Luciobarbus er en slekt av karpefisker.
Slekta Barbus er blitt brukt som et oppsamlingstaxon for hundrevis av ulike karpefisker som egentlig ikke er så nært beslektet. Disse fiskene omfattet de fleste artene i gruppen barber. Berrebi et al. snevret i 1996 Barbus inn til kun å omfatte arter fra Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika.
Barbus i Berrebis betydning fra 1996 omfattet to grupper. En nordlig med fem svelgtenner i hovedraden og papiller på underleppa, og en sørlig med fire svelgtenner og ingen papiller. Gruppene adskiller seg også genetisk. Den sørlige gruppen ble først skilt ut som slekta Messinobarbus, men det viste seg at et eldre navn, Luciobarbus, har prioritet.
Luciobarbus er tetraploid med 2n = 4x = 100 kromosomer. De er mellomstore til svært store fisker med fire skjeggtråder rundt den overbitte munnen. Den største arten er Luciobarbus esocinus fra Eufrat og Tigris, som kan bli 2,3 m lang og 140 kg tung. Kroppen er langstrakt og sylindrisk. Størrelsen på skjellene varierer mye. Det vanligste habitatet er rolige elver, men de finnes også i innsjøer og elver med mer strøm. To–tre arter er anadrome og vandrer fra Det kaspiske hav og Aralsjøen opp i elver for å gyte.
Slekta er utbredt i Nordvest-Afrika, Den iberiske halvøy, Balkan og i Vest- og Sentral-Asia. Utbredelsen forklares med at de spredte seg mens Middelhavet hadde et kortvarig ferskvannsstadium (Lago Mare) etter den messiniske salinitetskrisen for 5,5 millioner år siden.
Klassifikasjon etter WoRMS 2017.[1]
Luciobarbus er en slekt av karpefisker.
Slekta Barbus er blitt brukt som et oppsamlingstaxon for hundrevis av ulike karpefisker som egentlig ikke er så nært beslektet. Disse fiskene omfattet de fleste artene i gruppen barber. Berrebi et al. snevret i 1996 Barbus inn til kun å omfatte arter fra Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika.
Barbus i Berrebis betydning fra 1996 omfattet to grupper. En nordlig med fem svelgtenner i hovedraden og papiller på underleppa, og en sørlig med fire svelgtenner og ingen papiller. Gruppene adskiller seg også genetisk. Den sørlige gruppen ble først skilt ut som slekta Messinobarbus, men det viste seg at et eldre navn, Luciobarbus, har prioritet.
Luciobarbus er tetraploid med 2n = 4x = 100 kromosomer. De er mellomstore til svært store fisker med fire skjeggtråder rundt den overbitte munnen. Den største arten er Luciobarbus esocinus fra Eufrat og Tigris, som kan bli 2,3 m lang og 140 kg tung. Kroppen er langstrakt og sylindrisk. Størrelsen på skjellene varierer mye. Det vanligste habitatet er rolige elver, men de finnes også i innsjøer og elver med mer strøm. To–tre arter er anadrome og vandrer fra Det kaspiske hav og Aralsjøen opp i elver for å gyte.
Slekta er utbredt i Nordvest-Afrika, Den iberiske halvøy, Balkan og i Vest- og Sentral-Asia. Utbredelsen forklares med at de spredte seg mens Middelhavet hadde et kortvarig ferskvannsstadium (Lago Mare) etter den messiniske salinitetskrisen for 5,5 millioner år siden.
