Strutseveng er ein art av bregnar.
Strutsevengplantane vert 70-170 cm høge og er lett kjennelege på sine høgreiste, symmetriske og opprette former, storleiken og den klart grøne fargen.
Strutsevengslekta har ulike fertile blad og vegetative blad.
Dei sterile, store og klargrøne blada står i ein perfekt rosett, som sirkulært utståande «vifter» eller ei «trakt». Dei er fint lodne og breiast nesten øvst nær spissen, og flikblada blir gradvis kortare (og bladet smalare) nedover bladstengelen.
Blada som ber sporar og er fertile, er brune og ber sporar ganske seint i sesongen. Dei står vinteren igjennom, og er langt mindre enn dei sterile blada. Dei sporeberande fruktbare blada er også breiast øvst, men flikane her er enkle og står tett. Under den innrulla bladkanten sit sporehushopane ,’’sori’’, i 1-2 rekker.
Kromosomtalet (x) er 39 eller 40 (2n=78 eller 80). Den høge, vertikale planta brukast som grønsak både i Japan og i det nordaustlege USA.
Strutseveng er i Noreg sjeldan på Vestlandet og i Finnmark, men veks elles både langs kysten og i innlandet, men mindre i Rogaland og Agder enn på Austlandet.
Planta trivst langs elvar og bekkar, flaummark, beitemark, og på fuktige elvebreidder og skråningar. I Noreg går strutseving opp til 740 moh. i Tolga, og opp til 940 moh. i Lærdal.
Samanrulla skot av strutseveng kjend som felehovud kan brukast til mat.
Strutseveng er ein art av bregnar.
Strutsevengplantane vert 70-170 cm høge og er lett kjennelege på sine høgreiste, symmetriske og opprette former, storleiken og den klart grøne fargen.
Strutsevengslekta har ulike fertile blad og vegetative blad.
Dei sterile, store og klargrøne blada står i ein perfekt rosett, som sirkulært utståande «vifter» eller ei «trakt». Dei er fint lodne og breiast nesten øvst nær spissen, og flikblada blir gradvis kortare (og bladet smalare) nedover bladstengelen.
Blada som ber sporar og er fertile, er brune og ber sporar ganske seint i sesongen. Dei står vinteren igjennom, og er langt mindre enn dei sterile blada. Dei sporeberande fruktbare blada er også breiast øvst, men flikane her er enkle og står tett. Under den innrulla bladkanten sit sporehushopane ,’’sori’’, i 1-2 rekker.
Kromosomtalet (x) er 39 eller 40 (2n=78 eller 80). Den høge, vertikale planta brukast som grønsak både i Japan og i det nordaustlege USA.
Strutseveng er i Noreg sjeldan på Vestlandet og i Finnmark, men veks elles både langs kysten og i innlandet, men mindre i Rogaland og Agder enn på Austlandet.
Planta trivst langs elvar og bekkar, flaummark, beitemark, og på fuktige elvebreidder og skråningar. I Noreg går strutseving opp til 740 moh. i Tolga, og opp til 940 moh. i Lærdal.
Samanrulla skot av strutseveng kjend som felehovud kan brukast til mat.
Strutseving (latin: Matteuccia struthiopteris) er en art av bregner innenfor strutsevingslekten, som inngår i Onocleaceaefamilien (Woodsiaceae). Strutseving er trolig denne slektens eneste art.
Strutsving er 70-170 cm høy og lett kjennelige på sin høyreiste, symmetriske og opprette form, sin store høyde og klargrønne farge.
Srutsevingslekten har ulike fertile blad og vegetative blad, og dette er et kjennetegn for Onocleaceaefamilien.
De sterile, store og klargrønne bladene står i en perfekt rosett, som sirkulært utstående «vifter» eller en «trakt». De er fint lodne og bredest nesten øverst nær spissen, og flikbladene blir gradvis kortere (og bladet smalere) nedover bladstengelen.
Bladene som bærer sporer og er fertile, er brune og bærer sporer ganske sent på sesongen. De står vinteren igjennom, og er langt mindre enn de sterile bladene. De sporebærende fruktbare bladene er også bredest øverst, men flikene her er enkle og står tett. Under den innrullede bladkanten sitter sporehushopene (sori) i 1-2 rekker.
Kromosomtallet (x) er 39 eller 40 (2n=78 eller 80). Den høye, vertikale planten brukes som grønnsak både i Japan og det nordøstre USA.
Strutseving (Matteuccia struthiopteris) er i Norge sjelden på Vestlandet og Finnmark, men vokser ellers både langs kysten og i innlandet, men mindre i Rogaland og Agder enn på Østlandet.
Den trives langs elver og bekker, flommark, beitemark, og på fuktige elvebredder og skråninger. I Norge går den opp til 740 moh. i Tolga, og opp til 940 moh. i Lærdal.
Strutseving (latin: Matteuccia struthiopteris) er en art av bregner innenfor strutsevingslekten, som inngår i Onocleaceaefamilien (Woodsiaceae). Strutseving er trolig denne slektens eneste art.
Strutsving er 70-170 cm høy og lett kjennelige på sin høyreiste, symmetriske og opprette form, sin store høyde og klargrønne farge.
Srutsevingslekten har ulike fertile blad og vegetative blad, og dette er et kjennetegn for Onocleaceaefamilien.
De sterile, store og klargrønne bladene står i en perfekt rosett, som sirkulært utstående «vifter» eller en «trakt». De er fint lodne og bredest nesten øverst nær spissen, og flikbladene blir gradvis kortere (og bladet smalere) nedover bladstengelen.
Bladene som bærer sporer og er fertile, er brune og bærer sporer ganske sent på sesongen. De står vinteren igjennom, og er langt mindre enn de sterile bladene. De sporebærende fruktbare bladene er også bredest øverst, men flikene her er enkle og står tett. Under den innrullede bladkanten sitter sporehushopene (sori) i 1-2 rekker.
Kromosomtallet (x) er 39 eller 40 (2n=78 eller 80). Den høye, vertikale planten brukes som grønnsak både i Japan og det nordøstre USA.
Strutseving (Matteuccia struthiopteris) er i Norge sjelden på Vestlandet og Finnmark, men vokser ellers både langs kysten og i innlandet, men mindre i Rogaland og Agder enn på Østlandet.
Den trives langs elver og bekker, flommark, beitemark, og på fuktige elvebredder og skråninger. I Norge går den opp til 740 moh. i Tolga, og opp til 940 moh. i Lærdal.
