Der Palmentang (Laminaria hyperborea) ist eine Braunalgenart aus der Ordnung der Laminariales. Er bildet an den Küsten im Nordostatlantik ausgedehnte Tangwälder und kommt auch in der Nordsee und Ostsee vor. Er wird zur Gewinnung von Alginat wirtschaftlich genutzt.
Der Palmentang ist ein stattlicher mehrjähriger Tang von palmenähnlichem Habitus, der 2 bis 3 m lang werden kann. Der Sporophyt ist mit einem kräftigen krallenartigen, konischen Haftorgan (Rhizoid) am felsigen Untergrund befestigt. Oberhalb davon gliedert sich der Thallus in einen Stiel (Cauloid) und eine blattartige Fläche (Phylloid) und weist differenzierte Gewebe auf.
Der Stiel ist rund, steif und besitzt eine raue, runzelige Oberfläche, die oft von Rotalgen besiedelt wird. Die Länge des Stiels erreicht abhängig von der besiedelten Wassertiefe 0,2–1,5 (selten bis 2) m. Er besteht aus einer Rindenschicht und einem Zentralkörper, in dem echte Leitungsbahnen verlaufen und sekundäres Dickenwachstum durch Jahresringe erkennbar ist. Das braune, lederartig derbe Phylloid mit einer Länge bis 1,5 m ist fingerförmig geteilt und ist durch einen herzförmigen Blattansatz gekennzeichnet.
Der Palmentang unterscheidet sich vom ähnlichen Fingertang (Laminaria digitata) durch seinen runden, steifen, rauen Stiel sowie die hellere Blattfläche mit herzförmig ausgerandeter Blattbasis.
Das Blatt des Palmentangs wird in jedem Jahr erneuert. Bereits im Winter werden dazu die im alten Laub gespeicherten Reservestoffe in die Wachstumszone transportiert. Mit zunehmendem Licht wächst im Frühling von der Blattbasis her ein neues Phylloid heran, dem das vorjährige Blatt noch bis Anfang Mai aufsitzt. Dann wird das alte Laub meist bei Sturm abgerissen und in großen Mengen an den Strand gespült.
Der Palmentang besitzt einen Generationswechsel mit zwei sehr verschiedenen Generationen. Der sichtbare Tang ist der diploide Sporophyt. Im Herbst und Winter werden auf dem Phylloid in unregelmäßigen dunkleren Flecken (Sori) die schlauchförmigen Sporangien gebildet. In jedem Sporangium entstehen durch Meiose 32 bewegliche Zoosporen. Diese wachsen zum haploiden Gametophyt heran, der aus mikroskopisch kleinen, verzweigten Zellfäden besteht. Bei niedrigen Temperaturen (4–10 °C) werden hier die Eizellen und Spermatozoiden gebildet. Nach der Befruchtung setzt die Zygote sich fest und keimt zu einem jungen Sporophyten aus. Die Jungpflanzen werden mit zwei oder drei Jahren erstmals fertil.
Der Palmentang kann bis 15 Jahre alt werden.[1]
Die Stiele des Palmentangs sind oft von zahlreichen epiphytischen Rotalgen besetzt, beispielsweise Palmaria palmata, Phycodrys rubens, Membranoptera alata, Ptilota gunneri und Cryptopleura ramosa.[1] In größerer Tiefe sind die Thalli häufig von Moostierchen (Membranipora membranacea) überwachsen.
Bei massenhafter Beweidung durch den grünen Seeigel Strongylocentrotus droebachiensis können die Bestände des Palmentangs völlig zurückgedrängt werden. In den überweideten Zonen dominieren dann mehr als fünf Jahre lang koralline Krustenalgen und Seeigel.[1]
Der Palmentang ist vor den Küsten des östlichen Nordatlantik von Island und Norwegen bis nach Spanien und zu den Kanaren verbreitet. Er kommt auf geeignetem Substrat auch in der Nordsee und Ostsee vor,[2] beispielsweise bei Helgoland.
