Die Girondische Glatt- oder Schlingnatter (Coronella girondica) ist eine ungiftige, in Europa und Nordwestafrika verbreitete Schlange. Sie ist dämmerungs- und nachtaktiv, erbeutet hauptsächlich Reptilien und gilt nicht als aggressiv.
Wie auch die anderen Vertreter der Gattung der Glatt- oder Schlingnattern zeichnet sich die Girondische Glattnatter durch glatte, vor allem am Kopf glänzende Körperschuppen aus. Der relativ kleine Kopf ist kaum von Hals abgesetzt, die Augen haben runde Pupillen und die Schnauze ist deutlich abgerundet. Eine Schlange dieser Art erreicht in der Regel eine Körperlänge von unter 70 Zentimeter, es sind aber auch bis zu 80 Zentimeter möglich. Sie ist damit etwas länger aber auch schmaler als die ebenfalls in Europa vorkommende Schlingnatter (C. austriaca). Im Gegensatz zu dieser beißt sie in der Regel nicht zu, wenn sie ergriffen wird. Die Grundfarbe Girondischer Glattnattern variiert von grau über lehmfarben bis rotbraun, der Rücken wird von unregelmäßigen Querbinden überzogen. Der Bauch kann marmoriert sein, eine Zeichnung kann hier aber auch fehlen. Die Körperzeichnung ist vor allem bei männlichen Tieren stark ausgeprägt und verliert sich mit zunehmendem Alter. Jungtiere sind daher kontrastreicher als ältere Tiere. Am Kopf finden sich zwei U-förmige Zeichnungen: Eine zur Schnauze hin offene Zeichnung im Nacken sowie eine zum Körper hin offene Binde zwischen den Augen. Manchmal findet sich unter dem Auge eine kleine, senkrecht dem Maul zulaufende dunkle Linie. Die Schuppen dieser Art sind glatt und ungestielt.
In Europa findet man die Girondische Glattnatter in Spanien, Portugal, Italien und Südfrankreich, in Nordafrika kommt sie in Gebieten in Marokko, Tunesien und Algerien vor. Sie besiedelt verschiedene Lebensräume, vor allem trockene, warme, steinige Orte mit Gesträuch, ebenso Wegränder, Ödland und Gemäuer. Gemieden werden hingegen Orte mit hoher Feuchtigkeit.
Sie tritt bevorzugt in Ebenen, aber auch in Höhen bis 2150 Meter auf.
Generell ist diese Art in der Dämmerung oder in der Nacht aktiv. Bei ausreichend niedrigen Temperaturen ist sie auch am Tage zu beobachten, wenn sie als Pirsch- und Lauerjäger Geckos, Skinke, Schleichen und Eidechsen erbeutet und durch Erwürgen tötet. Die girondische Glatt- oder Schlingnatter ist zwar ungiftig und beißt in der Regel nicht, wenn sie von Menschen ergriffen wird, sie stößt aber wiederholt kurze Zischlaute aus und kann ihre Analdrüse entleeren.
Aus den 6 bis 16 im Juni abgelegten Eiern (14 × 19 bis 14 × 25 Millimeter) schlüpfen im August bis September die Jungtiere, die eine Körperlänge von 11 bis 18 Zentimeter erreichen. Mit einem Alter von vier Jahren tritt die Geschlechtsreife ein und während der Paarungszeit kann es zu Kommentkämpfen zwischen den Männchen kommen, bei denen sie sich gegenseitig umschlingen. Verläuft dieser für ein Männchen erfolgreich, kommt es zur Paarung mit einem Weibchen, die über eine Stunde andauern kann und gegebenenfalls mehrfach wiederholt wird.
Für die Girondische Glatt- oder Schlingnatter sind zwei Unterarten beschrieben: In Europa C. g. girondica und in Nordwestafrika C. g. amaliae Boettger, 1881. Diese Aufteilung beruht auf Unterschieden in der Form des Schnauzenschildes, das bei C. g. amaliae größer ist als bei C. g. girondica und zwischen die Zwischennasenschilde reicht. Dieses Merkmal kann aber auch bei der Nominatform auftreten, eine Abtrennung der Unterart C. g. amaliae ist daher umstritten.
