Ismåse (Pagophila eburnea) er ein liten måse, han er einaste arten i slekta si. Han har ei sirkumpolar utbreiing og hekkar i kanadisk Arktis, Nord-Grønland og på arktiske øyar som Spitsbergen, Frans Josefs land, Novaja Semlja og Severnaja Zemlja.[2] Dei trekkjer sør om hausten berre over korte avstandar, det meste av populasjonen overvintrar på kanten av pakkisen, men nokre fuglar kan nå meir tempererte område. Streiffuglar kan kome så langt sør som til Danmark og Storbritannia.
Denne arten er lett å identifisere. Han er ca. 43 cm, har ei anna, meir dueaktig kroppsform enn Larus-måsar, men vaksne har heilt kvit fjørdrakt, manglar den grå oversida som måsar flest har. Det tjukke nebbet er blått med en gul spiss, og beina er svarte. Skriket er eit terneliknande kriæ. Ungfuglar har mørke flekker i ansiktet, varierande mengder svarte flekker på venger og hale. Det tar to år å oppnå fullvaksen fjørdrakt.
Ismåse legg eit til tre olivenfarga egg i eit reir på bakken fora med mose, lav eller tang. Dei tar fisk og krepsdyr, smågnagarar, egg og fugleungar, men er også opportunistiske åtseletar. Ismåsane er kjente for å følgje etter isbjørn og andre rovdyr for å beite på restane av byttedyra deira.
I perioden 1985 til 2005 blei det observert ein reduksjon på 80 % blant hekkande fuglar i Canada. Bestanden har truleg også gått ned i Russland og på Svalbard. Ein reknar med at den norske bestanden er på 400-1500 maks individ. Ismåsen kan trugast av miljøgifter, klimaendringar som gjev mindre isdekke, og petroleumsaktivitet.
Ismåse (Pagophila eburnea) er ein liten måse, han er einaste arten i slekta si. Han har ei sirkumpolar utbreiing og hekkar i kanadisk Arktis, Nord-Grønland og på arktiske øyar som Spitsbergen, Frans Josefs land, Novaja Semlja og Severnaja Zemlja. Dei trekkjer sør om hausten berre over korte avstandar, det meste av populasjonen overvintrar på kanten av pakkisen, men nokre fuglar kan nå meir tempererte område. Streiffuglar kan kome så langt sør som til Danmark og Storbritannia.
Ismåke (Pagophila eburnea) er en høyarktisk pelagisk overflatebeitende sjøfugl i slekten Pagophila, som er monotypisk og tilhører gruppen måker. Arten er også monotypisk. Arten overvintrer regelmessig i Norge, men den hekker ikke på og ved fastlandet.
Ismåke har av og til blitt plassert i slekten Larus, men osteologiske undersøkelser viser at den er distinkt fra disse fuglene. Arten har av noen også blitt regnet som en mellomform av joer og måker,[1] uten at dette har blitt nærmere dokumentert. En studie fra 2000 fant imidlertid ut, at Pagophila er søstergruppen til Xema, til tross for store forskjeller i fjærdrakten.[2]
Ismåka er på størrelse med fiskemåke, men den ser kraftigere og mer kompakt ut på grunn av sine bredere vinger, tykkere kropp og kortere hals og undere ekstremiteter. Arten er cirka 44–48 cm lang og veier typisk 520–700 g. Vingespennet utgjør normalt 106–118 cm. Fjærdrakten er helhvit og de undere ekstremitetene sorte. Nebbet er blågrått innerst og gult ytterst.[1]
Arten hekker i hovedsak fra Canada (Queen Elizabeth Islands og den nordlige Baffinøya) til Severnaja Zemlja, Nysibirøyene og Heraldøya, men den har sin med hovedutbredelse på Spitsbergen og Frans Josefs land. Utenom hekketiden har den imidlertid en sirkumpolar utbredelse over det meste av Arktis og områdene like sør for dette, inkludert i Norge. Arten har et ternelignede rop; «kriææh». Den flyr med spenstige, lette vingeslag. Det tar to år før ungfuglene får en voksen drakt.
Den globale hekkebestanden har blitt anslått til cirka 14 000 par, hvorav man regner med at cirka 80 prosent hekker i Russland.[3] Svalbardbestanden er estimert til omkring 1 000–2 000 par.[3] Ismåken hekker i kolonier (ofte sammen med krykkje eller andre sjøfugler) i klipper (opp mot 1 000 moh.) langs iskanten ved de arktiske kystene.[3] I Russland kan koloniene telle opp mot 2 000 par, men på Svalbard er koloniene sjelden større enn 10–50 par, og bare unntaksvis opp mot 150 par.[3]
Arten legger ett til tre olivengrønne egg i et reir på bakken som er fylt med mose, lav og tang. Den fanger fisk og krepsdyr, men de er også åtseletere og er ofte funnet på døde sel og delfiner. De er også kjent for å følge etter isbjørner og andre rovpattedyr for å ta restene av rovdyrenes bytte. Selfangerne kaller den isrype, isbjørnens følgesvenn.
Inndelingen i første kolonne følger i hovedsak Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2016).[4][5][6][7][8][9][10][11][12][13][14][15][16][17][18][19][20][21] Inndelingen i andre kolonne følger HBW Alive og er i henhold til Burger, Gochfeld & Bonan (2018).[22] I begge tilfeller følger norske navn på grupper og arter Norsk navnekomité for fugl i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[23][24] Norske arts- og gruppenavn i parentes er imidlertid ikke offisielle, men kun midlertidige beskrivelser.
Inndeling etter Taxonomy in Flux Inndeling etter HBW AliveIsmåke (Pagophila eburnea) er en høyarktisk pelagisk overflatebeitende sjøfugl i slekten Pagophila, som er monotypisk og tilhører gruppen måker. Arten er også monotypisk. Arten overvintrer regelmessig i Norge, men den hekker ikke på og ved fastlandet.