Er besiedelt das Sublitoral und bildet auf felsigem Untergrund dichte Tangwälder. In der Nordsee wächst er in 1–4 m Tiefe unterhalb der Niedrigwasserlinie als geschlossener Bestand, bis hinab zu einer maximalen Tiefe von 8 m kommt er nur noch lückig vor. In klarem Wasser kann er jedoch bis in 24 m Tiefe bestandsbildend wachsen und bis zu einer Tiefe von 32 m vordringen.[3]
Die Erstbeschreibung des Palmentangs erfolgte 1766 durch Johan Ernst Gunnerus unter dem Namen Fucus hyperboreus (in: Flora norvegica 34, Abb. 3, Nr. 61). Michael Heggelund Foslie stellte die Art 1884 in die Gattung Laminaria (in: Über die Laminarien Norwegens. Christiania Videnskabers Selskabs Forhandlinger 14, S. 42).[2]
Synonyme für Laminaria hyperborea (Gunnerus) Foslie sind Fucus hyperboreus Gunnerus, Fucus scoparius Ström, Hafgygia cloustonii (Edmondston) Aresch., Laminaria cloustonii Edmondston und Laminaria hyperborea f. compressa Foslie.[2]
Laminaria hyperborea gehört zur Familie Laminariaceae innerhalb der Ordnung der Laminariales.
Früher wurden die angespülten oder bei Niedrigwasser geernteten Tange als Dünger verwendet. Im Mittelalter war die Veraschung der Algen (Kelp) von wirtschaftlicher Bedeutung, um daraus Alkalien zu gewinnen, die für die Seifen- und Glasherstellung benötigt wurden. Später kam die Tangveraschung noch einmal zur Erzeugung von Iod zur Blüte.
Heute ist Palmentang ein wichtiger Lieferant von Alginat, das beispielsweise in der Lebensmittel-, Kosmetik-, Textil-, Kautschuk- oder Papierindustrie eingesetzt wird. Hauptlieferanten sind Norwegen und Schottland.[4] Die Ernte in Irland wurde in den letzten Jahren beendet.[3]
Der Palmentang (Laminaria hyperborea) ist eine Braunalgenart aus der Ordnung der Laminariales. Er bildet an den Küsten im Nordostatlantik ausgedehnte Tangwälder und kommt auch in der Nordsee und Ostsee vor. Er wird zur Gewinnung von Alginat wirtschaftlich genutzt.
Laminaria hyperborea is a species o lairge broun alga, a kelp in the faimily Laminariaceae, an aa kent bi the common name o tangle.
Laminaria hyperborea is a species o lairge broun alga, a kelp in the faimily Laminariaceae, an aa kent bi the common name o tangle.
Tonglatari (frøðiheiti - Laminaria hyperborea) er ein av okkara størstu og ramligastu tarum, hann hevur sterkar, greindar rótfestur. Leggurin er stívur og óslættur - gamal tari er ikki sørt trækendur. Liturin er mestsum kastanjubrúnur. Tonglatari er 1-3 m langur fullvaksin, í Norður-Noregi er funnin 5 m langur tonglatari. Leggurin hevur nógvar slímræsur og rennur klár væta, tá skorið verður í hann. Blaðið er umleið 1 m langt, ofta við hjartavaksnari grund og við nógvum lepum í ovara enda. Tonglatari veksur, har djúpt er og helst nógv brim.
Tonglatari (frøðiheiti - Laminaria hyperborea) er ein av okkara størstu og ramligastu tarum, hann hevur sterkar, greindar rótfestur. Leggurin er stívur og óslættur - gamal tari er ikki sørt trækendur. Liturin er mestsum kastanjubrúnur. Tonglatari er 1-3 m langur fullvaksin, í Norður-Noregi er funnin 5 m langur tonglatari. Leggurin hevur nógvar slímræsur og rennur klár væta, tá skorið verður í hann. Blaðið er umleið 1 m langt, ofta við hjartavaksnari grund og við nógvum lepum í ovara enda. Tonglatari veksur, har djúpt er og helst nógv brim.