Die Girondische Glatt- oder Schlingnatter (Coronella girondica) ist eine ungiftige, in Europa und Nordwestafrika verbreitete Schlange. Sie ist dämmerungs- und nachtaktiv, erbeutet hauptsächlich Reptilien und gilt nicht als aggressiv.
Coronella girondica, commonly known as the southern smooth snake or Riccioli's snake, is a species of harmless snake in the family Colubridae. The species is endemic to southern Europe and northern Africa. No subspecies are recognized as being valid.[1]
C. girondica is found in Spain, Portugal, southern France, Monaco, Italy, Morocco, Algeria, and Tunisia.[1][2] The type locality given is Bordeaux, France.[1]
C. girondica is brown, grayish, or reddish dorsally, with dark brown or blackish transverse bars or spots. On the nape there is a dark U-shaped mark, or a pair of dark elongate spots. There is a dark streak from the eye to the corner of the mouth, a dark band from eye to eye across the prefrontals, and a black line below the eye. Ventrally it is yellowish or red with black markings. The dorsal scales, which are smooth, are in 21 rows (rarely 19). Adults may attain a total length of 62 cm (2 feet), of which 12.5 cm (5 inches) is tail.[3]
The natural habitats of C. girondica are temperate forests, Mediterranean-type shrubby vegetation, rocky areas, pastureland, and plantations.[2]
It is threatened by habitat loss.
This species, C. girondica, is classified as Least Concern (LC) on the IUCN Red List of Threatened Species (v3.1, 2001).[2] Species are listed as such due to their wide distribution, presumed large population, or because it is unlikely to be declining fast enough to qualify for listing in a more threatened category. Year assessed: 2005.[4]
Coronella girondica, commonly known as the southern smooth snake or Riccioli's snake, is a species of harmless snake in the family Colubridae. The species is endemic to southern Europe and northern Africa. No subspecies are recognized as being valid.
La culebra lisa meridional (Coronella girondica) es una especie de serpiente de la familia Colubridae propia de Italia, el sur de Francia, la península ibérica y el norte de Magreb. Habita tanto los parajes de bosque y matorral mediterráneos como los campos de cultivo.
Coronella girondica es marrón, grisácea o rojiza en su parte dorsal, con barras o manchas transversales de color marrón oscuro o negruzco. En la nuca tiene una marca característica en forma de U oscura, o un par de puntos alargados oscuros. Posee una raya oscura desde el ojo hasta la esquina de la boca, una banda oscura de ojo a ojo a través de los prefrontales, y una línea negra debajo del ojo. La zona ventral es amarillenta o rojiza con marcas negras. Las escamas dorsales, que son lisas, están en 21 filas (raramente 19). Los adultos pueden alcanzar una longitud total de 62 cm, de los cuales 12,5 cm es la cola.
Se encuentra en España, Portugal, el sur de Francia, Italia, Marruecos, Argelia y Túnez. El nombre dado a la especie es por la región de Gironda (Francia).
Sus hábitats naturales son los bosques templados, vegetación arbórea de tipo mediterráneo, áreas rocosas, pastizales y plantaciones.
Se ve amenazada por la pérdida de hábitat.
La culebra lisa meridional (Coronella girondica) es una especie de serpiente de la familia Colubridae propia de Italia, el sur de Francia, la península ibérica y el norte de Magreb. Habita tanto los parajes de bosque y matorral mediterráneos como los campos de cultivo.
Lõuna-silenastik (Coronella girondica) on silenastiku perekonna maoliik.[4]
Tänapäeval liigitatakse see madu soomuseliste seltsi Colubridae sugukonna silenastiku perekonna maoliigina ja tema teaduslik ladinakeelne nimetus on Coronella girondica.
