Tanagarar er ein familie Thraupidae i ordenen Passeriformes med distribusjon avgrensa til Amerika.
Dette er ei stor gruppe av 377 artar i 99 biologiske slekter. Med omsyn på fjørdrakt og morfologi, er artane mangslugne, med få felles trekk. Vitskapen følger fylogenetiske relasjoner når han avgrenser familien med si samling av slekter. Slekta Tangara illustrerer mangfaldet, 44 artar med varierte fargekombinasjonar, og med med ulike krav til leveområdet. Dei mest intense fargene finst i slekta Ramphocelus. Føda til artane i familien er frukt, insekt og nektar.
Tanagarar er små til mellomstore fuglar. Den minste arten er kvitøyrekjeglenebb, Conirostrum leucogenys, med lengd på 9 cm og ei vekt på 7 gram. Den største arten i lengd, er skjortanagar, Cissopis leverianus, som måler 28 cm og har ei vekt på 76 gram. Men den tyngste er kvitkronetanagar, Sericossypha albocristata med ei normalvekt på 114 gram, men som berre måler 23 cm. Kjønna har vanlegvis same vekt og storleik. Tanagarane har ofte kraftfulle farger i fjørdrakta, men visse artar er berre svartkvite. Første året har ungfuglane oftast ei mindre fargesterk variant av den vaksne fjørdrakta eller ei annleis teikning. Hannane er ofte meir kraftfullt teikna enn hoene.
Storparten av tanagarane har korte, runde venger. Forma på nebbet verkar å stå i sterkt samband med dietten til den spesifikke arten.
Tanagarar finn vi berre i «den nye verda» og då først og fremst i tropane. Kring 60 % av artane lever i Sør-Amerika, og 30 % av desse i Andes. Dei fleste av artane er til og med endemiske for eit relativt avgrensa område. 18 artar er standfuglar i Nord-Amerika og Sentral-Amerika.
Fleirtalet av artane i familien lever parvis eller i mindre grupper på 3-5 individ, der slike familiegrupper heilt enkelt kan bestå av eit foreldrepar og etterfylgjarane deira. Individ kan opptre einslege eller i større flokkar. Tanagarar er ikkje kjente som gode songarar, men somme artar har utvikla varierte songar.
Tanagarar er altetarar, og dietten varierer frå slekt til slekt. Føda er sett saman av frukt, frø, nektar, delar av blomar og insekt. Artane kan vere mykje spesialiserte på å søke føde på sitt spesifikke vis. Visse artar plukkar insekt frå greiner, andre frå undersida av blad medan andre fangar insekt i flukt. Ofte lever desse spesialiserte artane i overlappande område, slik at spesialiseringa minimerer konkurransen om maten.
Hekksesongen startar i mars og går føre seg til juni i de tempererte områda og i september til oktober i Sør-Amerika. Visse artar hevdar revir medan andre bygger reir i koloniar. Det finst lite informasjon om hekkevanane og om dei er monogame eller polygame. Hannane viser fram dei mest fargerike fjøra både for hoer og for rivaliserande hannar og somme artar har kurtisering med å vise bøygning og løfting av stjerten.
Fleirtalet av artar er trehekkarar som byggjer sylindriske reir, men nokre reir kan vere nær sfæriske og opninga er nesten alltid på sida av reiret. Byggjemåtar og plassering av reira varierer etter slekt. Dei fleste artane hekkar i tett vegetasjon, men hekkeforhold for somme artar er framleis ukjente.
Blant artane vi har informasjon om varierer kulla på frå tre til fem egg. Hoer rugar og bygger bustaden, men hannen kan mate hoa i rugetida. Begge foreldre tar hand om ungane, men ein kjenner til fem artar som òg har hjelp med å gje ungane føde. Desse medhjelparane trur ein er årsungar.
