Hlavatěnkovití (Pipunculidae) jsou malou skupinou dvoukřídlého hmyzu. Tato čeleď je sesterská čeledi pestřenkovití (Syrphidae) a spolu s ní tvoří nadčeleď Syrphidoidea.
Hlavatěnky vypadají jako malé mouchy, nápadné jsou však svojí hlavou s obrovskýma složenýma očima, které zpravidla pokrývají většinu plochy celé hlavy. Larvy hlavatěnek jsou parazitoidi jiných skupin hmyzu, kvůli tomu bývají někdy využívány k regulaci hospodářských škůdců.
Hlavatěnkovití (Pipunculidae) jsou malou skupinou dvoukřídlého hmyzu. Tato čeleď je sesterská čeledi pestřenkovití (Syrphidae) a spolu s ní tvoří nadčeleď Syrphidoidea.
Hlavatěnky vypadají jako malé mouchy, nápadné jsou však svojí hlavou s obrovskýma složenýma očima, které zpravidla pokrývají většinu plochy celé hlavy. Larvy hlavatěnek jsou parazitoidi jiných skupin hmyzu, kvůli tomu bývají někdy využívány k regulaci hospodářských škůdců.
Die Augenfliegen (Pipunculidae) sind eine Familie der Zweiflügler (Diptera). Hier werden sie zu den Fliegen (Brachycera) gezählt; am nächsten verwandt sind sie mit den Schwebfliegen (Syrphidae). Weltweit sind etwa 1380 Arten dieser Gruppe bekannt, für Deutschland werden etwa 110 Arten angegeben. Die meisten Arten sind Parasitoide von Zikaden, nur die Augenfliegen der Gattung Nephrocerus parasitieren Schnaken (Tipulidae).
Die Fliegen sind meistens unbehaart und dunkel gefärbt. Auffällig sind die stark vergrößerten, fast kugeligen Facettenaugen, die wahrscheinlich vor allem dem Auffinden der Wirtstiere für die Larvenentwicklung dienen. Typisch sind auch die langen, schmalen Flügel. Ebenfalls stark ausgebildet ist der säbelförmige Legebohrer der Weibchen. Die Fliegen ernähren sich beinah ausschließlich vom Honigtau ihrer Wirte.
Die Kopulation der Augenfliegen findet im Flug statt, wobei das Männchen das Weibchen ergreift und an den Beinen festhält. Diese Klammerung hindert das Weibchen am Fliegen, dieses hebt daraufhin den Hinterleib hoch. Das Paar setzt sich dann auf ein Blatt oder andere Pflanzenteile ab, wobei nur das Weibchen auf der Unterlage steht. Beendet wird die fast 40-minütige Paarung wieder im Flug. Zur Eiablage fliegen die Weibchen meistens in der Nähe von Wasserläufen langsam die Vegetation ab und suchen dabei nach einem Wirt für ihre Larven. Dabei handelt es sich ausschließlich um Zikaden, wobei einige Arten sehr spezifisch Artengruppen oder sogar einzelne Wirtsarten nutzen. Der Wirt wird gepackt und im Flug durch Einstich des Eiablageapparates mit einem Ei belegt. In diesem Wirt entwickelt sich dann die Larve, die diesen meistens erst verlässt, wenn dieser voll entwickelt ist. Einige Arten wie etwa Verrallia aucta befallen direkt das Erwachsenenstadium, in diesem Fall die Wiesenschaumzikade Philaenus spumarius und die Grasschaumzikade Neophilaenus lineatus, deren Larven durch einen Schaummantel geschützt sind.
Werden jüngere Wirtslarven befallen, unterbleibt die Ausbildung der Geschlechtsorgane ganz oder teilweise ("parasitäre Kastration"). Bei älteren Wirten, die noch das Erwachsenenstadium erreichen, werden nur die inneren Sexualorgane reduziert. Die Auswirkungen der Parasitierung sind also umso ausgeprägter, je früher der Wirt befallen wird und führt quasi zur Kastration des Wirtes. Ältere Parasitenlarven (2. Larvalstadium) bohren sich aus der Zikade heraus, meistens im Grenzbereich von Brust (Thorax) und Hinterleib (Abdomen), fallen zu Boden und verpuppen sich dort. Der Wirt stirbt kurz vorher endgültig ab, kann aber mit seinen Stechborsten an der Wirtspflanze verankert bleiben und ist dann durch das seitlich abgebogene, ausgehöhlte Abdomen recht auffällig. Jüngere Augenfliegenlarven verbleiben endoparasitisch im Abdomen ihres Wirtes.
