Furu, fure eller toll (Pinus sylvestris), ofte kalla tolle i Midt-Noreg,[1] er ein planteart i furuslekta (Pinus). Denne arten er den einaste naturleg vilveksande furuarten i Noreg.
Furu finst frå Storbritannia i vest, til Sibir i aust, Kaukasusfjella i sør, og Nord-Noreg i nord. I nord veks ho frå havnivå opp til 1000 moh; i sør veks ho frå 1200 til 2600 moh. Ho finst i heile Noreg.
Furua vert opp til 35 meter høg. Einskilde tre i særleg gunstig jord har vorte opp til 45 meter. Gamle tre har grov og mørkbrun skorpebork nedst og tynn, lyst raudlet bork høgare opp. Hokonglane sit på stutte skaft, er spisse, og går frå gulbrune til gråbrune i farge ettersom dei mognast.
Nålene er lange, og sit parvis i knippe.
Furu er eit treslag med mange bruksområde, og er difor viktig for skogbruket. Det blir avverka store mengder furu i Noreg kvart år til bruk i industrien som materiale til bygg- og møbelproduksjon, papirmasse, og framstilling av tjære og terpentin.
Furuveden er særs rik på kvae. Tidlegare produserte ein såkalla alved ved å la kvista og toppkappa furustammer stå att på rot over fleire år slik at kvaa trekte opp frå rota og ut i veden. Slik vart mesteparten av virket impregnert og eigna seg såleis ypparleg som kledningsmateriale for hus og andre bygningar.
I Vesterålen veks dei eldste trea i Noreg. Det eldste av desse furutrea er frå år 1228, medan daude trestubbar går heilt tilbake til år 877.
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Furu Furu, fure eller toll (Pinus sylvestris), ofte kalla tolle i Midt-Noreg, er ein planteart i furuslekta (Pinus). Denne arten er den einaste naturleg vilveksande furuarten i Noreg.
Furu (Pinus sylvestris) er et bartre (Pineales) i furuslekten (Pinus) og tilhører furufamilien (Pinaceae). Arten er eneste furutre som vokser vilt i Norge. Blomstene er vindbestøvet og kommer i midten av juni (to uker etter grana). Det tar 2 år fra blomstring til frøet er modent. Frøet er festet til en klype på frøvingen.
For en detaljert og overordnet fylogeni for furuplantene, se: Bartrær.
Det er beskrevet 100 påståtte varianter, men bare 3–4 av disse er allment akseptert. Selv lappfuru er genetisk et tvilstilfelle. De viktigste variantene og underartene er:
Furu kan bli inntil 40 meter høy og er opprett med ofte glissen nedre stamme og greinene konsentrert i en rund krone i toppen av treet. Barken er rødbrun og danner tynne flak som detter av. Hvert år vokser det ut et nytt toppskudd og en ny greinkrans. Nålene (30–70 mm) er lange og sitter to sammen, de blir 3–5 år gamle. Konglene er opprette, sitter gjerne tre sammen, og er først klargrønne og deretter matt mellombrune. De åpnes etter to år. Rota vokser, når den har mulighet, nedover og kalles pælerot. Dette gjør at den tåler mer vind enn gran før den velter. Det er funnet furuer som er over 800 år gamle. Norges eldste kjente furu vokste i Forfjorddalen på Hinnøya.
Lappfuru er nordlig, den vokser på Nordkalotten i Norden. Den har en karakteristisk smal trekrone. Nålene er 20–50 mm lange, sitter på i inntil 9 år, og er grovere enn hos vanlig furu.
Pinus sylvestris var. hamata har mer fyldig og frisk nålevekst hele året, den blir ikke glissen og matt om vinteren. Konglene har ofte en tydeligere pyramideform enn hos andre varianter.
Pinus sylvestris var. mongolica er en sentral- og østasiatisk form som vokser i det sørlige Sibir, Mongolia, og i det nordvestlige Kina. Nåleveksten er mattgrønn eller blekgrønn, mens friske nye skudd er grågrønne. Nålene kan bli inntil 12 cm lange i sjeldne tilfeller. Konglenes skall er tykkere enn på de andre variantene.
