Der Zimtfarn (Osmundastrum cinnamomeum, Syn.: Osmunda cinnamomea L.) ist die einzige Art der Pflanzengattung Osmundastrum innerhalb der Familie der Königsfarngewächse (Osmundaceae). Sie ist von Nordamerika über Mexiko und die Karibischen Inseln bis Zentral- sowie Südamerika und in Ostasien weitverbreitet. Er gedeiht in Brüchen, Mooren und feuchten Wäldern. Sie ist seit dem Campanium (83,6 bis 72 Millionen Jahre v.h.) belegt. Von der TNC wird Osmundastrum cinnamomeum als wahrscheinlich ungefährdet („G4“) eingestuft. Ein englischsprachiger Trivialname ist cinnamon fern.
Der Zimtfarn ist eine sommergrüne krautige Pflanze. Sie bringt voneinander getrennte fertile und sterile Wedel hervor. Die sterilen Wedel sind im Umriss eiförmig bis lanzettlich. Sie sind ausgebreitet, 30 bis 150 Zentimeter (in China nur bis 80 Zentimeter) lang und 15 bis 25 Zentimeter breit, gefiedert mit 5 bis 20 Zentimeter langen und 1,5 bis 3 Zentimeter breiten tiefen Lappen, so dass die Wedel nahezu doppelt gefiedert wirken. Sie sind jung dicht hellbraun behaart und verkahlen im Alter. Die oberen Fiederchen sind ganzrandig und am oberen Ende zugespitzt bis stachelspitzig.[1][2]
Die fertilen Sporen-tragenden Wedel sind aufrecht und kürzer, 20 bis 45 Zentimeter hoch; sie werden zimtfarben, was dieser Pflanzenart ihren Trivialnamen Zimtfarn und das Artepitheton verleiht. Die fertilen Wedel erscheinen zuerst; ihre zunächst grüne Farbe wird mit fortschreitender Jahreszeit zunehmend braun. Die sporentragenden Wedel überdauern bis zur nächsten Vegetationsperiode, nachdem der Frost sie hat absterben lassen. Die Sporen entwickeln sich innerhalb weniger Wochen.
Zimtfarne bilden riesige klonale Kolonien in bruchartigen Gebieten. Die Farne bilden feste Wurzelstöcke mit dichten, haarförmigen Wurzeln aus. Die Wurzelmasse bildet ein ausgezeichnetes Substrat für Epiphyten. Sie werden als Osmunda-Fasern geerntet und als Zierpflanze verwendet, insbesondere für die Vermehrung und das Wachstum von Orchideen. Von Zimtfarnen wird kein Zimt gewonnen; sie sind ausschließlich wegen der Farbe der fertilen Wedel so genannt.
In Nordamerika kommt der Zimtfarn vom südlichen Labrador westwärts bis nach Ontario und südwärts über die östlichen Vereinigten Staaten bis ins östliche Mexiko und die Westindischen Inseln vor; in Südamerika kommt er westwärts bis Peru und südwärts bis nach Paraguay vor. In Asien ist er vom südöstlichen Sibirien südwärts über Japan, Korea, China und Taiwan bis nach Myanmar, Thailand und Vietnam verbreitet.
Traditionell wurde diese Art unter Osmunda cinnamomea L. geführt. Neuere genetische und morphologische Untersuchungen (Metzgar et al. 2008[3]; Jud et al. 2008[4]) zeigen jedoch klar, dass der Zimtfarn eine Schwesterart aller anderen lebenden Königsfarne (Osmundaceae) darstellt. Kladistisch gesehen ist es entweder nötig, alle Arten der Osmundaceae einschließlich der Gattungen Todea und Leptopteris in der Gattung Osmunda zu führen, oder es ist nötig, die Gattung Osmundastrum abzutrennen. Osmundastrum cinnamomeum ist die einzige lebende Art der Gattung Osmundastrum; es kann jedoch sein, dass weitere fossile Arten auch zur Gattung Osmundastrum gerechnet werden müssen.[4]
Früher bezogen einige Autoren auch den Teufelsfarn (Osmunda claytoniana) aufgrund des großen Anteils morphologischer Ähnlichkeiten in die Gattung oder Sektion Osmundastrum ein. Genauere morphologische und genetische Analysen haben jedoch erbracht, dass der Osmunda claytoniana tatsächlich zur Gattung Osmunda gehört. Dies wird durch die Tatsache unterstützt, dass er mit dem Amerikanischen Königsfarn (Osmunda spectabilis) die Hybride Osmunda ×ruggii erzeugt, und das in einer Familie in der selten Arten hybridisieren, während Osmundastrum cinnamomeum keine bekannten Hybride aufweist.
