Dvergdukkar (Tachybaptus ruficollis, der ruficollis tyder 'med raud hals') er den minste arten av dukkarfamilien i Europa. Fuglen er sjeldsynt i Noreg, og finst berre nokre få stader, helst i Oslofjordområdet, nord til stroket ikring Mjøsa, på Jæren og Sunnmøre, men vert å sjå ganske ofte i våtmarker og langsetter kysten om hausten og vinteren. Fyrste gongen fuglen vart observert hekkande i Noreg, var i 1973. Han er utbreidd i Afrika og Asia
Dvergdukkaren er 23-29 centimeter, hovudsakleg med grå fjørdrakt, men med tydeleg rustraude kinn og hals, og dessuten ein markert gulkvit flekk ved nebbrota. Om vinteren er fjørdrakta dominert av grått. Båe kjønna er like.
Reiret vert plassert i takrøyrskog i små tjern eller dammar.
Dvergdukkar (Tachybaptus ruficollis, der ruficollis tyder 'med raud hals') er den minste arten av dukkarfamilien i Europa. Fuglen er sjeldsynt i Noreg, og finst berre nokre få stader, helst i Oslofjordområdet, nord til stroket ikring Mjøsa, på Jæren og Sunnmøre, men vert å sjå ganske ofte i våtmarker og langsetter kysten om hausten og vinteren. Fyrste gongen fuglen vart observert hekkande i Noreg, var i 1973. Han er utbreidd i Afrika og Asia
Dvergdukkaren er 23-29 centimeter, hovudsakleg med grå fjørdrakt, men med tydeleg rustraude kinn og hals, og dessuten ein markert gulkvit flekk ved nebbrota. Om vinteren er fjørdrakta dominert av grått. Båe kjønna er like.
Reiret vert plassert i takrøyrskog i små tjern eller dammar.
Dvergdykker (Tachybaptus ruficollis) er en liten lappedykker med stor utbredelse. Nominatformen finnes i Skandinavia. I Norge ble den første gang påvist i 1973, i både Østfold og på Sunnmøre.[3]
Dvergdykkeren er på størrelse med en ukegammel stokkandunge. Den blir omkring 23-29 cm lang og veier 130-236 gram.[4] Vingespennet er cirka 40-45 cm.
Arten har forholdsvis kort hals og tykt rett nebb. Iris er mørk rødbrun og beina grønngrå til mørkt blygrå. Både hannen og hunnen er likt utseende. Sommerdrakten er mørk med sort isse og kastanjebrune kinn, hals og strupe. Den har en karakteristisk svovelgul flekk i nebbrota (munnviken), som står i sterk kontrast til det mørke hodet. Vinterdrakten er betraktelig lysere. Den kastanjebrune fargen på kinn og hals erstattes med en gulaktig brun tone. Buken er hvit.
I motsetning til mange av de andre lappedykkere mangler dvergdykkeren hodepryd.
Arten har et variert krav til habitatet, men trives gjerne på små og grunne våtmarksområder, som små innsjøer, tjern, dammer, kanaler, i små beskyttede viker og andre naturlige vannreservoarer. Langs kysten opptrer arten gjerne på steder som er godt beskyttet for bølger. I Sørvest-Kina er det kjent at arten opptrer i høyder opp mot 4000 moh.[4]
I Norge foretrekker dvergdykkeren små, vegetasjonsrike dammer og tjern med rik undervannsflora og liten vannstandsvariasjon i hekketiden.
Ni underarter er beskrevet.[4] Disse er utbredt i store deler av Afrika, Europa, Asia og det nordligste Oseania.[4] I Norge forekommer nominatformen i tre atskilte områder; fra Oslofjordområdet og til Mjøstraktene, i lavlandsområdene i Rogaland og muligens sørover til Vest-Agder, samt på strandflateområdene i Møre og Romsdal.[3]
Nominatformen er registrert så lang nord som i Nord-Norge, så langt sør som til Azorene, Madeira og Kanariøyene, og så langt øst som til Bajkalregionen i Sibir og Mongolia.[4]
Dvergdykkeren kan være både standfugl og trekkfugl. I Skandinavia og andre tempererte soner er dem trekkfugler, men trekkene er ikke kartlagt. Til Norge kommer gjerne de første fuglene da isen forsvinner om våren, som regel i mars–april. Den første tiden preges gjerne av krangling om territorier, der det er flere par. Arten bygger flytereir som forankres i sivbeltet.[3]
Hunnen legger 2–10 egg (i Norge som regel i siste halvdel av april), vanligvis 3–5 (større ansamlinger kan være et resultat av to hunner).[4] Inkubasjonstiden er 20–25 dager. Kyllingene har mørk dun med bleke striper og lysere underside. Ungene blir flyvedyktige etter cirka 8 uker. Et andre kull kommer normalt i juni, og i spesielt gunstige år et tredje kull i juli–august.[3]
Den globale bestanden har en negativ tendens[1] og teller trolig et sted mellom 610 000 og 3 500 000 individer,[4] men man vet lite om bestandstallene for de enkelte underartene rundt om i verden. Man antar imidlertid at økningen i den skandinaviske bestanden skylds klimaendringene.[4]
Arten er utsatt for fugleinfluensa, så bestanden kan trues av nye utbrudd.[1]
Arten er rødlistet i Norsk rødliste for arter 2015, til Sårbar (VU). Kategorien skulle egentlig vært Sterkt truet (EN) hvis man bare så på Norge, men så ble den satt ned et trinn til VU fordi det går bra med arten i nabolandene - og man anser at arten vil kunne innvandre derfra hvis den blir borte hos oss.[5]
Dvergdykker (Tachybaptus ruficollis) er en liten lappedykker med stor utbredelse. Nominatformen finnes i Skandinavia. I Norge ble den første gang påvist i 1973, i både Østfold og på Sunnmøre.
.jpg)
