Rabarbra (vitskapeleg namn Rheum rhabarbarum) er ein gamal, hardfør, mat- og medisinplante (staude) som opphavleg kjem frå dei nordlege og sentrale delane av Asia. Planten kom til Noreg på 1700-talet.
Rabarbra kan nyttast til suppe, graut, i bakverk og som syltetøy. Ein kan også eta rabarbastilkar rå, då gjerne med sukker på for å søta smaken, eller i småbitar i salat.[1]
Rabarbra inneheld mykje garvestoff. I store mengder kan han også verke som avføringsmiddel. Det er også viktig å merke seg at store inntak av rabarbra kan føre til auka risiko for nyrestein. Mjølk kan forhindre dette til ei viss grad. Blada er særs giftige fordi dei inneheld store dosar oksalsyre. Det har skjedd dødsfall i tilfelle der blad har vore brukte i salat.
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Rheum rhabarbarum Rabarbra (vitskapeleg namn Rheum rhabarbarum) er ein gamal, hardfør, mat- og medisinplante (staude) som opphavleg kjem frå dei nordlege og sentrale delane av Asia. Planten kom til Noreg på 1700-talet.
Rabarbra kan nyttast til suppe, graut, i bakverk og som syltetøy. Ein kan også eta rabarbastilkar rå, då gjerne med sukker på for å søta smaken, eller i småbitar i salat.
Rabarbra inneheld mykje garvestoff. I store mengder kan han også verke som avføringsmiddel. Det er også viktig å merke seg at store inntak av rabarbra kan føre til auka risiko for nyrestein. Mjølk kan forhindre dette til ei viss grad. Blada er særs giftige fordi dei inneheld store dosar oksalsyre. Det har skjedd dødsfall i tilfelle der blad har vore brukte i salat.
Rabarbraplanten (vitenskapelig navn Rheum rhabarbarum) er en gammel, hardfør, mat- og medisinplante (staude) som opprinnelig kommer fra de nordlige og sentrale deler av Asia (Sør-Sibir og Kina). Planten ble dyrket i Europa fra 1600-tallet[1] og kom til Norge på 1700-tallet.
Den sure smaken av rabarbra skyldes hovedsakelig malonsyre (eplesyre), men stilkene inneholder også endel oksalsyre som kan gi økt risiko for nyrestein. Melk kan forhindre dette til en viss grad. Rabarbra kan også virke som avføringsmiddel.
Rabarbra kan tilberedes både som suppe og grøt, og er velsmakende som sommerrett. Avhengig av landsdelen, høstes rabarbraen vanligvis ca. frem til Sankthans Etter Sankthans blir planten stadig mer trevlete når den bygger opp næring til neste sesong.[trenger referanse]
Bladene inneholder særlig mye oksalsyre og regnes som giftige ved at oksalsyren hindrer kroppens evne til opptak av kalsium og jern.[1] Etter at rabarbrablader ble anbefalt brukt som grønnsak i England under første verdenskrig, ble de spist i betydelige mengder, og det skal ha kommet inn rapporter om akutte forgiftninger, og til og med dødsfall.[trenger referanse]
Denne botanikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. Rabarbraplanten (vitenskapelig navn Rheum rhabarbarum) er en gammel, hardfør, mat- og medisinplante (staude) som opprinnelig kommer fra de nordlige og sentrale deler av Asia (Sør-Sibir og Kina). Planten ble dyrket i Europa fra 1600-tallet og kom til Norge på 1700-tallet.
Den sure smaken av rabarbra skyldes hovedsakelig malonsyre (eplesyre), men stilkene inneholder også endel oksalsyre som kan gi økt risiko for nyrestein. Melk kan forhindre dette til en viss grad. Rabarbra kan også virke som avføringsmiddel.
Rabarbra kan tilberedes både som suppe og grøt, og er velsmakende som sommerrett. Avhengig av landsdelen, høstes rabarbraen vanligvis ca. frem til Sankthans Etter Sankthans blir planten stadig mer trevlete når den bygger opp næring til neste sesong.[trenger referanse]
Bladene inneholder særlig mye oksalsyre og regnes som giftige ved at oksalsyren hindrer kroppens evne til opptak av kalsium og jern. Etter at rabarbrablader ble anbefalt brukt som grønnsak i England under første verdenskrig, ble de spist i betydelige mengder, og det skal ha kommet inn rapporter om akutte forgiftninger, og til og med dødsfall.[trenger referanse]