Laminaria hyperborea is a species of large brown alga, a kelp in the family Laminariaceae, also known by the common names of tangle and cuvie. It is found in the sublittoral zone of the northern Atlantic Ocean. A variety, Laminaria hyperborea f. cucullata (P.Svensden & J.M.Kain, 1971) is known from more wave sheltered areas in Scandinavia.[2]
Laminaria hyperborea is a massive, leathery seaweed, up to 360 cm long.[3] The holdfast is large and cone-shaped, with branched rhizoids, looking rather like a bird's foot. The stipe is circular in cross section, rough, thick at the base and tapering upwards. Older stipes are often covered with epiphytic red algae. The laminate blade is deeply divided into linear segments and is yellowish brown with large digitate segments.[4][3] It is a long-lived species and has been recorded as surviving for 15 years.[5]
Laminaria hyperborea can be distinguished from the rather similar L. digitata by being paler in colour and having a longer stipe which snaps when it is bent sharply.[4] Laminaria ochroleuca is also similar but is more yellow in colour and does not have the rough stipe found in L. hyperborea.
The range is the northeast Atlantic Ocean (including the Baltic and North Seas), from the North Cape, Norway and the Kola Peninsula south to central Portugal.[6][7]
Laminaria hyperborea grows on rocks in the sublittoral zone at depths down to about 10 m (35 ft) in turbid waters and down to 30 m (100 ft) where the water is clear.[8] It tends to be the dominant species in a narrow zone near low-water at spring tides. It also predominates in deeper waters on stable substrates in eave exposed areas[9] while Saccharina latissima tends to be dominant in sheltered areas[10] or those with less stable substrates.[11] Down to about 15 m (50 ft) the growth may be very dense and may be referred to as a "kelp forest" but at greater depths there is a more open community and these areas have been referred to as "parks".[12]
In young individuals of L. hyperborea, the annual growth consists mainly of the enlargement of the blade. This maximises the photosynthetic opportunity while the plant's low stature causes it to be overshadowed. In later years, more growth takes place in the stipe and holdfast. A new frond grows annually in the spring from the top of the stipe. The old frond is sloughed off later after much of its nutrient content has been transferred to the new growth.[8]
Laminaria hyperborea can liberate upward of a million zoospores from sori on the surface of the blade during the course of a few weeks during the winter. These have flagella and settle after about 24 hours before developing into microscopic gametophytes which become fertile in about 10 days. Male gametophytes release large quantities of motile sperm, apparently stimulated to do so by the release of female gametes by the female gametophytes in the vicinity. The fertilised zygotes germinate into young sporophytes which will grow into the mature seaweed.[8] Sexual reproduction is dependent on a minimum quantity of blue light; under less than optimal conditions, the gametophytes may develop vegetatively instead.[8]
Kelp beds provide a nursery area for many marine species and a biodiverse habitat.[13][14] The grazing behaviour of sea urchins, particularly the green sea urchin, Strongylocentrotus droebachiensis, restricts the development of new growth of L. hyperborea. If the urchins become too numerous, whole areas normally dominated by kelp may become "urchin barrens",[15] denuded of kelp and supporting a much less biodiverse community based on encrusting coralline algae.[16]
Laminaria hyperborea is host to a large and diverse community of invertebrates. In one study in Norway, up to 238 species of benthic macrofauna were found associated with it, with a density of 8000 individuals per kelp plant.[17] The blades were the part of the plant least populated by invertebrates. They were however covered by a bacterial biofilm in which Planctomycetota and Alphaproteobacteria were found all year long and other bacteria occurred seasonally.[18] The stipes, being rough, provided good anchor points for Palmaria palmata and several other species of red algae. The resulting epiphytic growth was home to a range of species of gastropods, amphipods and other invertebrates.[17] Depending upon the season and density of the L. hyperborea bed, the total number of these animals varied; at one location, it ranged from a small number to over 80,000 individuals living on a single stipe.[17] The holdfasts offered a sheltered refuge and housed a large number of mobile macrofauna, a community that was quite different from that on the stipes.[17]
In a study undertaken on the north east coast of Britain, 61 different species of nematode were found living in the holdfasts of L. hyperborea. The majority of these were omnivores feeding on deposits or herbivores feeding on the epiphytic algae growing on the kelp.[19]
In another study comparing the macrofauna resident in the holfasts of L. hyperborea round the coasts of Britain, it was found that, except for the suspension feeders, there was an inverse relationship between the richness of the flora and the pollution, as measured by the heavy metal content of the water, and its clarity.[20]
The calorific values and biomass of L. hyperborea have been studied with regard to its possible use as a fuel. A study found that it could produce annual increases in biomass of 16.5 and 8.0 metric tons of organic matter per hectare at depths of 3 and 9 metres respectively.[21]
Alginates can be extracted from L. hyperborea. In France, Ireland, Scotland and Norway, stipes cast up on beaches are collected for this purpose and in Norway some kelp is harvested by trawling.[22]
Because of its ability to absorb and retain water, L. hyperborea has been used in wound dressings to prevent adhesions. It has also been used to help dilate the cervix during childbirth.[23]
Laminaria hyperborea can also be used for human consumption. For example, it is used to make vegetarian (vegan) imitation caviar.
