Flygefisker er en familie av fisker som lett gjenkjennes på sine usedvanlig store brystfinner. Disse gjør at fiskene kan glidefly korte strekninger gjennom luften over vannflaten.
Hos noen arter er bukfinnene også store, så fisken ser ut til å ha fire vinger. De fleste artene blir opp til 30 cm lange, og noen få kan bli så lange som 45 cm. Munnen er liten, og tenner i kjevene mangler, eller er svært små. Finnene har aldri piggstråler. Ryggfinnen og gattfinnen sitter like langt bak. Sidelinjen er lavt på kroppen. Halefinnen er dypt kløftet. og den nedre fliken er større enn den øvre. Skjellene er store og glatte, og faller lett av.
Flygefisk lever nær overflaten både i kystfarvann og ute på åpent hav. De er stimfisker og foretar ikke lange vandringer. Føden består av dyreplankton, og de største artene tar også små fisker. Evnen til å sprette ut av vannet og glidefly er antakelig utviklet for å unngå predatorer.
En studie utført av to koreanske forskere viser at flygefisken glir lengst når den holder seg nær vannflaten og utnytter bakkeeffekten. Glideflukten er da like effektiv som hos fugler, og fiskene kan glidefly opptil 400 m.
Disse fiskene er utbredt i alle varme hav. Den eneste arten som er funnet i Norge, Cheilopogon heterurus, kalles rett og slett «flygefisk» på norsk.
Spesielt i Asia drives det fiske etter flygefisk. Rogna kalles tobiko på japansk og brukes i noen sushiretter.
Halvnebbene (Hemiramphidae) er flygefiskenes nærmeste slektninger og ble tidligere regnet til samme familie.
Flygefisker er en familie av fisker som lett gjenkjennes på sine usedvanlig store brystfinner. Disse gjør at fiskene kan glidefly korte strekninger gjennom luften over vannflaten.
Hos noen arter er bukfinnene også store, så fisken ser ut til å ha fire vinger. De fleste artene blir opp til 30 cm lange, og noen få kan bli så lange som 45 cm. Munnen er liten, og tenner i kjevene mangler, eller er svært små. Finnene har aldri piggstråler. Ryggfinnen og gattfinnen sitter like langt bak. Sidelinjen er lavt på kroppen. Halefinnen er dypt kløftet. og den nedre fliken er større enn den øvre. Skjellene er store og glatte, og faller lett av.
Flygefisk lever nær overflaten både i kystfarvann og ute på åpent hav. De er stimfisker og foretar ikke lange vandringer. Føden består av dyreplankton, og de største artene tar også små fisker. Evnen til å sprette ut av vannet og glidefly er antakelig utviklet for å unngå predatorer.
En studie utført av to koreanske forskere viser at flygefisken glir lengst når den holder seg nær vannflaten og utnytter bakkeeffekten. Glideflukten er da like effektiv som hos fugler, og fiskene kan glidefly opptil 400 m.
Disse fiskene er utbredt i alle varme hav. Den eneste arten som er funnet i Norge, Cheilopogon heterurus, kalles rett og slett «flygefisk» på norsk.
Spesielt i Asia drives det fiske etter flygefisk. Rogna kalles tobiko på japansk og brukes i noen sushiretter.
Halvnebbene (Hemiramphidae) er flygefiskenes nærmeste slektninger og ble tidligere regnet til samme familie.
