Finkar er ca. 200 artar av sporvefuglar i familien Fringillidae. Dei er hovudsakleg frøetande songfuglar. Dei fleste lever på den nordlege halvkula, men ein underfamilie er endemisk til den neotropiske regionen, ein til Hawaii, og ein underfamilie - monotypisk på genus-nivå - finst berre i den palearktiske regionen. Det vitskaplege namnet Fringillidae kjem frå det latinske ordet 'fringilla' for bokfink (Fringilla coelebs) - ein medlem av den siste underfamilien - og han er vanleg i Europa.
Mange fuglar i andre familiar har òg ofte vore kalla finkar. Til dømes praktfinkar for astrildar i fangenskap, og darwinfinkar på Galapagosøyane, som gav prov på naturleg utval, er no anerkjende for å vere tanagarar. Vierfink er ein art utan nærskylde og er si eiga slekt og eigen distinkte familie Urocynchramidae.
Nokre finkeartar blir smugla over landegrenser og selt som eksotiske kjæledyr.
Dei klassiske finkane varierer i storleik frå paramosisik på 9,5 centimeter og 8,4 gram til gullkjernebitar med sine nesten 23 cm og 80 g. Dei har vanlegvis kraftige, korte nebb, som blant nokre artar kan vere ganske store, men hawaiifinkar er kjende for det breie spektret av nebbformer og storleikar utvikla gjennom adaptiv stråling. Alle finkar har 9 utvikla handsvingfjører, primærer, det mest vanlege er 10 primærer for andre sporvefuglar. Den grunnleggjande farga på fjørdrakta er brunleg, nokre gonger grønaktig, og mange har store mengder svart, medan kvit fjørdrakt er generelt fråverande unntatt som vengeband eller andre signalmerke. Lyst gult og raudt karotenoidpigment er vanleg i denne familien, og dermed er blå strukturelle farger er ganske sjeldne, ettersom det gule pigmentet slår den blå farga over til grønt. Eit unntak er blåfink. Mange, men slett ikkje alle finkar har sterk kjønnsdikromatisme, hoene manglar vanlegvis dei lyse karotenoidteikningane som hannar blant mange artar har.[1]
Typiske habitat for finkar ligg i skogsområde, men nokre kan leve høgt til fjells og jamvel i ørkenar. Dei er primært frøetarar, men eufoniaer og klorofoniaer inkluderer betydelege mengder leddyr og bær i dietten, og hawaiifinkar har utvikla seg til å nytte eit breitt spekter av matkjelder, inkludert nektar. Dietten til finkeungar inneheld ei varierande mengd små leddyr. Finkar har ein hoppande flukt som dei fleste andre små sporvefuglar, med vekslande utbrot av kraftige vengeslag følgt av glideflukt med lukka venger. Dei fleste syng bra, og fleire blir ofte haldne som burfuglar; mest kjend av desse er den domestiserte kanariirisken. Dompap har tydelege og korte songstrofer, men fuglane er kjende for å lære andre songar som dei høyrer. Dompapar syng lærde songar med presisjon sjølv om dei ligg ein halvtone høgare enn melodien opphavleg plystra til dei.[2] Reira er kurvforma og blir vanlegvis bygd i tre, meir sjeldan i buskar, mellom steinar eller på liknande underlag.[1]
Finkar i rekkjefølgje etter EBird/Clements Checklist v2017[3] med norske namn etter Norske navn på verdens fugler:[4]
Slekt Fringilla
Slekt Chlorophonia, 5 artar av klorofoniaer
Slekt Euphonia, 27 artar av eufoniaer
Slekt Mycerobas
Slekt Coccothraustes
Slekt Eophona
14 slekter med 23 artar av hawaiifinkar, (draktfuglar, Drepanidinae):
Slekt Carpodacus, 26 rosenfinkar
Slekt Pinicola
Slekt Pyrrhula
Slekt Rhodopechys
Slekt Bucanetes
Slekt Agraphospiza
Slekt Pyrrhoplectes
Slekt Callacanthis
Slekt Procarduelis
Slekt Leucosticte, 6 fjellfinkar
Slekt Haemorhous
Slekt Rhodospiza
Slekt Rhynchostruthus
Slekt Chloris
Slekt Linurgus
Slekt Linaria
Slekt Acanthis
Slekt Loxia
Slekt Chrysocorythus
Slekt Carduelis
Slekt Serinus
Finkar er ca. 200 artar av sporvefuglar i familien Fringillidae. Dei er hovudsakleg frøetande songfuglar. Dei fleste lever på den nordlege halvkula, men ein underfamilie er endemisk til den neotropiske regionen, ein til Hawaii, og ein underfamilie - monotypisk på genus-nivå - finst berre i den palearktiske regionen. Det vitskaplege namnet Fringillidae kjem frå det latinske ordet 'fringilla' for bokfink (Fringilla coelebs) - ein medlem av den siste underfamilien - og han er vanleg i Europa.
Mange fuglar i andre familiar har òg ofte vore kalla finkar. Til dømes praktfinkar for astrildar i fangenskap, og darwinfinkar på Galapagosøyane, som gav prov på naturleg utval, er no anerkjende for å vere tanagarar. Vierfink er ein art utan nærskylde og er si eiga slekt og eigen distinkte familie Urocynchramidae.
