Silkeurt (Asclepias) er ei planteslekt i gravmyrtfamilien. Den ble tidligere regnet til svalerotfamilien.
Artene er flerårige urter med opprett vekst, som ofte er forvedet ved basis. Bladene er motsatte eller kransstilte med kort bladstilk. Blomstene sitter mange sammen i en skjermlignende kvast. Kronen er dypt splittet, og det er en bikrone med fem fliker. Polliniene henger ned. Frukten er en spindelformet belgkapsel med mange silkehårete frø.[1]
Asclepias i snever betydning er utbredt med omtrent 130 arter i Nord- og Mellom-Amerika inkludert Karibia. Det er også om lag seks arter i Sør-Amerika. Mange afrikanske arter ble regnet til slekta, men de er nå flyttet til andre slekter. Det gjelder blant annet Gomphocarpus sinaicus fra Sinai og Negev- og Judeaørkenene.[2] Noen amerikanske Asclepias-arter er naturalisert i Europa og andre steder.[3]
Plantene inneholder giftige glykosider som virker på hjertet eller nervesystemet. Flere ulike grupper av insekter har likevel spesialisert seg på å ete dem. Mange av insektene bevarer giftstoffene i kroppen, har sterke varselfarger og inngår i systemer med müllersk mimikry. De vanligste er de oransje og svarte åmene til monarksommerfuglen og andre arter i slekta Danaus, oransje bladlus, de oransje og svarte tegene Oncopeltus fasciatus og Lygaeus kalmii, den oransje og svarte bladbillen Labidomera clivicollis, de røde og svarte trebukkene i slekta Tetraopes, den metallisk blå bladbillen Chrysochus cobaltinus og den hårete, oransje og svarte åmen til bjørnespinneren Euchaetes egle. Koevolusjon kan ha skjedd mellom Tetraopes og Asclepias ettersom de ulike billeartene ser ut til å være spesialisert på hver sin Asclepias-art.[4][5][6]
Flere arter dyrkes som prydplanter i hager. De er også litt brukt som nytteplanter, spesielt rosesilkeurt (Asclepias syriaca). Frøhårene isolerer godt og brukes i puter og som fôr i vinterjakker. Plantene er også blitt brukt til å produsere fiber, søtstoffer og gummi. Indianerne brukte silkeurt som medisinplante, og Carl von Linné kalte slekta Asclepias etter legeguden Asklepios.[7]
Asclepias asperula
Asclepias curassavica
Asclepias fascicularis
Asclepias incarnata
Asclepias viridis
Silkeurt (Asclepias) er ei planteslekt i gravmyrtfamilien. Den ble tidligere regnet til svalerotfamilien.
Artene er flerårige urter med opprett vekst, som ofte er forvedet ved basis. Bladene er motsatte eller kransstilte med kort bladstilk. Blomstene sitter mange sammen i en skjermlignende kvast. Kronen er dypt splittet, og det er en bikrone med fem fliker. Polliniene henger ned. Frukten er en spindelformet belgkapsel med mange silkehårete frø.
Asclepias i snever betydning er utbredt med omtrent 130 arter i Nord- og Mellom-Amerika inkludert Karibia. Det er også om lag seks arter i Sør-Amerika. Mange afrikanske arter ble regnet til slekta, men de er nå flyttet til andre slekter. Det gjelder blant annet Gomphocarpus sinaicus fra Sinai og Negev- og Judeaørkenene. Noen amerikanske Asclepias-arter er naturalisert i Europa og andre steder.
Plantene inneholder giftige glykosider som virker på hjertet eller nervesystemet. Flere ulike grupper av insekter har likevel spesialisert seg på å ete dem. Mange av insektene bevarer giftstoffene i kroppen, har sterke varselfarger og inngår i systemer med müllersk mimikry. De vanligste er de oransje og svarte åmene til monarksommerfuglen og andre arter i slekta Danaus, oransje bladlus, de oransje og svarte tegene Oncopeltus fasciatus og Lygaeus kalmii, den oransje og svarte bladbillen Labidomera clivicollis, de røde og svarte trebukkene i slekta Tetraopes, den metallisk blå bladbillen Chrysochus cobaltinus og den hårete, oransje og svarte åmen til bjørnespinneren Euchaetes egle. Koevolusjon kan ha skjedd mellom Tetraopes og Asclepias ettersom de ulike billeartene ser ut til å være spesialisert på hver sin Asclepias-art.
Flere arter dyrkes som prydplanter i hager. De er også litt brukt som nytteplanter, spesielt rosesilkeurt (Asclepias syriaca). Frøhårene isolerer godt og brukes i puter og som fôr i vinterjakker. Plantene er også blitt brukt til å produsere fiber, søtstoffer og gummi. Indianerne brukte silkeurt som medisinplante, og Carl von Linné kalte slekta Asclepias etter legeguden Asklepios.
_W_IMG_1570.jpg)