Die Atmung der Larve wird durch ein vorderes und ein hinteres Atemloch (Stigma) des Tracheensystems gewährleistet (amphipneustisch), eventuell erfolgt auch eine Ankopplung an die Tracheen des Wirttieres. Sie entwickeln sich im Hinterleib der Wirte und haben nur zwei Larvenstadien, die Verpuppung erfolgt meistens erst außerhalb des Wirtes im Bodenstreu, häufig im Spülsaum von Flüssen. Beim Schlüpfen der Imago wird von der Puppenhülle ein dorsaler und ein ventraler Deckel abgesprengt. Die Überwinterung erfolgt entweder als Puppe oder als Larve im überwinternden Wirt. Manche Arten, wie etwa Cephalops semifumosus haben zwei Generationen im Jahr.
Die Generationenzahl der Augenfliegen richtet sich meistens nach jener ihrer Zikaden-Wirte. Diese bilden überwiegend ein bis zwei Generationen pro Jahr (uni- bzw. bivoltin). Nur von 2 Arten (Eudorylas subterminalis und Pipunculus campestris) sind in Mitteleuropa 3 Generationen im Jahr beobachtet worden. Diese parasitieren auf etwa 10 verschiedenen Kleinzikaden-Arten. Die Überwinterung erfolgt meistens im Puppenstadium im Boden. Bei Zikaden, die als Larven überwintern, verbleiben die Augenfliegen als Junglarven im Wirt, um erst im Frühjahr ihre Larvalentwicklung abzuschließen.
Fossile Vertreter dieser Familie sind sehr selten und bislang nur aus verschiedenen Bernsteinvorkommen bekannt. Der älteste Nachweis geht auf einen Einschluss im oberkreidezeitlichen Kanadischen Bernstein zurück. Die meisten Funde stammen aus eozänem Baltischen Bernstein, einige aus dem etwas jüngeren Mexikanischen und Dominikanischen Bernstein.[1]
Die Augenfliegen (Pipunculidae) sind eine Familie der Zweiflügler (Diptera). Hier werden sie zu den Fliegen (Brachycera) gezählt; am nächsten verwandt sind sie mit den Schwebfliegen (Syrphidae). Weltweit sind etwa 1380 Arten dieser Gruppe bekannt, für Deutschland werden etwa 110 Arten angegeben. Die meisten Arten sind Parasitoide von Zikaden, nur die Augenfliegen der Gattung Nephrocerus parasitieren Schnaken (Tipulidae).
Die Fliegen sind meistens unbehaart und dunkel gefärbt. Auffällig sind die stark vergrößerten, fast kugeligen Facettenaugen, die wahrscheinlich vor allem dem Auffinden der Wirtstiere für die Larvenentwicklung dienen. Typisch sind auch die langen, schmalen Flügel. Ebenfalls stark ausgebildet ist der säbelförmige Legebohrer der Weibchen. Die Fliegen ernähren sich beinah ausschließlich vom Honigtau ihrer Wirte.
Pipunculidae is a family of flies (Diptera) commonly termed big-headed flies,[1] a reference to the large (holoptic) eyes, which cover nearly the entire head. The family is found worldwide and more than 1300 species have been described.
The larvae of Pipunculidae develop as parasitoids almost exclusively in Auchenorrhyncha, the exception being the genus Nephrocerus, whose hosts are adult Tipulidae (crane flies). The larvae develop rapidly within the crane flies before pupating in the soil.[2] In all pipunculids there are only two larval stages. Some species are used as biological control agents in rice fields.
