Hvitkinnpingvin (Eudyptes schlegeli) er en flygeudyktig sjøfugl som tilhører pingvinfamilien og lever på den sørlige halvkule. Arten tilhører slekten Eudyptes (også kalt toppingviner), som består av arter med strittende toppfjær på hodet, ofte med sterke farger. Den er så nært beslektet med gulltoppingvin (Eudyptes chrysolophus) at disse tidligere ble regnet som underarter av samme art.
Hvitkinnpingvinen ligner svært mye på gulltoppingvinen, men skiller seg fra denne gjennom å ha distinkte hvite kinn. Den har dessuten mer hvitt ellers på kroppen også. De hvite kinnene er opphavet til det norske navnet på arten. Tilnavnet røylpingvin (av en. royal, ofte mistolket som kongelig) viser imidlertid til de karakteristiske toppfjærene og har sitt opphav i seilskutetiden, da uttrykket røyl ble brukt om toppseilet.
Arten er som pingviner flest, sort på oversiden og hvit på undersiden. Toppen av hodet er sort og har strittende, bakoverliggende toppfjær i skinnende gult i pannen og fremst i tinningene. Voksne individer har mer utviklede toppfjær enn ungfuglene. Øynene er røde og nebbet oransje. Vingene er omdannet til luffelignende svømmeredskaper, som fuglene bruker til å skape framdrift med under dykking. Lemmene er blekrosa og føttene har svømmehud. Når fuglene flyter i overflaten brukes de svømmehudkledde føttene som padleårer. Under dykking fungerer de som ror.
Arten blir cirka 65–75 cm høy og veier typisk omkring 5 kg (3–6 kg). Det er den fysisk største arten i slekten Eudyptes.
Hvitkinnpingvinen hekker kun på de australske øynene Macquarieøya og Bishop og Clerkøyene i Sørishavet, men arten frekventerer tidvis også Falklandsøyene, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og kysten av Argentina.[1]
I 1984–1985 ble bestanden av hekkende par anslått til cirka 850 000 på Macquarieøya og cirka 1 000 par på Bishop og Clerkøyene. Totalbestanden har siden blitt estimert til omkring 1,7 millioner voksne individer.[2]
Selv om totalbestanden er relativt stor regnes arten som sårbar[1], fordi den bare hekker i et svært begrenset område og derfor er svært utsatt for endringer i forholdene på disse øyene. Observasjoner av nyere dato indikerer imidlertid at bestanden kanskje ikke kvalifiserer til en status som sårbar på IUCNs rødliste. Det er også indikasjoner på at bestanden kan være økende.[3]
Hvitkinnpingvinen hekker i enorme kolonier på flat barmark med fjellgrunn, steingrunn eller sandgrunn. I hekkeperioden livnærer den seg av krill, fisk (spesielt lysprikkfisker), blekksprut og ulike krepsdyr som den fanger under dykking.[4] Arten er dyktige svømmere som kan oppnå en toppfart på nærmere 30 km/t. Man vet imidlertid lite om artens bevegelser og ernæringsmønster utenom hekkeperioden.
Hvitkinnpingvinen er en monogam art[5] som bare hekker på Macquarieøya og Bishop og Clerkøyene i Sørishavet. Hekkeperioden varer fra september til mars. Hannene ankommer øyene i september og bygger reder av gress og småstein. Hunnene ankommer tidlig i oktober og begynner eggleggingen mot slutten av måneden.
Hunnen legger to egg. Det første egget veier typisk cirka 93 gram, og det andre egget, som legges 4–5 dager etter det første, typisk cirka 150 gram. Som regel velges bare det andre egget for ruging, siden arten sjelden klarer å få fram begge eggene.
Inkubasjonstiden varer i cirka 37 dager. Når kyllingene klekkes blir de beskyttet i cirka 10–20 dager av hannen, mens hunnen jakter og mater ungen daglig. Omkring 70 dager gamle er ungfuglene klare til å forlate redet og klare seg selv.
Hvitkinnpingvin (Eudyptes schlegeli) er en flygeudyktig sjøfugl som tilhører pingvinfamilien og lever på den sørlige halvkule. Arten tilhører slekten Eudyptes (også kalt toppingviner), som består av arter med strittende toppfjær på hodet, ofte med sterke farger. Den er så nært beslektet med gulltoppingvin (Eudyptes chrysolophus) at disse tidligere ble regnet som underarter av samme art.