Veebipõhises roomajate taksonoomilises andmebaasis on lõuna-silenastikul 2 alamliiki:
Lõuna-silenastiku pead katavad läikivad soomused.
Arvatakse, et lõuna-silenastikud on aktiivsed videvikus või öösel, kuid neid võib soodsa välistemperatuuri korral näha ka päeval, kui nad peavad jahti väiksematele saakloomadele, kelle nad kägistavad.
Lõuna-silenastikute sülg ei toimi nende järele küünitavatele inimestele toksiinina ja hammustavad nad harva, aga nad võivad väljutada kloaaginäärme nõret ja selle lõhn ei pruugi meeldiv olla.
Graviidsed emased lõuna-silenastikud munevad juunis 6–16 muna (14 × 19 bis 14 × 25 mm). 11–18 cm pikkused maopojad kooruvad augustis või septembris. Suguküpseid (4 a) lõuna-silenastikuid võib tabada paaritumistung. Isased harrastavad sel ajal hoogsaid võitlusi, mille käigus nad oma kehadega teineteise ümber põimuvad. See, kes vastu peab, hakkab vastuvõtlikku emast otsima, et tollega paarituda. Paaritumine võib kesta rohkem kui tunni ja paar võib seda soovi korral mitmeid kordi korrata.
Lõuna-silenastikuid võib kohata Alžeerias, Hispaanias, Prantsusmaal, Itaalias, Marokos, Portugalis ja Tuneesias.
Selles artiklis on kasutatud prantsuskeelset artiklit fr:Coronella girondica ja saksakeelset artiklit de:Girondische Glattnatter seisuga 4.04.2015.
Lõuna-silenastik (Coronella girondica) on silenastiku perekonna maoliik.
Hegoaldeko suge leuna (Coronella girondica) hegoaldeko Europa eta iparraldeko Afrikako baso epeletan bizi den Colubridae familiako sugea da[1].
Hegoaldeko suge leunaren latinezko izena Coronella girondica da. Coronella hitzak 'koro txikia' esan nahi du latinez eta suge honi atxikitu zaio buruan aurkezten duen orbanagatik. Luzera txikiko sugea da eta hegoaldeko Europan eta iparraldeko Afrikan bizi da. Euskal Herrian Gipuzkoan eta batez ere Araba eta Nafarroan suge arrunta da.
Hegoaldeko suge leuna luzera txikiko, buru txikiko eta buztana erlatiboki txikia duen sugea da. Bataz beste 25 cm-ko luzera du; 50–90 cm arteko aleak ere egon daitezke.
Alde dortsala eta laterala kolore gris edo arrekoak izaten dira. Gainera, alde dortsalak beraien artean loturarik ez duten zeharkako marra ilunak aurkezten ditu. Alde bentralean diseinu xakeztatua duten karratu itxurako orban ilunak ageri dira, ezaugarri honek genero bereko Coronella austriaca espezietik bereiztea errazten duelarik.
Buruaren alde dortsalak U itxurako orbana aurkezten du; alde lateral bakoitzean berriz, lerro beltz bana dago. Honek begia zeharkatzen du, eta plaka frontaleraino luzatzen da. Hegoaldeko suge leunak ez du dimorfismo sexual nabarmenik aurkezten, hala ere, arren alde bentraleko eta dortsaleko ezkata-hilaren kopurua txikiagoa da emeena baino (arrek 19, emeek>19); arren isatsa ere erlatiboki handiagoa da eta ezkata azpikaudalen kopurua ere bai.