Taxonomy as shown at the Tree of life,[3] with modification based on Kehlmaier, Dierick and Skevington (2014).[4] The name Pipunculidae is derived from the type genus Pipunculus which is thought to be derived from Latin pepo for pumpkin, thus pipunculus would mean "little pumpkin", referring to the large heads.[5]
Subfamily Chalarinae
Subfamily Nephrocerinae
Subfamily Protonephrocerinae
Subfamily Pipunculinae
Metanephrocerus belgardeae, Protonephrocerinae
Nephrocerus scutellatus,
Nephrocerinae
Clistoabdominalis ruralis, Eudorylini, Pipunculinae
Pipunculidae is a family of flies (Diptera) commonly termed big-headed flies, a reference to the large (holoptic) eyes, which cover nearly the entire head. The family is found worldwide and more than 1300 species have been described.
The larvae of Pipunculidae develop as parasitoids almost exclusively in Auchenorrhyncha, the exception being the genus Nephrocerus, whose hosts are adult Tipulidae (crane flies). The larvae develop rapidly within the crane flies before pupating in the soil. In all pipunculids there are only two larval stages. Some species are used as biological control agents in rice fields.
Pipunculidae es una familia de moscas (Diptera). Es de distribución mundial con más de 1400 especies descritas, en 22 géneros. La cabeza del adulto es hemisférica, ocupada casi totalmente por los grandes ojos.
Las larvas son parasitoides casi exclusivamente de Auchenorrhyncha, la excepción es el género Nephrocerus, cuyos huéspedes son moscas Tipulidae adultas. Las larvas se desarrollan rápidamente dentro de las moscas y después pupan en el suelo.[1] En todos los pipuncúlidos hay solamente dos estadios larvales. Se usan algunas especies como agentes de control biológico en campos de arroz.
Taxonomía según el Árbol de vida, con modificación basada en Kehlmaier, Dierick y Skevington (2014).[2][3]
Venación alar de Pipunculidae. Venas longitudinales: C: costa; Sc: subcosta; R: radio; M: media; Cu: cúbito; A: anal. Venas transversales: h: humeral; r-m: radio-medial; m-m: medial; m-cu: medio-cubital. Celdillas: d: discal; br: primera basal; bm: segunda basal; r1: marginal; r3: primera submarginal; cup: celdilla cup.
Metanephrocerus belgardeae, Protonephrocerinae
Pipunculidae es una familia de moscas (Diptera). Es de distribución mundial con más de 1400 especies descritas, en 22 géneros. La cabeza del adulto es hemisférica, ocupada casi totalmente por los grandes ojos.
Las larvas son parasitoides casi exclusivamente de Auchenorrhyncha, la excepción es el género Nephrocerus, cuyos huéspedes son moscas Tipulidae adultas. Las larvas se desarrollan rápidamente dentro de las moscas y después pupan en el suelo. En todos los pipuncúlidos hay solamente dos estadios larvales. Se usan algunas especies como agentes de control biológico en campos de arroz.
Les Pipunculidae forment une famille d'insectes diptères brachycères répandus dans toutes les régions du globe et dont environ 1 300 espèces ont été décrites.
Les larves des Pipunculidae se développent comme parasites exclusifs d'homoptères. Il n'y a que deux stades larvaires. Certaines espèces sont utilisées dans le contrôle biologique des espèces nuisibles.
Selon Catalogue of Life (1er mars 2013)1er_mars_2013_1-0">1er_mars_2013-1">[1] :
Selon Fauna Europaea (30 juillet 2016)[2]:
Selon ITIS (30 juillet 2016)[3] :
Les Pipunculidae forment une famille d'insectes diptères brachycères répandus dans toutes les régions du globe et dont environ 1 300 espèces ont été décrites.
Les larves des Pipunculidae se développent comme parasites exclusifs d'homoptères. Il n'y a que deux stades larvaires. Certaines espèces sont utilisées dans le contrôle biologique des espèces nuisibles.
I Pipunculidi (Pipunculidae Walker, 1834) sono una famiglia di insetti dell'ordine dei Ditteri (Brachycera: Cyclorrhapha). Comprende specie le cui larve sono parassitoidi endofaghe, associate ai Rincoti Omotteri o, meno frequentemente, ai Tipulidi e in alcuni casi sfruttate nella lotta biologica.
In inglese, i Pipunculidi sono denominati comunemente big-headed flies ("mosche dalla testa grande") o big-eyed flies ("mosche dagli occhi grandi"), facendo riferimento alla principale caratteristica morfologica di questa famiglia.