.jpg)
.jpg)
{{cite journal}}: CS1 maint: multiple names: authors list (link) {{cite journal}}: CS1 maint: multiple names: authors list (link) {{cite journal}}: CS1 maint: multiple names: authors list (link) {{cite journal}}: CS1 maint: multiple names: authors list (link) 
Laminaria hyperborea is a species of large brown alga, a kelp in the family Laminariaceae, also known by the common names of tangle and cuvie. It is found in the sublittoral zone of the northern Atlantic Ocean. A variety, Laminaria hyperborea f. cucullata (P.Svensden & J.M.Kain, 1971) is known from more wave sheltered areas in Scandinavia.
Laminaria hyperborea es una especie de alga parda perteneciente a la familia Laminariaceae. Es de gran tamaño y puede alcanzar una longitud máxima de 360 cm. Se encuentra en la zona sublitoral del océano Atlántico. En España en las costas de Galicia y Asturias. [2]
Su área natural se encuentra al noreste del océano Atlántico, desde Escandinavia hasta España y las islas Canarias, incluyendo el mar Báltico y el mar del Norte. No se encuentra en el mar Mediterráneo.[3] Crece sobre rocas en la zona sublitoral a profundidades de hasta 10 metros en aguas turbias y hasta 30 metros en aguas claras. Tiende a ser la especie dominante en una estrecha franja. Hasta los 15 metros de profundiadad el crecimiento puede ser muy denso constituyendo lo que se ha llamado bosque de algas marinas, sin embargo a mayores profundidades forma comunidades más abiertas con presencia de otras especies.[4]
Dispone de frondas que alcanza hasta los 3 metros de longitud. El estipe (tallo) es redondeado y mide hasta 2 metros de largo y se fija al sustrato rocoso mediante gruesos rizoides. La lámina se divide en cintas que se regeneran todos los años y tienen un aspecto liso y lustroso, por lo que se asemeja a una correa.
El proceso reproductivo consta de una fase de reproducción asexual por esporas y otra de reproducción sexual mediante gametos. La fase asexual macroscópica liberadora de esporas se denomina esporófito y corresponde a lo que comúnmente se conoce como alga, mientras que la sexual es microscópica y recibe el nombre de gametofito.
La forma adulta de Laminaria hyperborea libera millones de zoosporas a lo largo de varias semanas durante el periodo invernal. A partir de estas esporas se desarrollan gametofitos que se hacen fértiles en tan solo 10 días. Los gametofitos masculinos liberan células flageladas móviles que se unen a los gametos femeninos de las proximidades producidos por los gametofitos femeninos, la fertilización produce un zigoto que da origen a un ejemplar adulto que vuelve a liberar esporas, repitiendo el ciclo completo.
Los estípites de Laminaria hyperborea y otras especies relacionadas, previamente esterilizados, tienen aplicaciones quirúrgicas en ginecología para la dilatación del cérvix. También se emplean para la obtención de algina o ácido algínico.[5] [6]
Datos: Q1896724
Multimedia:
Especies: Laminaria hyperborea
Laminaria hyperborea es una especie de alga parda perteneciente a la familia Laminariaceae. Es de gran tamaño y puede alcanzar una longitud máxima de 360 cm. Se encuentra en la zona sublitoral del océano Atlántico. En España en las costas de Galicia y Asturias.
Laminaria hyperborea ou Laminaire nordique est une espèce d'algues brunes de la famille des Laminariaceae.
