Tamarisk (Tamarix) er ei planteslekt i tamariskfamilien som omfattar tre og buskar med små, skjelaktige blad. Dei kan minna om bartre. Slekta omfattar 54 artar i Europa, Asia og Nord-Afrika.
Salttamarisk (T. gallica) høyrer heime på havstrand og tørre saltstepper i middelhavslanda, og blir mykje brukt som leplante. Manna-tamarisk (T. mannifera) frå Arabia og Iran utsondrar etter stikk av en skjoldlus ei sukkerhaldig væske som stivnar til ein slags «manna».
Tamarisk (Tamarix) er ei planteslekt i tamariskfamilien som omfattar tre og buskar med små, skjelaktige blad. Dei kan minna om bartre. Slekta omfattar 54 artar i Europa, Asia og Nord-Afrika.
Salttamarisk (T. gallica) høyrer heime på havstrand og tørre saltstepper i middelhavslanda, og blir mykje brukt som leplante. Manna-tamarisk (T. mannifera) frå Arabia og Iran utsondrar etter stikk av en skjoldlus ei sukkerhaldig væske som stivnar til ein slags «manna».
Tamariskslekta (Tamarix) er ei planteslekt i tamariskfamilien i nellikordenen.
Artene er rikt forgrenete busker eller små trær. Rotsystemet går svært dypt, så plantene kan klare seg når voksestedene tørker ut. Bladene sitter spredt og er små, enkle og ofte skjellaktige. De fleste er halofytter og kan vokse på sterkt saltholdig jord. Saltoverskuddet skilles ut i kjertler på bladene. Blomstringen skjer om våren, og blomstene sitter i klaser eller topper. De er fire- eller femtallige og som regel tvekjønnede. Det er 4–5 kronblad, 4–10, mer sjelden 12, frie pollenbærere og 3–4 grifler. Frukten er en kapsel som åpner seg langs tre sprekker. Den inneholder mange små, hårete frø.[1][2]
Slekta omfatter mellom 54 og 90 arter i ulike oversikter. Tamarix betraktes som en av de taksonomisk vanskeligste planteslektene. Artsbestemmelse er avhengig av en kan studere detaljer i blomsterbygningen, og mange arter kan ikke skilles på utseende når de ikke blomstrer. Botanikerne må ofte bruke DNA-sekvensering for å kunne bestemme slektskapsforholdene.[3][4][5]
Artene er tilpasset ekstreme vekstforhold med tørke, oversvømmelser og saltholdig jord. De forekommer i ørken og steppe, langs elver og på havstrender. Den naturlige utbredelsen omfatter de østlige, sørlige og sentrale delene av Asia, Europa, Midtøsten, Nord-Afrika, Afrikas horn og sørvestlige Afrika.[3][6][7][5][8]
Tamarisk blir plantet som prydbusker, leplanter og skyggetrær. De har stor evne til å spre seg både vegetativt og med de vindtransporterte frøene, og mange arter er derfor forvillet utenfor de naturlige utbredelsesområdene.[9]
I USA betraktes tamarisk som en av de verste invasive planteartene, bare kattehale (Lythrum salicaria) er verre. Tamarisk danner tette bestander langs elver i den vestlige delen av landet og fortrenger opprinnelige arter på ulike måter. Plantene har hatt fordel av vassdragsreguleringer som fører til mindre flommer slik at kantvegetasjonen ikke skylles bort så ofte. Tamarisk har et høyt vannforbruk og senker grunnvannsspeilet så andre planter tørker inn. De saltholdige bladene faller av og danner et strølag der andre planter ikke kan vokse. De invasive tamariskene i USA er delvis hybrider mellom ulike arter. Hybridene forekommer ikke i de opprinnelige utbredelsesområdene, og hybridisering kan være en av årsakene til at plantene er så livskraftige.[9][10][11]
. PMID 12177412. doi:10.1073/pnas.132403299. 
Tamariskslekta (Tamarix) er ei planteslekt i tamariskfamilien i nellikordenen.
Artene er rikt forgrenete busker eller små trær. Rotsystemet går svært dypt, så plantene kan klare seg når voksestedene tørker ut. Bladene sitter spredt og er små, enkle og ofte skjellaktige. De fleste er halofytter og kan vokse på sterkt saltholdig jord. Saltoverskuddet skilles ut i kjertler på bladene. Blomstringen skjer om våren, og blomstene sitter i klaser eller topper. De er fire- eller femtallige og som regel tvekjønnede. Det er 4–5 kronblad, 4–10, mer sjelden 12, frie pollenbærere og 3–4 grifler. Frukten er en kapsel som åpner seg langs tre sprekker. Den inneholder mange små, hårete frø.
Slekta omfatter mellom 54 og 90 arter i ulike oversikter. Tamarix betraktes som en av de taksonomisk vanskeligste planteslektene. Artsbestemmelse er avhengig av en kan studere detaljer i blomsterbygningen, og mange arter kan ikke skilles på utseende når de ikke blomstrer. Botanikerne må ofte bruke DNA-sekvensering for å kunne bestemme slektskapsforholdene.
Artene er tilpasset ekstreme vekstforhold med tørke, oversvømmelser og saltholdig jord. De forekommer i ørken og steppe, langs elver og på havstrender. Den naturlige utbredelsen omfatter de østlige, sørlige og sentrale delene av Asia, Europa, Midtøsten, Nord-Afrika, Afrikas horn og sørvestlige Afrika.
Tamarisk blir plantet som prydbusker, leplanter og skyggetrær. De har stor evne til å spre seg både vegetativt og med de vindtransporterte frøene, og mange arter er derfor forvillet utenfor de naturlige utbredelsesområdene.
I USA betraktes tamarisk som en av de verste invasive planteartene, bare kattehale (Lythrum salicaria) er verre. Tamarisk danner tette bestander langs elver i den vestlige delen av landet og fortrenger opprinnelige arter på ulike måter. Plantene har hatt fordel av vassdragsreguleringer som fører til mindre flommer slik at kantvegetasjonen ikke skylles bort så ofte. Tamarisk har et høyt vannforbruk og senker grunnvannsspeilet så andre planter tørker inn. De saltholdige bladene faller av og danner et strølag der andre planter ikke kan vokse. De invasive tamariskene i USA er delvis hybrider mellom ulike arter. Hybridene forekommer ikke i de opprinnelige utbredelsesområdene, og hybridisering kan være en av årsakene til at plantene er så livskraftige.