Gli adulti sono di piccole o medie dimensioni, con corpo lungo 2-12 mm, caratterizzati dal marcato sviluppo del capo e degli occhi. La livrea presenta in genere colorazione scura e uniforme, spesso con una sfumatura grigiastra, sporadicamente con macchie gialle.
Il capo è di notevole dimensione rispetto al torace, con forma globosa nei Pipunculinae o più o meno semisferica nei Nephrocerinae e nei Chalarinae, in conseguenza dello sviluppo più o meno evidente della regione occipitale. Il carattere più evidente è il notevole sviluppo degli occhi, che ricoprono gran parte della capsula cranica; nei maschi della maggior parte dei Pipunculinae e dei Nephrocerinae sono contigui (capo oloptico), mentre nei maschi dei Chalarinae, dei generi Nephrocerus e Dorylomorpha, di alcuni Pipunculus e in tutte le femmine sono più o meno distanziati (capo dicoptico). Gli ocelli sono in numero di tre, nei Chalarinae accompagnati da setole ocellari, assenti invece nel resto della famiglia. Le antenne sono di tipo aristato, con scapo e pedicello brevi, più piccoli del primo flagellomero; questo è grande, di profilo ovoidale e compresso lateralmente. L'arista è triarticolata e si inserisce sul primo flagellomero in posizione dorsale. L'apparato boccale è di tipo succhiante-lambente, con labbro inferiore portante due labelli carnosi e palpi mascellari piccoli.
Il torace è robusto, con chetotassi differente secondo i gruppi sistematici. Le zampe presentano la parte terminale dei femori percorsa ventralmente da più file di piccole spine; le tibie posteriori sono provviste di una o più robuste setole sul lato interno e il pretarso porta unghie e pulvilli ben sviluppati. Le ali strette e allungate, generalmente ialine, a volte offuscate o iridescenti se esposte alla luce diretta. Il lobo anale e l'alula sono poco pronunciati, lo pterostigma è a volte presente, adiacente al tratto terminale di R1.
La nervatura alare presenta una certa variabilità nell'ambito della famiglia. In generale, la costa si estende fino all'apice dell'ala, in corrispondenza della terminazione di R4+5 o di M1 e la subcosta è completa e piuttosto sviluppata in lunghezza, confluente sulla costa a metà del margine costale. La radio si divide in tre rami (R1, R2+3 e R4+5); i rami del settore radiale sono vistosamente divergenti: la vena R2+3 termina nella metà distale del margine costale, mentre R4+5 termina sull'apice dell'ala dopo aver subito una curvatura più o meno accentuata nel tratto intermedio.
La media può presentare varie conformazioni. Nella maggior parte dei generi, la struttura è completa e si divide in tre rami, M1, M2 e M4 (o due se M4 è considerata come primo ramo della cubito anteriore), la cellula discale è presente e la biforcazione M1+2 è in posizione distale rispetto a quest'ultima. In Chalarus il ramo M1+2 si riduce ad un breve moncone dopo la confluenza della radio-mediale e la cellula discale e manca la delimitazione di quest'ultima. Il ramo M1, quando è presente, ha un percorso curvo, spesso a sigmoide, e confluisce sull'apice quasi convergendo con R4+5. Il ramo M2 è del tutto assente oppure è breve e incompleto. La vena trasversa mediale (m-m), quando è presente, connette M1+2 a M4, chiudendo all'apice la cellula discale.
Chalarus Verrallia Pipunculinae. Schemi della nervatura alare nei Pipunculidi.Nervature trasversali: h: omerale; r-m: radio-mediale; m-m: mediale; m-cu: medio-cubitale.
Cellule: c: costale; d: discale; br: 1ª basale; bm: 2ª basale; cup: cellula cup.
Il sistema cubito-anale è ben sviluppato, con convergenza della cubito e dell'anale in un brevissimo tratto comune poco prima del margine, chiudendo la cellula cup con un angolo molto acuto. Le cellule basali e la cup sono lunghe e strette; in generale, la seconda basale è più breve delle altre due cellule per la posizione più distale della radio-mediale e della convergenza A1+CuA rispetto alla medio-cubitale e alla prima biforcazione della media. La cellula discale, quando è presente, ha un maggiore sviluppo trasversale, occupando buona parte della regione remigante.
