Europeisk mink (Mustela lutreola) er et rovpattedyr i mårfamilien. Den kalles også flodilder eller nerts.
Den har lignende utseende og levevis som den opprinnelig amerikanske arten mink (Neovison vison), men de to artene er ikke nært beslektet. Den nærmeste slektningen til europeisk mink er sibirflodilder (Mustela sibirica) og andre asiatiske arter. Kroppslengden er 35-40 cm og halen er 13-14 cm. Vekta er 550–900 g. Fargen er glinsende svartbrun. Overleppa, og ofte også underleppa og haka, er hvit.[2][3]
Europeisk mink lever enkeltvis og er nattaktiv. Den er sterkt knyttet til ferskvann og blir sjelden funnet lenger unna et vassdrag enn 100 m. Den lever i takrørskog og annen tett vegetasjon ved vannkanten. Føden består av amfibier, kreps, fisk, små pattedyr, insekter og fugler. Arten har ikke forlenget fosterutvikling, og drektighetstida er 35–42 døgn.[1][2][3]
Arten var opprinnelig utbredt over et stort, sammenhengende område i Mellom-Europa fra Nord-Spania og Bretagne til Finland, Uralfjellene og Kaukasus. Utbredelsen er nå sterkt fragmentert, og europeisk mink finnes kun i Nord-Spania og Vest-Frankrike, deltaene til Donau og Dnestr og i Russland. Den er gjeninnført til øya Hiiumaa i Estland. Tilbakegangen skyldes tap av habitat, overdreven jakt og konkurranse fra den innførte amerikanske minken.[1][4]
Det er forholdsvis lett å finne tiltak mot de andre årsakene til tilbakegangen, men det er svært vanskelig å stanse spredningen av amerikansk mink. De to artene kan antagelig ikke leve i samme område over lengre tid. Det er alltid amerikansk mink som fortrenger den europeiske, aldri omvendt. En studie fra Nord-Spania viser at en viktig dødsårsak for europeisk mink er angrep fra amerikansk mink.[1][5]
Europeisk mink (Mustela lutreola) er et rovpattedyr i mårfamilien. Den kalles også flodilder eller nerts.
Den har lignende utseende og levevis som den opprinnelig amerikanske arten mink (Neovison vison), men de to artene er ikke nært beslektet. Den nærmeste slektningen til europeisk mink er sibirflodilder (Mustela sibirica) og andre asiatiske arter. Kroppslengden er 35-40 cm og halen er 13-14 cm. Vekta er 550–900 g. Fargen er glinsende svartbrun. Overleppa, og ofte også underleppa og haka, er hvit.
Europeisk mink lever enkeltvis og er nattaktiv. Den er sterkt knyttet til ferskvann og blir sjelden funnet lenger unna et vassdrag enn 100 m. Den lever i takrørskog og annen tett vegetasjon ved vannkanten. Føden består av amfibier, kreps, fisk, små pattedyr, insekter og fugler. Arten har ikke forlenget fosterutvikling, og drektighetstida er 35–42 døgn.
Arten var opprinnelig utbredt over et stort, sammenhengende område i Mellom-Europa fra Nord-Spania og Bretagne til Finland, Uralfjellene og Kaukasus. Utbredelsen er nå sterkt fragmentert, og europeisk mink finnes kun i Nord-Spania og Vest-Frankrike, deltaene til Donau og Dnestr og i Russland. Den er gjeninnført til øya Hiiumaa i Estland. Tilbakegangen skyldes tap av habitat, overdreven jakt og konkurranse fra den innførte amerikanske minken.
Det er forholdsvis lett å finne tiltak mot de andre årsakene til tilbakegangen, men det er svært vanskelig å stanse spredningen av amerikansk mink. De to artene kan antagelig ikke leve i samme område over lengre tid. Det er alltid amerikansk mink som fortrenger den europeiske, aldri omvendt. En studie fra Nord-Spania viser at en viktig dødsårsak for europeisk mink er angrep fra amerikansk mink.