Coronella girondica espeziearen banaketak Afrikako ipar-ekialdea (Marokoko kosta, Aljeria, Tunisia, Rif mendikateak eta Erdi- eta Goi-Atlasa)[2][3] eta Europako hego-mendebaldea barneratzen ditu. Europa mailan, Iberiar penintsulako zati gehiena, Frantziako hegoaldea eta Italiako iparraldea eta erdialdea betetzen du. Iberiar penintsulan Kantauriar mendikatean (Galiziako iparraldea eta Asturiaseko mendebaldea) eta mendikate nagusien eremu garaienetan soilik falta da. Oso zabalduta dago Gaztela-Leonen, Nafarroan eta Katalunian. Atlantikoko[4][5][6] eta Mediterraneoko[7][8] zenbait irletan ere ageri da.
Euskal Herrian ia lurralde osoan aurki badaiteke ere, bere bizimodu ezkutua dela eta ez dugu datu gehiegirik bere banaketa zehatza finkatu ahal izateko. Nolanahi ere, Kantaurialdean hegoaldeko suge leuna nonahi baina urri ager daiteke kostaldean, eta lehorrean barnera egiten dugun heinean lokalagoa da. Edonola ere, eskualde menditarretan ez da ageri, ez Pirinioen inguruetan eta ez uren banaketa-lerroa osatzen duten mendi gehientsuenetan ere, gure lurraldean beti ere 800 m-ko altitudetik behera ageri baita. Eskualde mediterraneoan berriz, edonon ikus daitekeela esan genezake, nahiz eta Arabako eta Nafarroako hegoaldeko eremu lehorragoetan ugariagoa den.
Espezie jeneralistatzat har dezakegu Hegoaldeko suge leuna, habitat natural ugari betetzen baititu. Iberiar Penintsulako iparraldean hegoalderantz orientaturiko mendialdeetan ageri da[9]. Aldiz, hegoaldean iparralderantz orientaturiko mendialdeetan eta begetazio nahikotxo duten guneetan topa daiteke, baita ere, lur-eremu soil eta lauetan. Begetazio gutxiko edo ertaineko artadi, harizti, pinudi, sastrakadi eta espartzadietan (Lygeum spartum) bizi da[10]. Ez da ordea, horren ugaria nekazal guneetan. Altitudeari dagokionez itsas-mailatik Mendikate Betikoetaraino (2.150 m) topa dezakegu.
Espezie sauriofagoa da, hau da, sugandiletaz elikatzen da batez ere. Hala ere, neurri txikiago batean, eskinkoak, gekonidoak, narrasti-arrautzak, mikrougaztunak, hegazti-arrautzak eta artropodoak ere bere dietaren zati dira[5][11].
Arrek zein emeek heldutasun sexuala 4 urterekin lortzen dute eta 15 urte bizitzera hel daitezke. Araldia udaberri aldera ematen da, Coronella girondica espeziea hibernazio-sasoitik esnatzean alegia, eta estaltzea maiatzean edo ekainean. Espezie obiparoa da, bataz beste 10 arrautza erruten ditu. Arrautza kopurua emearen tamainarekin zuzenki lotuta dago eta 2tik 20 bitarterakoa da. Errunaldia uztaila erdialdera gertatzen den bitartean, eklosioa irailean ematen da.
Martxotik azaro erdialdera arte aktiboa da Hegoaldeko suge leuna. Eguneko zikloan zehar suge ilunabatar eta gautarra dugu Coronella girondica espeziea[5][12]. Termoerregulazioari dagokionez, litekeena da suge tigmotermoa izatea (substratuaren bidezko termoerregulazioa burutzen duen espeziea)[13].
Artropodo, narrasti (Malpolon monspessulanus, Vipera latasti)[14] eta hegaztien (Milvus migrans, Circaetus gallicus, Buteo buteo) dietaren parte dira hegoaldeko suge leunak. Ugaztunen artean, litekeena da basurdearen (Sus scrofa) harrapakina ere izatea, basurdearen emendioa eman den tokietan suge honen murriztea ikusi baita.
Coronella austriaca antzeko espezie du. Alde bentralean diseinu xakeztatua duten karratu itxurako orban ilunak ageri ditu hegoaldeko suge leunak, genero bereko iparraldeko suge leunetik bereiztea errazten dutenak.
