Morella er ei slekt i porsfamilien.
Artene er eviggrønne busker og lave trær. De har ofte kjertler som skiller ut aromatiske stoffer. Akselblad mangler. Bladene er enkle og helrandede eller sagtannede. Spalteåpningene er ikke innsunkne. Blomsterstanden vokser på årsskuddene. Blomstene er som regel enkjønnede. De fleste plantene er særbu, men noen er sambu. Hunnblomsten har 4–6 høyblad som ikke vokser fast i frukten. Hannblomsten har som regel 3–12 pollenbærere. Frukten er en kjøttfull steinfrukt med vorter og ofte et vokslag. Den er tilpasset frøspredning med fugler.
Slekta har en kosmopolitisk, men ganske spredt utbredelse i tempererte til tropiske strøk. Den mangler helt i sørlige Sør-Amerika og i Oseania sør og øst for Ny-Guinea.
Disse plantene ble inntil nylig regnet til slekta Myrica. Botanikerne har helt siden 1800-tallet vært klar over at Myrica i vid betydning omfatter to morfologisk ulike grupper, og molekylærgenetiske studier bekrefter at Morella bør skilles ut.
Morella er ei slekt i porsfamilien.
Artene er eviggrønne busker og lave trær. De har ofte kjertler som skiller ut aromatiske stoffer. Akselblad mangler. Bladene er enkle og helrandede eller sagtannede. Spalteåpningene er ikke innsunkne. Blomsterstanden vokser på årsskuddene. Blomstene er som regel enkjønnede. De fleste plantene er særbu, men noen er sambu. Hunnblomsten har 4–6 høyblad som ikke vokser fast i frukten. Hannblomsten har som regel 3–12 pollenbærere. Frukten er en kjøttfull steinfrukt med vorter og ofte et vokslag. Den er tilpasset frøspredning med fugler.
Slekta har en kosmopolitisk, men ganske spredt utbredelse i tempererte til tropiske strøk. Den mangler helt i sørlige Sør-Amerika og i Oseania sør og øst for Ny-Guinea.
Disse plantene ble inntil nylig regnet til slekta Myrica. Botanikerne har helt siden 1800-tallet vært klar over at Myrica i vid betydning omfatter to morfologisk ulike grupper, og molekylærgenetiske studier bekrefter at Morella bør skilles ut.
