Diporeia er en slekt av krepsdyr, og hører til underordenen Gammaridea. Det er således en slekt i gruppen av tanglopper (amfipoder) som tilhører storkreps. De er flattrykt fra siden. Voksne hunner er 6–9 mm lange. De lever på bunnen i innsjøer og eter detritus i bunnslammet.
Diporeia er utbredt i det nordøstlige Nord-Amerika fra Mackenzievassdraget til De store sjøer og delstaten New York. De regnes til istidskrepsene og spredte seg gjennom bredemte sjøer ved slutten av siste istid. Flatbent istidskreps (Monoporeia affinis) er et europeisk motstykke til Diporeia.
Den sentrale arten, Diporeia hoyi, er en istidskreps eller «istidsrelikt» som lever i ferskvann i omgivelser som har vært større under tidligere glaciale forhold.[1]
I løpet av 1990-årene ble det mye mindre Diporeia i De store sjøer. En årsak kan være at sebramusling (Dreissena polymorpha) etablerte seg i sjøene. Denne muslingen filtrerer vannet svært effektivt og fjerner næringstoffene som Diporeia lever av.
Tidligere ble alle arter i Diporeia regnet som én art, Pontoporeia hoyi. Slekten Diporeia ble opprettet i 1989, men det er uklart hvor mange arter det er i denne slekten. ITIS regner med seks arter, men flere av disse er synonymer for Diporeia hoyi. En rekke synonyme navn henføres nå til arten Diporeia hoyi, og i moderne taksonomi er det en tendens til å regne alle Dopireia-varientene til enne ene arten.[2]
Diporeia er en slekt av krepsdyr, og hører til underordenen Gammaridea. Det er således en slekt i gruppen av tanglopper (amfipoder) som tilhører storkreps. De er flattrykt fra siden. Voksne hunner er 6–9 mm lange. De lever på bunnen i innsjøer og eter detritus i bunnslammet.
Diporeia er utbredt i det nordøstlige Nord-Amerika fra Mackenzievassdraget til De store sjøer og delstaten New York. De regnes til istidskrepsene og spredte seg gjennom bredemte sjøer ved slutten av siste istid. Flatbent istidskreps (Monoporeia affinis) er et europeisk motstykke til Diporeia.
Den sentrale arten, Diporeia hoyi, er en istidskreps eller «istidsrelikt» som lever i ferskvann i omgivelser som har vært større under tidligere glaciale forhold.
I løpet av 1990-årene ble det mye mindre Diporeia i De store sjøer. En årsak kan være at sebramusling (Dreissena polymorpha) etablerte seg i sjøene. Denne muslingen filtrerer vannet svært effektivt og fjerner næringstoffene som Diporeia lever av.