Der Zimtfarn gilt als lebendes Fossil, weil er bereits in bis zu 75 Millionen Jahre alten geologischen Schichten gefunden wurde.[4] Eine jüngere Entdeckung verschiebt diesen Wert sogar auf bis zu 180 Millionen Jahre.[5]
Die asiatischen und amerikanischen Populationen des Zimtfarns werden allgemein als Varietäten einer einzigen Art angesehen, doch einige Botaniker klassifizieren auch sie als getrennte Arten.[6] oder Unterarten. Die asiatische Art wird demzufolge als Osmundastrum asiaticum beschrieben. Man könnte sie also folgendermaßen gliedern: [7]
Laut der Native American Ethnobotany Database[8] wurde der Zimtfarn von einigen Indianer-Stämmen (Abenaki, Menominee) als Nahrungsquelle genutzt. Die Stämme der Irokesen und Cherokee nutzten den Farn für vielfältige medizinische Zwecke als kaltes Heilmittel bei Frauenleiden, Geschlechtskrankheiten und Schlangenbissen.
Der Zimtfarn (Osmundastrum cinnamomeum, Syn.: Osmunda cinnamomea L.) ist die einzige Art der Pflanzengattung Osmundastrum innerhalb der Familie der Königsfarngewächse (Osmundaceae). Sie ist von Nordamerika über Mexiko und die Karibischen Inseln bis Zentral- sowie Südamerika und in Ostasien weitverbreitet. Er gedeiht in Brüchen, Mooren und feuchten Wäldern. Sie ist seit dem Campanium (83,6 bis 72 Millionen Jahre v.h.) belegt. Von der TNC wird Osmundastrum cinnamomeum als wahrscheinlich ungefährdet („G4“) eingestuft. Ein englischsprachiger Trivialname ist cinnamon fern.
Osmundastrum is genus of leptosporangiate ferns in the family Osmundaceae with one living species, Osmundastrum cinnamomeum, the cinnamon fern. It is native to the Americas and eastern Asia, growing in swamps, bogs and moist woodlands.
In North America it occurs from southern Labrador west to Ontario, and south through the eastern United States to eastern Mexico and the West Indies; in South America it occurs west to Peru and south to Paraguay. In Asia it occurs from southeastern Siberia south through Japan, Korea, China and Taiwan to Myanmar, Thailand and Vietnam. Osmundastrum cinnamomeum has a fossil record extending into the Late Cretaceous of North America, approximately 70 million years ago, making it one of the oldest living plant species.[5][6] The fossil records of the genus extend into the Triassic.
Osmundastrum cinnamomeum is a deciduous herbaceous plant that produces separate fertile and sterile fronds. The sterile fronds are spreading, 30–150 cm (0.98–4.92 ft) tall and 15–20 cm (5.9–7.9 in) broad, pinnate, with pinnae 5–10 cm (2.0–3.9 in) long and 2–2.5 cm (0.79–0.98 in) broad, deeply lobed (so the fronds are nearly, but not quite, bipinnate). The fertile spore-bearing fronds are erect and shorter, 20–45 cm (7.9–17.7 in) tall; they become cinnamon-colored, which gives the species its name. The fertile leaves appear first; their green color slowly becomes brown as the season progresses and the spores are dropped. The spore-bearing stems persist after the sterile fronds are killed by frost, until the next season. The spores must develop within a few weeks or fail.
The Osmundastrum cinnamomeum fern forms huge clonal colonies in swampy areas. These ferns form massive rootstocks with densely matted, wiry roots. This root mass is an excellent substrate for many epiphytal plants. They are often harvested as osmunda fiber and used horticulturally, especially in propagating and growing orchids. Cinnamon Ferns do not actually produce cinnamon; they are named for the color of the fertile fronds.