Akkurat som med mange andre familiar av sporvefuglar er taksonomien kring familien tanagarar i endring. I og med at fleire og fleire artar vert DNA-undersøkte, så finn ein slektsforhold mellom slekter og familiar innan ordenen sporvefuglar som ikkje har vore kjente. Slektene Euphonia og Chlorophonia, som tradisjonelt var medlemmer i familien, er allereie omkategorisert og tatt inn som medlemmer i finkefamilien (Fringillidae). På same vis er slektene Piranga, Chlorothraupis og Habia tatt inn i kardinalfamilien.[1]
Tanagarfamilien i rekkjefølgje etter EBird/Clements Checklist v2017[2] med norske namn etter Norske navn på verdens fugler:[3]
Artikkelen kjem frå engelsk wikipediaartikkel Tanager, gjennom tilsvarande wikipediaartikkel på svensk lest 10. august 2008, der føljande kjelder er gjevne:
Fuglenamn på norsk er frå:
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Tanagarar Tanagarar er ein familie Thraupidae i ordenen Passeriformes med distribusjon avgrensa til Amerika.
Dette er ei stor gruppe av 377 artar i 99 biologiske slekter. Med omsyn på fjørdrakt og morfologi, er artane mangslugne, med få felles trekk. Vitskapen følger fylogenetiske relasjoner når han avgrenser familien med si samling av slekter. Slekta Tangara illustrerer mangfaldet, 44 artar med varierte fargekombinasjonar, og med med ulike krav til leveområdet. Dei mest intense fargene finst i slekta Ramphocelus. Føda til artane i familien er frukt, insekt og nektar.
Tanagarfamilien eller tanagarer (Thraupidae) er en stor familie av sangfugler (Passeri) i gruppen av spurvefugler (Passeriformes). Gruppen er endemisk for den nye verden, noe som inkluderer Amerika og øyene i havet utenfor. Familien teller cirka 408 arter med tilsammen 943 taxa som er fordelt i 105 slekter. Slektene er videre fordelt i 15 underfamilier.[1]
Ifølge BirdLife International er 4 arter kritisk truet, 16 arter, sterkt truet, og 33 arter sårbare blant tanagarene. I tillegg er 28 arter nær truet, mens de resterende 327 artene betraktes som livskraftige. De fire mest truede artene er rubinstrupetanagar (Nemosia rourei), som er endemisk for delstatene Minas Gerais, Espirito Santo og Rio de Janeiro i det østre Brasil, floreanatrespurv (Geospiza pauper) og mangrovespurv (G. heliobates), som begge er endemiske for Galápagosøyene i Stillehavet, og goughspurv (Rowettia goughensis), som er endemisk for Gough Island og de bevokste småøyene rundt i Sør-Atlanteren.[1]
Tanagarfamilien består av små til mellomstore fugler som normalt måler omkring 9–29 cm. Mange har fargerike fjærdrakter og er flokkfugler som gjennom deler av året ofte opptrer i blanda flokker og i hovedsak ernærer seg av en blanding av frukt og insekter, selv om nektar kan være viktig for flere arter til visse tider av året. Noen eter også skudd og blomsterknopper.[1]
Mange autoriteter har bemerket, at noen tanagarer er blant verdens vakreste fugler, men til tross for at familien tilhører sangfuglene hevder mange av de samme autoritetene, at tanagarene er blant de dårligste sangerne. Hos mange av artene består vokaliseringen stort sett av umusikalsk piping og kvekking. Sann sang er nærmest ikke-eksisterende.[1]
Familien er mest tallrik i tropisk klima, men gruppen er utbredt fra Canada i nord til det nordlige Chile og sentrale Argentina i sør, inkludert på de karibiske øyer med flere i Atlanterhavet og Galápagosøyene med flere i Stillehavet. Artsrikdommen er spesielt stor i Andesfjellene og i den atlantiske regnskogen i Brasil.[2][3]