Itxura guztien arabera hegoaldeko suge leun populazioen joera Euskal Herrian egonkorra da. Monakoko Printzerriko populazioaren gainbehera bakarrik adierazi da.
Hegoaldeko suge leuna (Coronella girondica) hegoaldeko Europa eta iparraldeko Afrikako baso epeletan bizi den Colubridae familiako sugea da.
Hegoaldeko suge leunaren latinezko izena Coronella girondica da. Coronella hitzak 'koro txikia' esan nahi du latinez eta suge honi atxikitu zaio buruan aurkezten duen orbanagatik. Luzera txikiko sugea da eta hegoaldeko Europan eta iparraldeko Afrikan bizi da. Euskal Herrian Gipuzkoan eta batez ere Araba eta Nafarroan suge arrunta da.
Coronella girondica, appelée en français Coronelle girondine ou Couleuvre bordelaise, est une espèce de serpents de la famille des Colubridae[1].
C'est un petit serpent assez fin et élancé, aux écailles lisses et brillantes, qui mesure en général entre 45 et 65 cm de longueur, jusqu'à 80 cm. Les plus grands spécimens, provenant de l’île d'Oléron, soit en limite nord de répartition, atteignent 95 cm[2]. Comme toutes les couleuvres en Europe de l'Ouest, ses yeux ont des pupilles rondes.
La coloration dorsale est variable. La couleur de fond peut être brunâtre plus ou moins foncé, gris souris, jaunâtre clair, ocre, rougeâtre ou rosâtre. S'y ajoute des motifs plus sombres, le plus souvent des petites barres irrégulières disposées en diagonale, parfois divisées en deux ou reliées par deux raies longitudinales. La couleur de ces motifs est également variable. Ils sont souvent bordurés irrégulièrement de noir. Presque chaque écaille est finement ponctuée de rouge ou noir[3]. Des tâches plus diffuses ornent les flancs.
En comparaison avec la coronelle lisse, elle est plus fine et svelte, sa tête est plus distincte et son museau est un peu plus long mais aussi plus arrondi. Sa face ventrale est bicolore, avec un fond jaune, orange ou rouge sur lequel contraste un damier noir, formant parfois deux lignes, alors que la coronelle lisse a une face ventrale uniforme. Comme la coronelle lisse elle possède une bande noire derrière l’œil allant jusqu'au cou, mais celle-ci ne continue pas de l'autre côté de l’œil vers le bout du museau contrairement à la coronelle lisse. Sous l’œil une petite ligne sombre, comme une larme, est aussi caractéristique de l'espèce, mais n'est pas toujours présente. Sur le dessus de la tête la marque sombre de la nuque est souvent un peu différenciée, dessinant une sorte de diadème[4],[2]. Le croissant reliant les deux yeux, courbé vers le museau, est plus souvent présent et plus marqué.
Cette espèce se rencontre dans le sud-ouest de l'Europe : dans le sud de la France, dans presque toute l'Espagne et le Portugal, et dans une partie de l'Italie au nord-ouest et au centre. On la trouve aussi en Afrique du Nord : au Maroc, en Algérie et en Tunisie[1].
Elle vit dans des milieux secs, surtout les forêts claires, les haies, les bords de chemins, les voies ferrées, les friches, et dans les habitats méditerranéens comme les garrigues, les maquis et les côtes rocheuses. On l'observe souvent autour des vieux tas de végétaux et dans les endroits pierreux (tas de pierres, murs de pierres sèches…). Elle peut cependant être présente au bord des zones humides.
Elle peut s'adapter au milieu urbain, pourvu que ses proies principales, les lézards et geckos, y soient bien présents. Il arrive même qu'elle vive sur les toitures des maisons, en trouvant des refuges idéals entre les tuiles. Elle est très habile pour escalader les murs.