Traditionally, this plant has been classified as Osmunda cinnamomea L. However, recent genetic and morphological evidence (Metzgar et al. 2008; Jud et al. 2008) clearly demonstrate that the cinnamon fern is a sister species to the entire rest of the living Osmundaceae. Cladistically, it is either necessary then to include all species of the Osmundaceae, including Todea and Leptopteris in the genus Osmunda, or else it is necessary to segregate the genus Osmundastrum. O. cinnamomeum is the sole living species in the genus,[7] although it is possible that some additional fossils should be assigned to Osmundastrum.[8]
Formerly, some authors included the interrupted fern, Osmunda claytoniana, in the genus or section Osmundastrum, because of its gross apparent morphological similarities. However, detailed morphology and genetic analysis have proven that the interrupted fern is actually a true Osmunda. This is borne out by the fact that it is known to hybridize with the American royal fern, Osmunda spectabilis to produce Osmunda × ruggii in a family in which hybrids are rare, while Osmundastrum cinnamomeum has no known hybrids.
Osmundastrum cinnamomeum is considered a living fossil because it has been identified in the geologic record as far back as 75 million years ago.[8] The oldest member of the genus is O. indentatum from the Triassic of Tasmania, Australia.[9]
The Asian and American populations of cinnamon fern are generally considered to be varieties of a single species, but some botanists classify them as separate species.[7] The Asian taxon is thus named Osmundastrum asiaticum.
According to the Native American Ethnobotany Database, cinnamon fern has been historically used by first nations tribes (Abnaki, Menominee) as a food source. The Iroquois and Cherokee tribes used the fern for a wide variety of medicinal purposes including as a cold remedy, gynecological aid, venereal aid, and as a remedy to snake bites.
{{cite journal}}
: CS1 maint: multiple names: authors list (link) Osmundastrum is genus of leptosporangiate ferns in the family Osmundaceae with one living species, Osmundastrum cinnamomeum, the cinnamon fern. It is native to the Americas and eastern Asia, growing in swamps, bogs and moist woodlands.
In North America it occurs from southern Labrador west to Ontario, and south through the eastern United States to eastern Mexico and the West Indies; in South America it occurs west to Peru and south to Paraguay. In Asia it occurs from southeastern Siberia south through Japan, Korea, China and Taiwan to Myanmar, Thailand and Vietnam. Osmundastrum cinnamomeum has a fossil record extending into the Late Cretaceous of North America, approximately 70 million years ago, making it one of the oldest living plant species. The fossil records of the genus extend into the Triassic.
Osmundastrum cinnamomeum • Osmonde cannelle
Osmunda cinnamomea, communément nommée l’Osmonde cannelle, est une espèce de fougère de la famille des Osmondacées. Elle pousse dans les bois, les marais et les tourbières dans plusieurs endroits du monde.
Osmunda cinnamomea présente un gros rhizome, qui porte une couronne de longues frondes végétatives (stériles), mesurant de 50 et 150 cm. Au milieu de celles-ci, trouve une ou plusieurs frondes fructifères (fertiles) d'une longueur variant entre 30 et 60 cm. Les deux sortes de frondes, lorsque encore jeunes, ont leur pétiole et leur rachis couverts de poils écailleux bruns. Cependant, étant dimorphiques, elles deviennent avec le temps très différentes l'une de l'autre. Les frondes stériles sont pinnatiséquées, au contour oblongues-lancéolées et vertes, tandis que les frondes fertiles ne portent que les spores et deviennent brun-cannelle. Il n'est toutefois pas rare d'en voir qui sont mélangées.
Comparaison entre les frondes fertiles, vertes et stériles, brunes, de Osmundia cinnamomea
L'osmonde cannelle n'est pas limitée à un seul contient. On la retrouve dans la moitié Est de l'Amérique du Nord au Pérou, au Paraguay en Amérique du Sud, du côté de l'Asie au Japon, en Chine, en Corée, à Taïwan, en Thaïlande, au Myanmar et au Sud de la Sibérie.
En Amérique du Nord, il semble que cette espèce ne soit pas nouvelle. Il a été démontré que Osmunda cinnamomea y est présente depuis au moins 70 millions d'années[1].
L'osmonde cannelle croît dans les sols humides. En Amérique du Nord, on retrouve l'osmonde cannelle dans des milieux tels les tourbières, les marais et les sous-bois.