L'addome è sottile e cilindrico. Le femmine hanno gli uriti 7-9 trasformati in un ovopositore di sostituzione retroflesso sotto l'addome; il nono urite è sclerificato ed è in grado di perforare i tegumenti delle vittime in cui saranno deposte le uova. I maschi hanno gli uriti 6 e 7 asimmetrici e piegati a sinistra.
La larva è apoda e microcefala, più o meno depressa in senso dorso-ventrale, con profilo ovoidale alla vista dorsale, più stretto nella parte anteriore, e con metameria poco evidente. Caratteristica dei Pipunculidi è la presenza di due soli stadi larvali. Il sistema tracheale è privo di spiracoli nel primo stadio larvale (sistema apneustico), mentre la larva di 2a età ne presenta due paia, uno toracico e uno addominale (sistema anfipneustico). Gli spiracoli addominali sono portati su una placca dorsale poco prima della fine dell'addome.
La pupa si sviluppa all'interno di un pupario allungato, con estremità arrotondate, di colore variabile dal rossastro al bruno al nero. L'aspetto esteriore del pupario varia in funzione della presenza di rugosità, sculture, setole e spine.
La biologia degli stadi giovanili dei Pipunculidi è conosciuta solo in parte, limitatamente alle poche specie studiate. Le larve sono entomofaghe e si sviluppano come endoparassitoidi di altri insetti. Le larve dei Chalarinae e dei Pipunculinae sono associate a ninfe e adulti di Rincoti Omotteri della sezione Auchenorrhyncha. Gli ospiti ricorrono fra le famiglie dei Delphacidae, dei Cercopidae, dei Cicadellidae, dei Cixiidae, dei Flatidae. Ogni singola specie è monofaga o, meno frequentemente, polifaga[1][2], ma in generale si riscontra una specializzazione nel rapporto trofico, che associa a ciascun genere dei Pipunculidi una sola famiglia di rincoti[2][3][4].
Gli ospiti dei Nephrocerinae sono rimasti sconosciuti per lungo tempo, ma Skevington (2005) ha riscontrato che le larve di Neprocerus, unico genere della sottofamiglia, sono associate a ditteri della famiglia dei Tipulidae[5].
Si ritiene che lo sviluppo degli occhi sia una condizione necessaria per il comportamento delle femmine all'atto dell'ovideposizione, basato sugli stimoli visivi[1]: la femmina cerca il possibile ospite durante il volo e una volta individuatolo lo afferra con le proprie zampe e lo tiene saldamente per mezzo delle unghie. In alcune specie, la femmina solleva la vittima e depone l'uovo in volo, in altre specie, invece, la vittima è lasciata nel suo sito e la deposizione si svolge con il dittero in volo stazionario. Servendosi dell'ovopositore sclerificato, la femmina perfora il tegumento dell'ospite in corrispondenza della membrana intersegmentale dell'addome e depone le uova nella cavità emocelica.
Lo sviluppo larvale si svolge attraverso due stadi di larva, durante i quali il parassitoide divora i tessuti interni dell'ospite, provocando nel contempo la comparsa di malformazioni (castrazione, brachitterismo, ecc.). A maturità la larva occupa l'intero volume dell'ospite e terminato lo sviluppo fuoriesce attraverso un foro praticato nella membrana intersegmentale e si impupa dopo essersi lasciata cadere al suolo, nascondendosi fra i detriti vegetali presenti sulla superficie. Raramente la ninfosi si svolge sulle foglie della vegetazione.
Il ciclo biologico si svolge con 1-3 generazioni l'anno, per le specie osservate in Europa, ma, per una stessa specie, il numero di generazioni può cambiare secondo la regione e l'annata[1]. Lo svernamento ha luogo allo stadio di pupa o, talvolta, allo stadio di larva di 1ª età dentro l'ospite.
Gli adulti si rivengono in genere in volo sulla vegetazione e si nutrono di melata. Hanno un volo piuttosto simile a quello dei Sirfidi e, in generale, sono considerati abili volatori. Popolano svariati habitat, ma sono in particolare frequenti nelle foreste rade e ai margini dei boschi.
La presenza, fra i Rincoti Auchenorrinchi, di specie di particolare importanza agraria, rende i Pipunculidi una famiglia di particolare interesse e di indubbia utilità. È opinione diffusa che i Pipunculidi giochino un ruolo non trascurabile nel controllo naturale delle popolazioni di questi fitomizi[2][4][6].