Son aspect est très semblable à celui de Laminaria digitata : le thalle est aussi constituée d'un crampon ramifié, surmonté d'un stipe puis d'une fronde qui d'abord entière, se divise ensuite en lanières. Mais la base de la fronde de la Laminaire nordique est plus large et le stipe, qui est rugueux au lieu d'être lisse, peut être beaucoup plus long (jusqu'à 2 m). De fait, l'algue peut atteindre 3 m de longueur totale[1]. De plus, le crampon de la Laminaire nordique présente des ramifications qui s'implantent dans le sustrat en "échasses", ce qui est caractéristique de l'espèce[2].
Laminaria hyperborea telle que nous la voyons est en fait une de ses deux formes, qui sont deux générations du cycle de vie de l'algue : la forme macroscopique ou sporophyte, asexué. Des zones fertiles brunes apparaissent sur le thalle au niveau des lanières puis s'étendent jusqu'à la base de ce dernier. A maturité, ces zones fertiles produisent des spores.
Ces spores se développent alors en filaments microscopiques, qui constituent la deuxième forme de l'algue : la forme microscopique ou gamétophyte, qui lui est sexué (mâle ou femelle). Les gamètes libérés réaliseront une fécondation avec un autre gamète de la même espèce, et de cette fécondation naitra un nouveau sporophyte[3].
Laminaria hyperborea vit au niveau de l’étage infralittoral, en milieu battu à moyennement battu. Elle pousse en général à une profondeur un peu plus importante que Laminaria digitata (dans les eaux très claires, elle peut pousser à près de 40 m de profondeur)[3].
On trouve cette algue dans l'Atlantique Nord-Est (du Spitzberg au nord jusqu'au sud de la Bretagne au sud) et dans l'Atlantique Nord-Ouest[3].
Cette algue sert de support à de nombreuses espèces marines, aussi bien animales que végétales. Le stipe rugueux permet l'accrochage de nombreuses espèces d'algues épiphytes (telles que, par exemple, Palmaria palmata ou Phycodrys rubens), mais aussi d'éponges (comme Halichondria panicea) ou de bryozoaires (Bugula par exemple). Les échasses que forment les crampons sont souvent colonisées par des ascidies telles que Distomus variolosus).
Les termes Laminaria et "laminaire" viennent du latin Lamina, la lame, en référence aux lanières du thalle. Les termes hyperborea ("du nord") et "nordique" font référence à sa répartition septentrionale[3],[4].
La Laminaire nordique a pour autres noms vernaculaires français Laminaire rugueuse, mais aussi anguillier (comme Laminaria digitata), baudrée, goémon d’avril ou mantelet[3].
Cette espèce a reçu d'autres appellations scientifiques, considérées comme synonymes mais non valides[5],[3]:
Selon Catalogue of Life (21 nov. 2012)[6] :
Selon World Register of Marine Species (21 nov. 2012)[7] :
Laminaria hyperborea ou Laminaire nordique est une espèce d'algues brunes de la famille des Laminariaceae.
Stortare er ein vanleg brunalge i strandsona i Noreg.
Stor brunalge som ofte dannar tette skogar i havet. Nedst eit velutvika og forgreina hefteorgan, og frå dette ein stiv og ru stilk som smalnar av oppover og som kan verte 4-5 m lang. Øvst på stilken sit ei inntil 0,5 m brei bladskive som er djupt kløyvd i mange sabelliknande flikar, og som ved stilken er hjarteforma eller avrunda. Stortaren sin stilk er fleirårig (10-15 år) og veks årleg både i lengde og breidde. Men bladskiva fornyar seg kvart år, og det gamle bladet vert ei tid sitjande att på toppen av det nye. Stortaren kan variere mykje i form og storleik.
Planta finst langs det nordaustlege Atlanterhavet frå Skandinavia sørover til Spania og Kanariøyane og inn i Nordsjøen og Austersjøen.
Arten finst berre på sterkt utsette stader, mest på Vestlandet og i Nord-Noreg. Sluttar å vekse når sjøtemperaturen stig over 15-16°C, og går derfor aldri inn i fjordane. Vanlegast i sublitoralsonen frå 2-6 m djupn, men kan finnast heilt ned til 30 m.