Hekkeatferden blant tanagarer er lite kjent, men i de tilfeller den har blitt observert ligner den andre spurvefugler. Blant tanagarer som har blitt studert har nesten alle dannet monogame parforhold og et løselig forsvart revir rundt reirplassen.[1] Reiret er som regel skålformet og plassert i et tre eller en busk.[2][3] Kooperativ hekking har blitt observert blant noen arter, typisk med hjelpere fra tidligere kull.[1]
Flertallet av arter er standfugler, som i noen tilfeller kan gjøre korte trekk på opp mot noen titalls kilometer, som regel i tilknytning til tilgangen på mat. Kun noen ytterst få arter er trekkfugler, som for eksempel blågultanagar (Pipraeidea bonariensis) som hekker i Argentina og drar nordover til Bolivia og Paraguay når australvinteren setter inn.[1]
I 1969 publiserte R. W. Storer en artikkel i journalen The Living Bird under tittelen What is a Tanager?, der han siterte en uttalelse av P. L. Sclater fra 1886, som Sclater skrev i forbindelse med at han skulle publisere en katalog om tanagarer. En uttalelse Storer fullt ut støttet i sin artikkel.[4]
I sin essensielle struktur er tanagarer nært allierte med finkene, og det er i alle tilfeller svært vanskelig, om ikke umulig, å trekke ei klar linje mellom de to gruppene... På den andre siden, noen tanagarer har et nesten like nært til Mniotiltidae og Coerebidae; og jeg tror ikke at det i øyeblikket er praktisk mulig å gi noen absolutte karakteristikker som kan tjene til å differensiere mellom fuglene i disse tre familiene, i alle tilfeller.
– P. L. Sclater, 1886 Tanagarfamilien inngår i overfamilien Passeroidea, som består av 25 familiegrupper med tilsammen omkring 1 600 arter i infraordenen Passerida. Passerida inngår videre i gruppen av sangfugler (Passeri) og er spurvefugler (Passeriformes). Tidligere inngikk familien i en bredere sammensatt familiegruppe under buskspurver (Emberizidae), men den gruppen viste seg å være parafyletisk.[1] Familien har derfor blitt fullstendig revidert i senere år,[5][6][7][8][9][10] noe som har ledet til en rekke endringer, blant annet til en helt ny inndeling i 15 underfamilier. Arter har byttet slekt, nye slekter har blitt opprettet, og både arter og slekter har blitt flyttet både til og fra tanagarfamilien. Dessuten har mange vitenskapelige navn byttet navneending, typisk fra den maskuline endingen -us til den feminine endingen -a eller omvendt.[1]
Inndelingen i vestre felt under følger The Clements Checklist of Birds of the World (Clementslista) og reflekterer bare delvis den nye inndelingen og er i henhold til Clements et al. (2013).[11]. Inndelingen i høyre felt følger HBW Alive og er fullstendig revidert i henhold til Hilty & Bonan (2018).[1]
Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[12][13] Alle navn og beskrivelser i parentes er uoffisielle og midlertidige, i påvente av offisielle norske navn på arter eller grupper.
Clementslista 2013[11] HBW Alive 2018[1]
Tanagarfamilien eller tanagarer (Thraupidae) er en stor familie av sangfugler (Passeri) i gruppen av spurvefugler (Passeriformes). Gruppen er endemisk for den nye verden, noe som inkluderer Amerika og øyene i havet utenfor. Familien teller cirka 408 arter med tilsammen 943 taxa som er fordelt i 105 slekter. Slektene er videre fordelt i 15 underfamilier.
Ifølge BirdLife International er 4 arter kritisk truet, 16 arter, sterkt truet, og 33 arter sårbare blant tanagarene. I tillegg er 28 arter nær truet, mens de resterende 327 artene betraktes som livskraftige. De fire mest truede artene er rubinstrupetanagar (Nemosia rourei), som er endemisk for delstatene Minas Gerais, Espirito Santo og Rio de Janeiro i det østre Brasil, floreanatrespurv (Geospiza pauper) og mangrovespurv (G. heliobates), som begge er endemiske for Galápagosøyene i Stillehavet, og goughspurv (Rowettia goughensis), som er endemisk for Gough Island og de bevokste småøyene rundt i Sør-Atlanteren.