Nevadafuru er en iberisk variant som vokser i fjellkjeden Sierra Nevada og kanskje også i andre områder av Spania
Nålene og konglene
Minitall
Skadd furu
Ei monumental furu
Furu med merkelig vekst
Enslig høy furu, Bærum
P. s. var. hamata
Nevadafuru, ssp. nevadensis
Oljet finérplate av furu
Furutrær vokser vilt i Europa og Asia. Den er spesielt utbredt i Øst-Europa, på den skandinaviske halvøya og i sentrale deler av Russland. Den innvandret til Norge like etter siste istid for ca. 10 000 år siden, og har den maksimale utbredelsen som er mulig under de klimaforholdene vi har nå. Vi finner den over hele landet og helt nord til Børselv i Finnmark som nordligste forekomst. I Sør-Norge vokser den så høyt som 1 000 meter over havet.
Furu er en nøysom tresort som trives på næringsfattige sandmoer og andre steder med lite jord. Der konkurrerer den ut alle andre treslag, blant annet fordi den har spesialiserte røtter som henter opp vann fra store dyp og på den måten unngår å tørke ut. På fuktigere og mer næringsrik mark blir den utkonkurrert av gran fordi furua er mer lyskrevende; den er avhengig av mye lys for å kunne spire og vokse. Derfor er furuskogen mye lysere og åpnere enn granskogen.
Furu er den nest største volumprodusenten av treslagene i Norge, 31% av tømmervolumet i skogen er furu. Furuvirke har et vidt spekter av bruksområder, kjerneveden (malmen) gjør at det er motstandsdyktig mot råte. Ytre veden kan gjøres motstandsdyktig mot råte ved varmebehandling (termofuru), tilføring av teknisk harpiks ved polymerisering av trykkimpregnert furfural alkohol (kebone), eller ved å konvertere hydroksylgrupper til asetylgrupper slik at den motstår vann og skadelige organismer (titanwood), i tillegg til trykkimpregnering med salt eller oksid av kobber (tidligere også krom og arsen), eller diverse antisoppmidler (superwood).
I motsetning til granvirke kan det trykkimpregneres; alle stolpene vi bruker til kraftoverføring er av furu. En stor del av de lyse møblene vi har er laget av helved furu, eller er belagt med finer av furu. Furu blir brukt til cellulose, papir, skurlast, fiberplater, finer, snekkervirke, juletrær, lafting, tjærebrenning og ved.
I Sogndal ble det i 2009 funnet frisk ved i furutrær som døde for snart 700 år siden. Når furuer dør, avgir de harpiks som virker konserverende, og også ble brukt til mumifisering i det gamle Egypt. Dermed har furutrærne motstått nedbrytning, til tross for det fuktige klimaet i Sogndal. Mange av stammene som ble datert, viste seg å ha spirt på tidlig 1200-tall og levd i over hundre år før de døde omkring 1350.[1]
Furu utgjør en stor del av elgens og storfuglens vinterføde. Flere insekter liker og er avhengige av furu, blant andre vanlig furubarveps (Diprion pini), furuskuddmøll (Exoteleia dodecella), rød furuskuddvikler (Rhyacionia buoliana), furuspinner (Dendrolimus pini), furufly (Panolis flammea) og furumåler (Bupalus piniaria).
Mange sopper lever av furu, blant andre furuas knopp- og greintørkesopp (Gremmeniella abietina), furuskyttesopp (Lophodermium seditiosum) og to typer rustsopper Endocronartium pini og Cronartium falccidum, som forårsaker tyritopp.
Furu (Pinus sylvestris) er et bartre (Pineales) i furuslekten (Pinus) og tilhører furufamilien (Pinaceae). Arten er eneste furutre som vokser vilt i Norge. Blomstene er vindbestøvet og kommer i midten av juni (to uker etter grana). Det tar 2 år fra blomstring til frøet er modent. Frøet er festet til en klype på frøvingen.
For en detaljert og overordnet fylogeni for furuplantene, se: Bartrær.
_pu%C5%A1is.JPG)
.jpg)