La coronelle girondine est plus thermophile que la coronelle lisse. Les deux espèces sont écologiquement concurrentes et tendent donc à s'exclure mutuellement. Là où les deux espèces sont présentes, la coronelle girondine est davantage une espèce de basse altitude, elle occupe les terrains plus secs, mieux exposés, plus méditerranéens, alors que la coronelle lisse occupe les terrains plus élevés, plus frais et humides. Le même phénomène se retrouve en Afrique du Nord avec les couleuvres à capuchon (Macroprotodon brevis, M. abubakeri, M. mauritanicus), mais cette fois dans le sens inverse : les couleuvres à capuchon occupent les milieux les plus chauds et arides de basse altitude alors que la coronelle girondine vit plus haut en montagne.
Elle peut atteindre 1 600 m dans les Pyrénées, 2 470 m dans les sierras du sud de l'Espagne et 2 900 m dans l'Atlas marocain[2].
Elle chasse le soir et la nuit par temps chaud. Elle est particulièrement active pendant les nuits tièdes et pluvieuses de printemps.
Ses proies principales sont les lézards, mais elle chasse parfois de petits mammifères ou d'autres petits serpents.
La reproduction a lieu au printemps, à la sortie de l'hibernation. La femelle pond de 1 à 16 œufs oblongs, de 20-45 x 13-16 mm, généralement collés ensemble.
En cas de danger, la coronelle girondine tente de fuir. Sinon, elle s'aplatit et élargit la tête pour ressembler à une vipère. Elle occupe les mêmes milieux secs et chauds que la vipère aspic et peut de surcroît lui ressembler. Elle est cependant non venimeuse et totalement inoffensive. Elle reste calme et ne cherche même pas à mordre lorsqu'elle est manipulée.
C'est une espèce totalement protégée en France depuis 1976.
Selon Reptarium Reptile Database (20 septembre 2011)[5] :
La sous-espèce Coronella girondica amaliae n'est pas reconnue par de nombreux auteurs[6].
Le nom de cette espèce, girondica, vient du latin girondica, « girondine, de la Gironde »[7].
Coronella girondica, appelée en français Coronelle girondine ou Couleuvre bordelaise, est une espèce de serpents de la famille des Colubridae.
Cobra lagarteira meridional[1] ou cobra lisa meridional[2] (Coronella girondica) é unha especie inofensiva de cobra que habita no sur de Europa e no norte de África. Non está recoñecida ningunha subespecie deste animal.[3]
Habita en España, Portugal, sur de Francia, Italia, Marrocos, Alxeria e Tunisia.
Cobra lagarteira meridional ou cobra lisa meridional (Coronella girondica) é unha especie inofensiva de cobra que habita no sur de Europa e no norte de África. Non está recoñecida ningunha subespecie deste animal.
Il colubro di Riccioli (Coronella girondica) è una specie non velenosa di serpente della famiglia dei Colubridi, diffusa in Europa meridionale e in Nordafrica.
Si trova in Spagna, Portogallo, Francia meridionale, Italia, Marocco, Algeria e Tunisia.
I suoi habitat sono foreste temperate, macchia mediterranea, aree rocciose, pascoli e aree coltivate.
Questa specie è considerata a rischio minimo (least concern, LC) sulla Lista rossa delle specie minacciate della IUCN (v3.1, 2001).
La principale minaccia proviene dalla distruzione dell'habitat.
Il colubro di Riccioli (Coronella girondica) è una specie non velenosa di serpente della famiglia dei Colubridi, diffusa in Europa meridionale e in Nordafrica.
Hagesnok er en slangeart som er utbredt i det sørvestre Europa og det nordvestre Afrika. Den tilhører snokene og har ikke giftig bitt.
Den ligner på sin nordlige slektning, slettsnoken, men er tynnere og har en mer rund snute. De to artene skilles på detaljer i skjellkledningen. I Sør-Spania og Nord-Afrika kan hagesnoken også forveksles med hettesnoker (Macroprotodon). Hagesnoken kan bli opptil 95 cm lang, men er som regel kortere enn 70 cm.