Fra i casi di maggiore interesse si cita l'impiego efficace di alcune specie del genere Pipunculus nelle Hawaii, all'inizio del secolo, contro un Delfacide, la cicadella della canna da zucchero, Perkinsiella saccharicida[2].
La famiglia comprende circa 1400 specie, di cui oltre la metà classificate nell'ultimo ventennio, ma si stima che il numero complessivo sia dell'ordine di 2500 specie[4]. I Pipunculidi sono tradizionalmente classificati fra gli Aschiza, i Ciclorrafi inferiori, e attualmente sono inclusi nella superfamiglia dei Syrphoidea. Gli Autori concordano, infatti, nel ritenere questa famiglia strettamente correlata, dal punto di vista filogenetico, ai Sirfidi. Secondo McAlpine (2000), le autapomorfie fondamentali che accomunano Sirfidi e Pipunculidi sono la forma più o meno globosa del pupario e la convergenza, più o meno accentuata, delle vene R4+5 e M1[7].
La tassonomia interna, secondo i più recenti orientamenti, contempla la ripartizione dei venti generi in tre sottofamiglie e, fra queste, la suddivisione dei Pipunculinae in cinque tribù:
In letteratura sono citati molti altri generi, tuttavia le revisioni più o meno recenti hanno riscontrato diverse omonimie e ne hanno perciò ridotto il numero. Dal punto di vista filogenetico, le relazioni fra i taxa dei Pipunculidae non sono ancora chiarite del tutto e questo potrebbe in futuro portare a revisioni di alcuni generi, in particolare Eudorylas e Pipunculus.
Nonostante si tratti di Ciclorrafi primitivi, la presenza dei Pipunculidi sulla Terra è documentata solo a partire dal Cenozoico. Si conoscono 14 specie fossili, in gran parte datate fra l'Eocene e l'Oligocene, e appartenenti a sette generi: Cephalosphaera, Eudorylas, Metanephrocerus, Nephrocerus, Pipunculus, Protonephrocerus e Protoverrallia[8][9]. Di questi, solo i generi Metanephrocerus e Protoverrallia sono estinti.
I Pipunculidi sono una famiglia cosmopolita, rappresentata in tutte le ecozone della Terra. In Europa sono segnalate poco più di 200 specie[10]. I generi presenti in Europa sono Chalarus, Jassidophaga e Verrallia per la sottofamiglia Chalarinae, Nephrocerus per la sottofamiglia dei Nephrocerinae e Cephalops, Cephalosphaera, Clareola, Clistoabdominalis, Dasydorylas, Eudorylas, Microcephalops, Pipunculus, Dorylomorpha e Tomosvaryella per la sottofamigliad dei Pipunculinae.
In Italia sono presenti quasi 60 specie ripartite fra 11 generi[11]. I più ricchi di specie sono Eudorylas, Tomosvaryella, Dorylomorpha, Cephalops e Pipunculus. Gli altri generi rappresentati sono Chalarus, Verrallia, Jassidophaga, Nephrocerus, Cephalosphaera e Microcephalops. I Pipunculidi italiani sono presenti nel Nord Italia e, in misura minore, nella penisola. Non si sono segnalazioni in Sicilia e Sardegna.
I Pipunculidi (Pipunculidae Walker, 1834) sono una famiglia di insetti dell'ordine dei Ditteri (Brachycera: Cyclorrhapha). Comprende specie le cui larve sono parassitoidi endofaghe, associate ai Rincoti Omotteri o, meno frequentemente, ai Tipulidi e in alcuni casi sfruttate nella lotta biologica.
In inglese, i Pipunculidi sono denominati comunemente big-headed flies ("mosche dalla testa grande") o big-eyed flies ("mosche dagli occhi grandi"), facendo riferimento alla principale caratteristica morfologica di questa famiglia.
De oogkopvliegen (Pipunculidae) zijn een familie uit de orde van de tweevleugeligen (Diptera), onderorde vliegen (Brachycera). Wereldwijd omvat deze familie zo'n 22 genera en 1428 soorten. In Nederland zijn 9 soorten inheems.