La taxonomie de O. cinnamomea demeure débattue. Une analyse phylogénétique réalisée en 2008 a permis de clairement classifier cette espèce[2], qui serait la seule du genre Osmundastrum. Les auteurs de l'étude encouragent l'utilisation de ce nom de genre, et de Osmundastrum cinnamomeum comme nom d'espèce.
Selon le Père Louis-Marie (1896-1978), le rhizome serait légèrement astringent.
Une étude a mis en évidence la présence de deux flavonoïdes dans les tissus de O. cinnamomea, la quercétine et le kaempférol[3].
Les jeunes pétioles peuvent être mangés, alors qu'ils sont tendres et sucrés.
Osmundastrum cinnamomeum • Osmonde cannelle
Osmunda cinnamomea, communément nommée l’Osmonde cannelle, est une espèce de fougère de la famille des Osmondacées. Elle pousse dans les bois, les marais et les tourbières dans plusieurs endroits du monde.
De kaneelvaren (Osmundastrum cinnamomeum) is een varen uit de koningsvarenfamilie (Osmundaceae). Het is een grote, terrestrische varen uit Noord- en Zuid-Amerika en uit Oost-Azië.
De naam 'kaneelvaren' verwijst naar de sporenaren van deze varen, die bij rijpheid prachtig goudbruin verkleuren, wat ook de algemene naam van deze familie, de bloemvarens, verklaart. De varen heeft verder niets van doen met kaneel, een specerij die uit de schors van de kaneelboom (Cinnamomum verum) afkomstig is.
Fossiele restanten van de kaneelvaren zijn bekend van het Campanien, een tijdperk uit het Krijt (75 miljoen jaar geleden), wat de soort de status van levend fossiel geeft.
De soortaanduiding cinnamomeum verwijdt naar de wetenschappelijke naam van de kaneelboom, Cinnamomum. De geslachtsnaam Osmundastrum refereert aan het zustergeslacht Osmunda.
De kaneelvaren is een grote, bladverliezende, overblijvende varen met een sterk vertakte, kruipende rizoom en twee soorten bladen (bladdimorfie). De steriele bladen of trofofyllen zijn tot 1,5 m lang, dubbel geveerd, langwerpig tot ovaal, met langwerpige pinnae of deelblaadjes en zittende pinnula of eindblaadjes met ronde top en gave rand. De fertiele bladen of sporofyllen zijn korter en smaller en dragen enkel sterk gereduceerde, sporendragende deelblaadjes.
De bladsteel is iets korter dan de bladschijf, ongevleugeld, aanvankelijk lichtbruin behaard, later glad.
De sporendoosjes zijn groot en naakt, niet gegroepeerd in sporenhoopjes of sori, aanvankelijk groen maar bij rijpheid goudbruin kleurend, wat de naam 'kaneelvaren' verklaart.
De steriele bladen kunnen van die van Osmunda claytoniana onderscheiden worden door de aanwezigheid van bosjes viltige haren aan de basis van de deelblaadjes.
Kaneelvaren, detail jonge sporofyl
Rijpe sporenaren
De kaneelvaren is een terrestrische plant die groeit op vochtige tot natte plaatsen op zure bodem, zoals in moerassen, veengebieden, kwelzones en broekbossen, dikwijls in het gezelschap van Osmunda claytoniana, de struisvaren (Matteuccia struthiopteris) en de moerasvaren (Thelypteris palustris). Hij kan daarbij grote kolonies vormen met een dicht wortelstelsel, waarop epifytische planten een voedingsbodem vinden. Hij komt voor van zeeniveau tot op 2.300 m hoogte.
Zijn verspreidingsgebied is voornamelijk Noord-Amerika (noordelijk tot Labrador, westelijk tot Ontario en zuidelijk tot Mexico en de Caraïben), Zuid-Amerika (van Peru tot Paraguay) en Oost-Azië (van zuidoost-Siberië over China, Japan, Korea en Taiwan tot in Myanmar, Thailand en Vietnam).
Bronnen, noten en/of referenties
De kaneelvaren (Osmundastrum cinnamomeum) is een varen uit de koningsvarenfamilie (Osmundaceae). Het is een grote, terrestrische varen uit Noord- en Zuid-Amerika en uit Oost-Azië.