Hagesnoken lever i ulike tørre habitater, spesielt hekkekanter og åpen skog. Der den forekommer sammen med slettsnok, foretrekker hagesnoken varmere og tørrere steder i lavere høyde over havet. Den skiller seg fra slettsnoken i å være aktiv om kvelden, og om natta dersom det er varmt nok. Den er ikke så hissig som slettsnoken og biter sjelden. Hagesnoken er i motsetning til slettsnoken eggleggende.
Hagesnok er en slangeart som er utbredt i det sørvestre Europa og det nordvestre Afrika. Den tilhører snokene og har ikke giftig bitt.
Den ligner på sin nordlige slektning, slettsnoken, men er tynnere og har en mer rund snute. De to artene skilles på detaljer i skjellkledningen. I Sør-Spania og Nord-Afrika kan hagesnoken også forveksles med hettesnoker (Macroprotodon). Hagesnoken kan bli opptil 95 cm lang, men er som regel kortere enn 70 cm.
Hagesnoken lever i ulike tørre habitater, spesielt hekkekanter og åpen skog. Der den forekommer sammen med slettsnok, foretrekker hagesnoken varmere og tørrere steder i lavere høyde over havet. Den skiller seg fra slettsnoken i å være aktiv om kvelden, og om natta dersom det er varmt nok. Den er ikke så hissig som slettsnoken og biter sjelden. Hagesnoken er i motsetning til slettsnoken eggleggende.
Gniewosz południowy[1] (Coronella girondica) − niewielki, smukły wąż z rodziny połozowatych, zamieszkujący południowo-zachodnią Europę i północno-zachodnią Afrykę.
Mały (zwykle ok. 50-60 cm, maksymalnie do 80 cm), szary lub żółtobrązowy wąż o gładkich łuskach i niezbyt dużych oczach z okrągłą źrenicą. Na grzbiecie zawsze występują wyraźne ciemne plamy, brzuch od żółtawego po czerwonawy, pokryty zawsze kratkowanym wzorem. Wyraźne, ciemne pasy znajdują się na głowie, biegnąc od oczu do szyi.
Gniewosz południowy zamieszkuje znacznie mniejszy areał, niż gniewosz plamisty - w Europie ogranicza się on do Hiszpanii, Portugalii i Włoch (z wyjątkiem najdalej na północ wysuniętych fragmentów Niziny Padańskiej i Alp), oraz Prowansji. Jest dość liczny na Sycylii, nie ma go za to w ogóle na Korsyce i Sardynii. W Afryce spotykany w Maroku, Tunezji i Algierii. Jest w zasadzie wężem nizinnym, spotykano go jednak nawet na wysokości ok. 1 500 m n.p.m., w górach Atlas nawet powyżej 3 000 m n.p.m. Zamieszkuje stanowiska suche i ciepłe, pola, miejsca kamieniste, porośnięte luźno krzakami lub bylinami.
Od gniewosza plamistego odróżnia go bardziej skryty tryb życia, większą część dnia spędza w kryjówkach pod kamieniami lub gałęziami, uaktywnia się przeważnie wieczorem, rozpoczynając polowanie głównie na niewielkie jaszczurki i węże, wyjątkowo małe gryzonie. Zdobycz dusi splotami ciała, mniejszą czasami połyka żywcem.
W odróżnieniu od jajożyworodnego gniewosza plamistego, jest jajorodny. Biologia rozrodu tego gatunku jest słabo poznana; gody przypadają z reguły na kwiecień i maj, młode wykluwają się w sierpniu lub wrześniu; jest ich mniej niż u gniewosza plamistego, najczęściej nie więcej niż 5 - 10.[2]
W porównaniu z naszym gniewoszem jest powolniejszy i łagodniejszy: C. austriaca schwytany broni się agresywnie najczęściej gryząc bez wahania, C. girondica tymczasem stara się uciec i gryzie wyjątkowo rzadko[1].W niewoli oswaja się dość długo, wymaga niewielkiego, suchego i umiarkowanie ogrzewanego terrarium, zalecana jest również hibernacja[3].