Øyefluer er en familie av umiskjennelige fluer. Deres mest karakteristiske trekk er at fasettøynene er enormt store. Hos hannene dekker de hele det halvkuleformede hodet, hos hunnene er det en smal stripe mellom dem i pannen. Disse fluene er parasitter på sikader. Deres nærmeste slektningen er blomsterfluene. Øyefluene er vanlige, spesielt på gressmarker der sikadene de snylter på er tallrike, men blir lett oversett da de er ganske små og holder seg mest nede i vegetasjonen.
Øyefluene er lette å kjenne igjen hvis man en gang har sett en.
Hodet er meget stort, halvkuleformet til nesten helt kuleformet, og fasettøynene dekker nesten hele hodet. Hos hunnene er det en smal stripe i pannen mellom dem, men hos hannene møtes de i pannen. Bakerst i pannen sitter tre små punktøyne (ocelli). Antennene er små, tre-leddete, de to innerste leddene er små. En kraftig antennebørste (arista) sitter på oversiden av det tredje leddet, nær roten. Munndelene er små og knapt synlige fra siden.
Kroppen er påfallende kort, mye kortere enn vingene, vanligvis svart på farge men ofte med tett, grålig bestøvning. Brystet (thorax) har fin hårkledning men ingen kraftige børster.
Vingene er lange og smale. Hos de fleste gruppene går de to lengste årene (R4+5 og M1) mot hverandre ytterst i vingen slik at det dannes en linseformet celle.
Beina er temmelig korte, uten noen spesielle særtrekk.
Bakkroppen er sylindrisk, nokså kort. Hunnene har et spisst eggleggingsrør som de bruker til å bore eggene inn i vertsdyret.
Larvene er tykke, hvite med få tydelige ytre strukturer, et utseende som er typisk for larver som lever som parasitter inne i andre organismer.
Hele familien er parasitter på sikader (Auchenorrhyncha), og hunnene legger egg på nymfer eller voksne insekter. De legger bare ett egg på hvert vertsdyr. Larvene utvikler seg inne i verten, men tar ikke livet av den før de er ferdigutviklet. Til slutt har larven spist opp alle indre organer hos verten, de mest livsviktige til slutt. Den utvokste larven kryper ut av verten, som nå er redusert til et tomt skall, og forvandler seg til en puppe. En slik livssyklus, der larven spiser på en levende vert, men tar livet av den til slutt, kalles en parasitoid livssyklus. De voksne hunnene bruker sitt gode syn til å finne vertsdyr. Parringen skjer i luften. Øyefluene kan stå stille i luften liksom deres slektninger blomsterfluene, og hannene forfølger og griper hunner som passerer. Øyefluene er vanlige der sikadene de lever av er tallrike, særlig på blomsterenger eller lignende.
Mange av slektene er lite undersøkt i Norge, og det er sannsynlig at vi har en del flere arter enn de 40 som til nå er registrerte, da det finnes mange flere i våre naboland.
Øyefluer er en familie av umiskjennelige fluer. Deres mest karakteristiske trekk er at fasettøynene er enormt store. Hos hannene dekker de hele det halvkuleformede hodet, hos hunnene er det en smal stripe mellom dem i pannen. Disse fluene er parasitter på sikader. Deres nærmeste slektningen er blomsterfluene. Øyefluene er vanlige, spesielt på gressmarker der sikadene de snylter på er tallrike, men blir lett oversett da de er ganske små og holder seg mest nede i vegetasjonen.
Pipunculidae é uma família de moscas (Diptera), que chamam a atenção por sua enorme cabeça, quase totalmente coberta pelos grandes olhos compostos. As moscas desta família são encontradas em todo o mundo, e atualmente há mais de 1.300 espécies descritas.
As larvas de Pipunculidae são parasitóides de cigarrinhas (Homoptera), exceto o gênero Nephrocerus, que parasita os moscas da família Tipulidae. Os pipunculídeos possuem apenas dois estádios larvais. Algumas espécies são usadas para o controle biológico de pragas em plantações.
Ögonflugor (Pipunculidae) är en familj i insektsordningen tvåvingar som hör till underordningen flugor. Ögonflugor är oftast små flugor, men de utmärker sig genom sina mycket stora ögon som täcker nästan hela huvudet. Som larver lever ögonflugor som parasiter på stritar, med undantag av släktet Nephrocerus vars larver parasiterar på harkrankar.
