding av karbondioksid (CO2) fra atmosfæren.
Av og til nedbeites tareskog av kråkeboller, i Norge er det de grønne kråkebollene (Strongylocentrotus droebachiensis) som har spist stortare i den nordlige delen av landet.[8][9]
Tarene ble før høstet og (ofte som tangmel) brukt som dyrefor eller gjødsel for jordforbedring. Taren har også blitt brent og brukt i produksjon av glass. Taren tar opp jod og har fra 1800-tallet vært brukt for å utvinne joden. Enkelte (som stortaren) inneholder mye alginsyre (stivelse) og høstes for å utvinne alginat. Den brukes også som levende rensere av næringssalter fra fiske- og skalldyroppdrett, og alginatet i levende tare binder tungmetaller (bly, kobber og kadmium).
Taren formerer seg oftest ved at den vinterstid sprer ut sporer fra sporeplanten (sporofytt), som er den man ser i vannet. Sporene fester seg til bunnen, der det utvikles som små uanselige kjønnsplanter (gametofytt), hann eller hunn. De befruktes etter et par uker og babytaren kommer etter noen uker deretter. Den er gjerne festet med flere kroker (heptar) og har en stilk (stipes) der bladet (lamina) er festet. Nytt blad vokser gjerne ut hvert år, og vokser raskt (opptil 3-4 meter) på ettervinter og vår.
Tarens kjønnsplanter kan kultiveres i laboratorium og festes til tauverk i vannet. Tare fra Kina (kombu, wakame og nori) utgjør det meste av verdens årlige produksjon på 14 millioner tonn av makroalger. I Norge høstes den ville stortaren for å lage alginat, men er uegnet til dyrking da den ikke fester seg til tau og rep, slik fingertaren gjør.[10]
Denne botanikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. Tare er betegnelsen på de store tangartene som finnes i ytre del av strandsonen. Systematisk hører tarene til brunalgene.
Det er gjerne arter av slekta Laminaria som omtales som tare. Noen av de største algeartene hører til denne gruppen, blant annet fingertare, stortare, sukkertare, draugtare og butare som alle er vanlige i Norge, og kjempetare som ikke fins i Norge.
Noen av artene danner såkalte tareskoger i grunt (25-30 m) , klart vann dit sollyset når, og trenger næringsrikt vann på under 20°C. I Norge finnes stortareskoger i områder som er middels eksponert og eksponert for bølger og sukkertareskoger i de mer beskyttede områdene. Størrelsen på tareplantene varierer langs kysten, med temperatur- og lysforhold. I varme somre kan større områder med tare dø ut, som da sukkertaren ble borte fra kysten av Skagerrak på tidlig 2000-tallet.
Tarene er blant de mest voksevillige planter man kjenner og gjenveksten er ofte rask. Tareskogene i Norge har stor økologisk betydning, både som primærprodusenter (dvs. produsenter av plantemateriale) og som habitat (også kalt leveområder) for et stort antall tilhørende planter og dyr. Disse habitatene er artsrike samfunn og opprettholder biogeokjemiske kretsløp og sykluser som f.eks. oksygen-, karbon-, nitrogen-, og fosforkretsløpet. Disse tre habitatene spiller også en stor rolle i forbindelse med binding av karbondioksid (CO2) fra atmosfæren.
Av og til nedbeites tareskog av kråkeboller, i Norge er det de grønne kråkebollene (Strongylocentrotus droebachiensis) som har spist stortare i den nordlige delen av landet.
Tarene ble før høstet og (ofte som tangmel) brukt som dyrefor eller gjødsel for jordforbedring. Taren har også blitt brent og brukt i produksjon av glass. Taren tar opp jod og har fra 1800-tallet vært brukt for å utvinne joden. Enkelte (som stortaren) inneholder mye alginsyre (stivelse) og høstes for å utvinne alginat. Den brukes også som levende rensere av næringssalter fra fiske- og skalldyroppdrett, og alginatet i levende tare binder tungmetaller (bly, kobber og kadmium).
Taren formerer seg oftest ved at den vinterstid sprer ut sporer fra sporeplanten (sporofytt), som er den man ser i vannet. Sporene fester seg til bunnen, der det utvikles som små uanselige kjønnsplanter (gametofytt), hann eller hunn. De befruktes etter et par uker og babytaren kommer etter noen uker deretter. Den er gjerne festet med flere kroker (heptar) og har en stilk (stipes) der bladet (lamina) er festet. Nytt blad vokser gjerne ut hvert år, og vokser raskt (opptil 3-4 meter) på ettervinter og vår.
Tarens kjønnsplanter kan kultiveres i laboratorium og festes til tauverk i vannet. Tare fra Kina (kombu, wakame og nori) utgjør det meste av verdens årlige produksjon på 14 millioner tonn av makroalger. I Norge høstes den ville stortaren for å lage alginat, men er uegnet til dyrking da den ikke fester seg til tau og rep, slik fingertaren gjør.