Stortaren utgjer 80 % av biomassen av dei større algane I Noreg. Her til lands vert mykje stortare samla av taretrålarar. Stortare som er kasta opp på land vert også brukt, det same er tilfelle i Frankrike, Irland og Skottland. Det viktigaste produktet frå stortareindustrien er alginat.
Stortare hører til tarene og utgjør 80 % av Norges makroalger (biomasse).[1] Økologisk er den en viktig primærprodusent og økonomisk har den vært brukt til mat, brensel og husdyrfor og i dag til alginat-utvinning. Andre navn på stortare er stokktare, stolpetare, hestetare, palmetare, kurvtare, trolltare.[2][3]
Den fins fra Portugal til Kola og blir 15-20 år gammel. Formering skjer ved mikroskopiske sporer som sendes ut i millionvis og fester seg til stein. Fra en spore vokser hann- og hunnplanter som så parrer seg. Stortaren tar opp karbondioksid, vann og næringssalter. Det den tar opp blir til karbohydrater. Stortaren vokser mest fra desember til juni. Etter et par år med gode forhold er den 1 meter, mens den etter fem år har blitt nesten tre og veier opp i fire kilo. Den trives best i områder som er middels eksponert og eksponert for bølger[4], og størrelsen varierer nordover[5], i rolige Skagerrak er den bare en meter.
Langs norskekysten beregnes et areal tilsvarende 5 900 kvadratkilometer å være bevokst med stortare, og biomassen beregnes til 59 millioner tonn.[6] Store områder i Nordland er beitet ned av kråkeboller, men eksperimenter i feltet viser at tarebestanden kan gjenopprettes ved kalking.[1]
Selv om enkelte kan stå så dypt som 40 meter, finnes de fleste mellom 10-15 meter. Ved lavvann ser en gjerne bladverket. Av utseende ligner den fingertare. Den har mye alginat og er ganske stiv. Dens festekrok (hapter) får ekstra krok årlig. Over halvparten av stortaren er denne rue og runde stilken (stipes) med årringer. Øverst sitter et rundt og oppsplittet bladverk (lamina) som ikke blir mer enn en meter og fornyes hvert år. På stortaren vokser smått og stort av alger og dyr, som med et samleord bare kalles epifytter. På bunnen under stortareskogen er det et yrende liv. Spesielt under kroken liker børstemark og hummer seg. Fisk gjemmer seg i bladverket.
Stortaren skaper leveområder for dyr og alger på hardbunn i bølgeeksponerte områder og har en viktig fuksjon langs norskekysten[7]. Tareskogene er viktige gyte-, oppvekst- og beiteområder for mange arter av fisk, fugl og sjøpattedyr. Tare inneholder antibeitestoffer og det er få arter som beiter direkte på tare (unntak er grønn kråkebolle). Derimot er mange organismer indirekte avhengig av karbon som kommer fra tare via nedbrytningsprodukter. Mange arter av alger og dyr vokser på stilk, blad og festeorgan (som fester taren til underlaget). Festeorganet fungerer også som en sedimentfelle og inneholder mye smådyr. Stort antall og mange arter av dyr er knyttet til tarens påvekstalger[8], f.eks. amfipoder, isopoder, tifotkreps (alle tre er krepsdyr), snegler og skjell. Mengden dyr er beregnet til mer enn 100 000 individer per kvadratmeter. På bunnen mellom tareplantene er det mye dyr og planter (f.eks. små krepsdyr, krabber og fisk).