Gniewosz południowy (Coronella girondica) − niewielki, smukły wąż z rodziny połozowatych, zamieszkujący południowo-zachodnią Europę i północno-zachodnią Afrykę.
A cobra-bordalesa (Coronella girondica) é uma espécie de serpente da família Colubridae.
Relativamente comum em toda a Península Ibérica, é uma cobra pouco agressiva, ao contrário da cobra lisa austríaca com a qual se assemelha. Distingue-se desta última pela forma da placa rostral. Tem actividade nocturna e crepuscular, desde a Primavera até ao princípio do Inverno. Alimenta-se essencialmente de outros répteis, principalmente pequenos lagartos. Até ao momento, não se conhece nenhuma sub-espécie.[1]
Encontra-se em Espanha, Portugal, França, Itália, Marrocos, Argélia e Tunísia.[1]
Encontra-se ameaçada, por perda de habitat.
A cobra-bordalesa (Coronella girondica) é uma espécie de serpente da família Colubridae.
Relativamente comum em toda a Península Ibérica, é uma cobra pouco agressiva, ao contrário da cobra lisa austríaca com a qual se assemelha. Distingue-se desta última pela forma da placa rostral. Tem actividade nocturna e crepuscular, desde a Primavera até ao princípio do Inverno. Alimenta-se essencialmente de outros répteis, principalmente pequenos lagartos. Até ao momento, não se conhece nenhuma sub-espécie.
Natrix meridionalis Merren, 1820
Zahodna smokulja (znanstveno ime Coronella girondica) je kača iz družine gožev, ki živi v srednji in zahodni Evropi ter v zahodni Afriki. Domuje na suhih poraslih predelih v ravnem in gričevnatem svetu. Aktivna je zjutraj in zvečer, ne mara pa direktnih sončnih žarkov. Hrani se z manjšimi kuščaricami in slepci, občasno tudi z mišmi in drugimi manjšimi glodavci. Preden žrtev požre se okoli nje ovije. Pari se aprila. Avgusta ali septembra povrže 3 - 25 mladičev.
Njena temna senčna proga se začne šele pri očesu (sorodnica smokulja ima temno progo, ki se začenja pri nosnicah). Ima rjav do sivorjav hrbet, spodnja stran je rumenordeča. Ima dve temni podolžni progi na boku in dve vrsti temnih peg. Meri 60 – 70 cm. Čeprav je nestrupena, jo ljudje pogosto zamenjujejo za gada in jo ubijejo.
Zahodna smokulja (znanstveno ime Coronella girondica) je kača iz družine gožev, ki živi v srednji in zahodni Evropi ter v zahodni Afriki. Domuje na suhih poraslih predelih v ravnem in gričevnatem svetu. Aktivna je zjutraj in zvečer, ne mara pa direktnih sončnih žarkov. Hrani se z manjšimi kuščaricami in slepci, občasno tudi z mišmi in drugimi manjšimi glodavci. Preden žrtev požre se okoli nje ovije. Pari se aprila. Avgusta ali septembra povrže 3 - 25 mladičev.
Njena temna senčna proga se začne šele pri očesu (sorodnica smokulja ima temno progo, ki se začenja pri nosnicah). Ima rjav do sivorjav hrbet, spodnja stran je rumenordeča. Ima dve temni podolžni progi na boku in dve vrsti temnih peg. Meri 60 – 70 cm. Čeprav je nestrupena, jo ljudje pogosto zamenjujejo za gada in jo ubijejo.
Coronella girondica là một loài rắn trong họ Rắn nước. Loài này được Daudin mô tả khoa học đầu tiên năm 1803.[1]
Coronella girondica là một loài rắn trong họ Rắn nước. Loài này được Daudin mô tả khoa học đầu tiên năm 1803.