nomes no trilho de navegação
Blåkroneifrit (Ifrita kowaldi) er ein insektetande fugleart som lever i det indre av Ny-Guinea. Han er plassert som einaste medlemmen av slekta Ifrita, som historisk var plassert i familien vakteltrastar eller monarkar i ordenen sporvefuglar. Det ser no ut til at fuglen er meir rettvist plassert i sin eigen familie Ifritidae,[1] med norsk namn ifritfamilien.
Blåkroneifritar blir ca. 16 til 17 centimeter i kroppslengd og kan vege opp til 36 gram, og har gulaktig til brun fjørdrakt med ei blå og svart krone. Hannen har ein kvit strek bak auget, medan hoa her er gulfarga. Desse fuglane kryp på stammar og greiner på jakt etter insekt.
Denne gåtefulle fuglen representerer ein av berre tre fugleslekter kjent for å ha giftige medlemmar, dei andre er slekta Pitohui, òg frå Ny-Guinea, og slekta Colluricincla med arten lauvplystrar i Australia. Blåkroneifrit, nett som arten giftpitohui, har evne til sekresjon av batrachotoksin gjennom hud og fjører, noko som fører til kjenslelause og prikking hos dei som handterer fuglen. Gifta kjem inn i kroppen gjennom føda, spesielt frå biller i slekta Choresine.[2]
Storleiken på populasjonen er ikkje kjent, men er trudd å vere stabil og han er vanleg i utbreiingsområdet, arten er derfor kategorisert som livskraftig, LC.[3]
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Blåkroneifrit Blåkroneifrit (Ifrita kowaldi) er ein insektetande fugleart som lever i det indre av Ny-Guinea. Han er plassert som einaste medlemmen av slekta Ifrita, som historisk var plassert i familien vakteltrastar eller monarkar i ordenen sporvefuglar. Det ser no ut til at fuglen er meir rettvist plassert i sin eigen familie Ifritidae, med norsk namn ifritfamilien.
Blåkroneifrit (Ifrita kowaldi) er en monotypisk spurvefugl (Passeriformes) i slekten Ifrita. Arten er endemisk for Ny-Guineahøylandet på Ny-Guinea. Ifrita er eneste slekt i familien Ifritidae (ifritfamilien), som hører til gruppen av sangfugler (Passeri).
Blåkroneifrit er utbredt fra Weylandfjellene og Nassaufjellene og videre østover, gjennom Maokefjellene, Bismarckfjellene og Owen Stanleyfjellene, inkludert fjellene på Huonhalvøya.[1]
Arten trives i fuktig montan regnskog, spesielt skog med mye mose, og habiterer i høyder omkring 1 460–3 680 moh, men er mest vanlig omkring 2 000–2 900 moh.[1]
Blåkroneifrit blir omkring 16–17 cm lang og veier typisk cirka 34–36 g.[1] Hannen har ei karakteristisk krone av skinnende blått på en ellers sort isse. Fjærdrakten ellers har mørkerk olivengrønn overside (og stjert) og okergul underside, men noe lysere farge struperegionen. Nebbet er kort og øynene mørke. Arten har sorte kinn. Hannen har en okergul øyering rundt øyet, samt en lengre hvit strek fra bakkant av øyet og bakover mot nakken. Hunnens kinnstrek er okergul.[1]
Det finnes ganske store variasjoner i utfargingen, men ingen som kvalifiserer for egne underarter. Det skyldes at variasjonene også finnes innenfor de samme populasjonene og utbredelsesområdene, og derfor ikke kan relateres til verken enkelte populasjoner eller bestemte geografiske områder.[2] Det har imidlertid blitt foreslått å skille ut populasjonen i den sentrale og østlige utbredelsen som en egen underart; brunnea, som hevdes å være mer brunoliven på oversiden og å ha en mer rustbrun stjert, men en slik deling savner et klart geografisk mønster, siden all variasjon synes å være klinal.[2][1]
Blåkroneifriter eter helst insekter, inkludert biller (Coleoptera), og av og til litt myk frukt. Maten finner den blant annet i gammel fallved og gjennom å klatre på trestammene og greinene til trær. Arten bruker stjerten som støtte når den klatrer. Det er også kjent at den kan slå seg sammen med andre arter når den eter eller leter etter mat.[1]
Blåkroneifriten er sammen løvplystrer (Colluricincla megarhyncha) og arter av pitohuier (Pitohui) de eneste fuglene i verden som er toksiske.[3] Fuglene har kraftige toksiner i hud og fjær (oppdaget av ornitologen Jack Dumbacher i 1989), og selv om kjøttet er mindre toksisk bør det trolig ikke spises. Allikevel gjør lokalbefolkningen det, men det krever kunnskap og nøyaktighet. Skinn og fjær må fjernes først, uten at toksinet sprer seg til kjøttet.
Giften består av et homobatrachotoksin (et steroid nevrotoksisk alkaloid derivat i gruppen batrachotoksiner).[4][5] Dette er en ekstremt potent gift, som først ble oppdaget hos pilgiftfrosker (i slekten Phyllobates) i Sør-Amerika. Eksperimenter med laboratoriemus viser at batrachotoxin er en av de mest potente alkaloider som er kjent. Effekten på mus (injisert under huden) er ifølge LD50 er 2 µg/kg.[6] Det betyr at toksisiteten er femten ganger større enn for curare, over 250 ganger større enn stryknin,[7] og hele 10 000 ganger større enn for nervegassen sarin.[8]
Det er ukjent om giften gjør disse fuglene mindre sårbare for sine naturlige predatorer, men den kan tenkes å være en forsvarsmekanisme. Likeledes er det, som for pilfroskene, uklart hva kilden til toksinene er. En hypotese er at giften stammer fra næringsopptaket og kommer fra børstebiller i slekten Choresine. Lokalbefolkningen der fuglene lever hevder at billene gir lignende reaksjoner (nummenhet) i huden, munnen og øynene som fuglene gir. Studier viser dessuten at disse artene eter sånne biller.[3][5][9]
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Frith et al. (2017).[10] Alle norske navn følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008),[11] med unntak for navn gitt i parentes. Disse har fortsatt ikke fått avklart sitt norske navn og må derfor kun betraktes som beskrivende artsuttrykk.
Blåkroneifrit (Ifrita kowaldi) er en monotypisk spurvefugl (Passeriformes) i slekten Ifrita. Arten er endemisk for Ny-Guineahøylandet på Ny-Guinea. Ifrita er eneste slekt i familien Ifritidae (ifritfamilien), som hører til gruppen av sangfugler (Passeri).
