nomes no trilho de navegação
Brunlangøyre (Plecotus auritus), tidlegare kalla langøyreflaggermus, er ei flaggermus i glattnasefamilien. Flaggermusa lever i Europa frå Portugal i vest til Uralfjella i aust og nord til Skandinavia.[1] Brunlangøyre finst i store delar av Sør-Noreg nord til Nord-Trøndelag.[2]
Arten er kjend for å ha store øyrer, men veg 5-12 gram. Kroppslengda er 42-53 mm, medan vingespennet er 240–285 mm og underarmslengda 34-42 mm.
Ekkolokaliseringssignala til brunlangøyra kan øyrast ut som ein rask, tikkande lyd som liknar artene i slekta Myotis, dersom dyret er innan 2-5 meters hold med ein detektor innstilt på heterodyning. Skrika høyrest sterke ut på 26 og 59 kHz, men best på ca. 42 kHz. Arten sender ut veldig svake ultralydsignal, så dei er vanskelege å registrere med flaggermusdetektor.
Gjennomsnittleg levealder for flaggermusarten er 4,5 år, medan høgaste kjende levealder er 30 år. Ungar blir flygedyktige etter 4-6 veker og fødest i juli. Hoene blir kjønnsmodne allereie i sitt andre leveår og paringa finn stad på hausten, men kan også skje gjennom vintersesongen. Hoene får til vanleg ein unge i kullet og eit kull i året. Ynglekoloniane dannast i april til mai. Desse har som oftast 10 til 50 hoer, men kan også ha opp til 100. Hannar, hoer og ungar er ofte i dei same koloniane og ynglinga finn stad på loft i bygningar eller hole tre. Dyra er nokså spreidd på koloniplassen, noko som er vanleg for dei feste flaggermusartar.
Teikning av Ernst Haeckel
Detaljar av hovudet
Woodcut from R. A. Sterndale, 1884
Hovudet
Brunlangøyre (Plecotus auritus), tidlegare kalla langøyreflaggermus, er ei flaggermus i glattnasefamilien. Flaggermusa lever i Europa frå Portugal i vest til Uralfjella i aust og nord til Skandinavia. Brunlangøyre finst i store delar av Sør-Noreg nord til Nord-Trøndelag.
Brunlangøre eller langøreflaggermus (Plecotus auritus) er en art i glattnesefamilien. Den har lange ører med en tydelig brett. Den ligner svært mye på den mye sjeldnere Plecotus austriacus som først ble anerkjent som egen art i 1960-årene.
En voksen brunlangøre har en kroppslengde på 4,5-4,8 cm, en hale på 4,1-4,6 cm og et vingelengde på 4-4,2 cm. Ørene er 3,3-3,9 cm lange og gjør denne arten lett å skjelne fra de fleste andre flaggermusartene.
De flyr relativt sakte sammenlignet med andre flaggermus.
Den yngler i bygninger, men oppholder seg også i hulrom i trær og flaggermuskasser.
Den jakter i skog. Den fanger stort sett møll, og plukker insekter fra blader og bark. Dette er en av de flaggermusene som bruker synet mer enn ekkolokaliseringen når de jakter.
Frekvensene den bruker for ekkolokalisering ligger mellom 27-56 kHz, har mest energi ved ca 50 kHz og har en gjennomsnittlig varighet på 2,5 ms.
De går i dvale om vinteren.
Artenn finnes nord i Eurasia, fra England og Frankrike til Korea og Japan.
Verdens naturvernunion har pr. februar 2018[2] listet opp følgende land hvor arten finnes:
Albania, Andorra, Aserbajdsjan, Belgia, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Georgia, Hellas, Hviterussland, Iran, Irland, Italia (Sardinia), Kasakhstan, Kroatia, Latvia, Liechtenstein, Litauen, Luxembourg, Moldova, Monaco, Montenegro, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland, San Marino, Serbia, Slovakia, Slovenia, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyrkia, Tyskland, Ukraina, Ungarn, Østerrike.
Brunlangøre eller langøreflaggermus (Plecotus auritus) er en art i glattnesefamilien. Den har lange ører med en tydelig brett. Den ligner svært mye på den mye sjeldnere Plecotus austriacus som først ble anerkjent som egen art i 1960-årene.
En voksen brunlangøre har en kroppslengde på 4,5-4,8 cm, en hale på 4,1-4,6 cm og et vingelengde på 4-4,2 cm. Ørene er 3,3-3,9 cm lange og gjør denne arten lett å skjelne fra de fleste andre flaggermusartene.
De flyr relativt sakte sammenlignet med andre flaggermus.
Den yngler i bygninger, men oppholder seg også i hulrom i trær og flaggermuskasser.
Den jakter i skog. Den fanger stort sett møll, og plukker insekter fra blader og bark. Dette er en av de flaggermusene som bruker synet mer enn ekkolokaliseringen når de jakter.
Frekvensene den bruker for ekkolokalisering ligger mellom 27-56 kHz, har mest energi ved ca 50 kHz og har en gjennomsnittlig varighet på 2,5 ms.
De går i dvale om vinteren.