Før ble den høstet, gjerne fra båt med lange ljåer, og brukt til husdyrfor. Man kunne også brenne den og bruke asken til å lage glass. Fra 1800-tallet ble den også viktig eksportvare, da man oppdaget hvordan utvinne jod fra den. Av stortaren i dag utvinnes alginat. I Norge har man siden 1964 fanget den med tindete taretrålere. Skogene høstes rullerende, at hvert høstefelt kun får høstes hvert fjerde år i Rogaland og hvert femte år ellers. Det tar 3-5 år for skogen å vokse tilbake (gjenvekst). Den årlige innhøstingen 1986-2006 var i gjennomsnitt (tusen tonn): Rogaland 22, Hordaland 2, Sogn og Fjordane 40, Møre og Romsdal 84 og Sør-Trøndelag 20, tilsammen 154. Dette utgjør under 1 prosent av biomassen, kråkebollene fortærer av uklare årsaker 40 prosent mens 10-15 prosent slites løs. Utenfor Nord-Trøndelag og Nord-Norge har kråkebollene siden 1970-tallet fortært det meste av stortaren i de mer beskyttede områdene[9], men i 2011 ble det meldt om fin stortare også utenfor Nord-Trøndelag (30 kilo per kvadratkilometer).[1] Men selv i Trøndelag finner man kråkebolledominans i noen indre områder der det tidligere var tareskog og nordover fra nordlige del av Nordland er fortsatt dominert av kråkeboller. Med kalk har man i Porsangerfjorden siden 2005 lykkes i å få avlivet det meste av kråkebollene og fått bra gjenvekst av 4-5 taretyper.[1]
Stortare hører til tarene og utgjør 80 % av Norges makroalger (biomasse). Økologisk er den en viktig primærprodusent og økonomisk har den vært brukt til mat, brensel og husdyrfor og i dag til alginat-utvinning. Andre navn på stortare er stokktare, stolpetare, hestetare, palmetare, kurvtare, trolltare.
Laminaria hyperborea là một loài tảo nâu to lớn và còn là tảo bẹ thuộc họ Laminariaceae. Tên thường gọi của loài này là tangle và cuvie. Tại phía bắc của biển Đại Tây Dương, loài này được tìm thấy ở tầng nước gần bờ biển. Laminaria hyperborea f. cucullata (P.Svensden & J.M.Kain, 1971) được biết đến với vai trò chắn sóng ở Scandinavia.[2]
Laminaria hyperborea thì dài đến 360 xen-ti-mét và nó dai[3]. Holdfast (một cấu trúc có hình dạng giống rễ giúp neo các sinh vật chẳn hạn như tảo lại) thì lớn, có hình nón, phân nhánh là rễ giả, nhìn giống như chân chim. Cuống thì tròn ở chỗ cắt ngang, thô, dày ở gốc và dần thon khi lên cao. Những cái cuống già hơn thì có những loại thực vật biểu sinh, chẳng hạn như là tảo đỏ. Lá mỏng, có màu nâu hơi vàng, tuổi thọ của nó có thể lên đến 15 năm.[3][4][5]
Laminaria hyperborea khác hẳn với Laminaria digitata với màu sắc nhạt và cuống dài hơn. Laminaria ochroleuca thì cũng tương tự nhưng sắc vàng thì nhiều và cuống thì lại không thô như ở L. hyperborea.
Chúng phân bố ở vùng đông bắc Đại Tây Dương, từ Scandinavia đến Tây Ban Nha, đảo Canary, biển Baltic và vùng biển bắc[6] .
Chúng phát triển trên những bãi đá trong vùng nước gần bờ biển với độ sâu từ 10 mét (nơi nước còn đục) xuống đến 30 mét (nơi nước đã trong)[7]. Khi xuống độ sâu đến 15 mét thì mật độ phát triển dày đặc hơn và nó tạo thành rừng tảo bẹ và ở độ sâu hơn nữa thì mật độ của chúng lại dày đặc hơn.[8]
Có một nghiên cho rằng nó có thể sử dụng như dầu mỏ.[9]
Người ta có thể trích xuất a-xít Alginic từ cuống của loài tảo này khi mắc phải lưới đánh cá tại Pháp, Ireland, Scotland và Norway. Bên cạnh đó, tại Norway, người ta còn dùng lưới đánh cá để thu hoạch chúng.[10]
Trong y học, nó còn dùng làm băng gạc chống kết dính do khả năng giữ và thấm hút nước. Và trong lúc lâm bồn, người ta còn dùng nó để nới lỏng cổ tử cung.[11]
Trong thực phẩm, người ta còn dùng nó làm trứng cá muối chay.
Laminaria hyperborea là một loài tảo nâu to lớn và còn là tảo bẹ thuộc họ Laminariaceae. Tên thường gọi của loài này là tangle và cuvie. Tại phía bắc của biển Đại Tây Dương, loài này được tìm thấy ở tầng nước gần bờ biển. Laminaria hyperborea f. cucullata (P.Svensden & J.M.Kain, 1971) được biết đến với vai trò chắn sóng ở Scandinavia.