Nokre finkeartar blir smugla over landegrenser og selt som eksotiske kjæledyr.
Finkefamilien (Fringillidae) er en gruppe sangfugler i ordenen spurvefugler (Passeriformes). Familien sorterer i overfamilien Passeroidea og omfatter 211 arter (508 taxa) fordelt i 45 slekter og tre underfamilier, hvorav én av med fem tribus. Minst 28 av artene er ifølge IUCNs rødliste truet av utryddelse, i en eller annen grad.[1]
Artene i finkefamilien er små til mellomstore og blir omkring 9–25 cm lange. Fuglene karakteriseres i hovedsak av et kraftig, kort og ofte kont nebb. Én gruppe, med sterkt begrenset utbredelse, utviser imidlertid stor variasjon i utformingen av nebbet. De fleste eter i hovedsak frø, knopper, skudd, bær og frukt, men noen er også spesialiserte nektaretere med lange krummede nebb. I hekketiden eter noen arter dessuten insekter og leddyr for å dekke inn behovet for proteiner. Andre igjen må regnes som altetere.[1]
Familien har en tilnærmet kosmopolitisk utbredelse, unntatt i Antarktis og områder med ekstrem tropisk regnskog, samt på store øyer som Madagaskar, Ny-Guinea, Australia, New Zealand og mange mindre øyer (spesielt i Oseania). Hawaiiøyene er imidlertid besatt av en stor og svært variert gruppe.[1]
Som hovedsakelig frøetere er finker flest tilpasset habitater med tildels store sesongvise endringer, de fleste i den tempererte sonen. Dette er typisk habitater som gir lokalt overskudd på mat til ulike tider gjennom året. Finkene er evolusjonært utrustet det å forflytte seg rundt etter denne tilgangen på mat, selv om på langt nær alle lever i den tempererte sonen.[1]
Finker blir stort sett regnet som standfugler, men artene gjør korte trekk etter mat gjennom sesongene. Et unntak er rosenfink (Carpodacus erythrinus), som er en regulær trekkfugl. I Norge ankommer den (nominatformen) hekkeområdene i slutten av mai og trekker sørover igjen i august, men dette kan variere noen fra sted til sted.[1]
Finker har en undulerende (bølgende) flukt når de flyr. De slår noen vingeslag på opptur og lukker vingene til kroppen i en kort, stup-lignende nedtur. På bakken hopper alle finker, men medlemmene i slektene Fringilla (sanne finker) og Leucosticte (fjellfinker) har dessuten evnen til både å spankulere og løpe. Det gjør blant annet næringsopptak fra bakken mer effektivt enn for de andre artene i familien, som er mer sjeldent å se på bakken. Finker hviler gjerne sammen i større grupper, men i hekketiden hviler fuglene solitært, parvis eller i mindre grupper. Fuglene samler seg til et slags rituale en times tid før mørket legger seg, før de roer ned for natten på greier i trekronene. ved morgengry bryter fuglene opp i mindre grupper og flyr til de områder der næringsopptaket pågår.[1]
Finker er stort sett monogame, i det minste i hver hekkesesong, men hekkestrategien varierer betydelig mellom de ulike grenene i denne familien. Fringilla er for eksempel mye mer territoriale enn andre finker, og de oppfostrer avkommet i større grad på små virvelløse dyr enn andre. Det gjør at disse artene i større grad må tilpasse hekking til tilgangen på mat, noe som gjør hekketiden mer komprimert. Noen andre arter har lignende behov med tilsvarende resultat. Dessuten påvirker naturlig nok den årlige frøproduksjonen i den boreale skogen mange av artene. Stillitsfinker (Carduelinae) er mindre territoriale og forsvarer i hovedsak bare området rundt redet. Disse artene kan derfor hekke i tettere konsentrasjoner, selv om det for noen arter (for eksempel Carpodacus) gjelder noen unntak fra hovedreglen. Hos et fåtall arter hender det også at hannen oppvarter mer enn én hunn, for eksempel grønnfink (Chloris chloris) og gulstillits (Spinus tristis).[1]
Finkefamilien inkluderer nå også den tidligere hawaiifinkfamilien (Drepanididae), som er lagt til under tribuset Drepanidini (hawaiifinker) i underfamilien Carduelinae (stillitsfinker).[1] Noen av disse artene er ifølge IUCNs rødliste kritisk truet og flere kan faktisk alt være utryddet.
Inndelingen og rekkefølgen av den følger HBW Alive og er i henhold til Collar, Newton & Bonan (2017).[1] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[2] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn, men kun midlertidige beskrivelser i påvente av offisielle navn.
Listen under er på ingen måte fullstendig, men viser noen kjente arter.
Finkefamilien (Fringillidae) er en gruppe sangfugler i ordenen spurvefugler (Passeriformes). Familien sorterer i overfamilien Passeroidea og omfatter 211 arter (508 taxa) fordelt i 45 slekter og tre underfamilier, hvorav én av med fem tribus. Minst 28 av artene er ifølge IUCNs rødliste truet av utryddelse, i en eller annen grad.
.jpg)