De naam 'kaneelvaren' verwijst naar de sporenaren van deze varen, die bij rijpheid prachtig goudbruin verkleuren, wat ook de algemene naam van deze familie, de bloemvarens, verklaart. De varen heeft verder niets van doen met kaneel, een specerij die uit de schors van de kaneelboom (Cinnamomum verum) afkomstig is.
Fossiele restanten van de kaneelvaren zijn bekend van het Campanien, een tijdperk uit het Krijt (75 miljoen jaar geleden), wat de soort de status van levend fossiel geeft.
Kanelbregneslekten (latin: Osmundastrum eller Osmunda cinnamomeum) er en slekt av bregner innenfor kongsbregnefamilien. Denne slekten har bare to kjente arter, begge en slags varianter av kanelbregne. Før trodde man den var en Osmunda cinnamomea, men genetiske studier viser at kanalbregnen er en egen søsterslekt av de andre slektene i kongsbregnefamilien.[1][2]
Kanelbregneslekten regnes av og til inn i kongsbregneslekten Osmunda, og artene vokser på henholdsvis den østlige og den vestlige halvkule. De danner enorme bestander fra store, massive rotsystemer, og trives godt i svært fuktig eller myrlendt terreng.
De sterile skuddene har dobbelt flikete, lysegrønne eller mellomgrønne blader, som er 30-150 cm høye og 15-20 cm brede. De fertile skuddene er 25-40 cm høye, smale, først grønne men deretter lysebrune når de avgir sporehushoper i klaser. De fertile skuddene spirer først, og rager omtrent så høyt som de sterile når sistnevnte bøyer seg ned mot bakken. De fertile skuddene varer derimot lengre utover høsten, de overlever faktisk vinteren mens de sterile bladene tas av frosten og dør.
Enkelte urbefolkninger i Asia bruker Asiatisk kanelbregne som mat, ved at enten fibrene i røttene trevles opp og spises etter lengre bearbeiding, eller de unge skuddene kokes som en grønnsak.
For en mer utfyllende taksonomi, se: bregneplanter
De 2 artene i denne gruppen omfatter:
Kanelbregneslekten (latin: Osmundastrum eller Osmunda cinnamomeum) er en slekt av bregner innenfor kongsbregnefamilien. Denne slekten har bare to kjente arter, begge en slags varianter av kanelbregne. Før trodde man den var en Osmunda cinnamomea, men genetiske studier viser at kanalbregnen er en egen søsterslekt av de andre slektene i kongsbregnefamilien.
Nærbilde av de dobbelt flikete, sterile bladene.Kanelbregneslekten regnes av og til inn i kongsbregneslekten Osmunda, og artene vokser på henholdsvis den østlige og den vestlige halvkule. De danner enorme bestander fra store, massive rotsystemer, og trives godt i svært fuktig eller myrlendt terreng.
De sterile skuddene har dobbelt flikete, lysegrønne eller mellomgrønne blader, som er 30-150 cm høye og 15-20 cm brede. De fertile skuddene er 25-40 cm høye, smale, først grønne men deretter lysebrune når de avgir sporehushoper i klaser. De fertile skuddene spirer først, og rager omtrent så høyt som de sterile når sistnevnte bøyer seg ned mot bakken. De fertile skuddene varer derimot lengre utover høsten, de overlever faktisk vinteren mens de sterile bladene tas av frosten og dør.
Enkelte urbefolkninger i Asia bruker Asiatisk kanelbregne som mat, ved at enten fibrene i røttene trevles opp og spises etter lengre bearbeiding, eller de unge skuddene kokes som en grønnsak.
Ráng ất minh quế hay còn gọi rau vi hai dạng lá, rau vi nâu vàng (danh pháp khoa học: Osmundastrum cinnamomeum) là một loài dương xỉ trong họ Osmundaceae. Loài này được L. C. Presl mô tả khoa học đầu tiên năm 1847.[1]
Ráng ất minh quế hay còn gọi rau vi hai dạng lá, rau vi nâu vàng (danh pháp khoa học: Osmundastrum cinnamomeum) là một loài dương xỉ trong họ Osmundaceae. Loài này được L. C. Presl mô tả khoa học đầu tiên năm 1847.