Det finns över 1 300 beskrivna arter av ögonflugor världen över.[1] Det tros finnas många obeskrivna arter, och det totala antalet arter har uppskattats uppgå till över 2 500 arter.[1] I Sverige finns 88 arter.[2]
Ögonflugor är oftast små flugor, med en kroppslängd från 2 till 5 millimeter, men det finns en del som är större som släktet Nephrocerus som är upp till 10-12 millimeter. Huvudet är halvklotformat eller nästan klotrunt. Flugornas stora fasettögon tar upp nästan hela huvudet, särskilt hos hanarna där fasettögonen möts eller nästan möts vid pannan. Hos honor skiljs fasettögonen åt av en smal rand vid panna. Tre små punktögon finns längst bak på pannan. Antennerna är små och treledade. På tredje ledens ovansida finns ett kraftigt antennborst (arista). Mundelarna är små. Vingarna är proportionellt sett långa, längre än kroppen, och relativt smala.
Det är ofta svårt att artbestämma ögonflugor då många arter är små och svarta och ganska lika varandra. För säker bestämning behövs detaljerade studier, helst av både en hane och en hona. Honorna har ett äggläggningsrör på bakkroppen vars form ofta är användbar som artskiljande karaktär. Mellan hanarna finns artskillnader i detaljer i parningsorganen.[1]
Ögonflugornas larver är parasiter som lever inuti sin värd och förtär dess inre organ tills värden slutligen dör. Alla ögonflugor där man känner till larvernas värdorganism parasiterar på stritar, med undantag av släktet Nephrocerus som parasiterar på harkrankar.[1]
Honorna lägger ägg i nymfer eller vuxna insekter (imago) av värdinsekten genom att sticka in sitt äggläggningsrör i dem. Bara ett ägg läggs i varje värdinsekt. Hos vissa arter av ögonflugor griper honan då hon upptäckt en lämplig värdinsekt för larven tag i denna och utför äggläggningen i flykten. Andra arters honor landar och lägger ägg i värdinsekten och lämnar den där de fann den. De flesta arter av ögonflugor har mer än en möjlig värdart, men uppvisar ett specifikt föredraget urval av värdarter, vanligen närbesläktade.[1]
När larven kläcks börjar den äta upp sin värd inifrån. Då värden till slut dör är larven fullväxt och lämnar det tomma skal som är allt som återstår av värden för att förpuppa sig. Förpuppningen sker vanligen i jorden eller markens förna, men kan sällsynt även ske fäst vid ett blad.[1]
Ögonflugor trivs omkring vegetation. De har ett flygsätt som påminner om det hos blomflugor. Precis som blomflugor har ögonflugor högt utvecklad flygförmåga och kan konsten att sväva (hovra) så att de närmast står stilla i luften. Blomflugorna är också ögonflugornas närmaste släktingar då ögonflugor och blomflugor bildar en överfamilj, Syrphoidea.[1]
Ögonflugor (Pipunculidae) är en familj i insektsordningen tvåvingar som hör till underordningen flugor. Ögonflugor är oftast små flugor, men de utmärker sig genom sina mycket stora ögon som täcker nästan hela huvudet. Som larver lever ögonflugor som parasiter på stritar, med undantag av släktet Nephrocerus vars larver parasiterar på harkrankar.
Det finns över 1 300 beskrivna arter av ögonflugor världen över. Det tros finnas många obeskrivna arter, och det totala antalet arter har uppskattats uppgå till över 2 500 arter. I Sverige finns 88 arter.
Большеглазки, или цикадоедки (лат. Pipunculidae) — семейство двукрылых насекомых из подотряда короткоусых (Brachycera). Устоявшегося русского названия нет (Пипункулиды, большеглазки, цикадоедки).[2]
Крупноглазые мелкого размера мухи, чья длина колеблется в пределах от 2.5 до 4.0 мм, реже до 7.0 (виды рода Nephrocerus иногда превышают 10.0-12.0). Являются эндопаразитоидами цикадок (Cicadellidae, Cercopidae, Delphacidae, Membracidae, Issidae, Cixiidae, Flatidae).[3] В ископаемом состоянии известны из мела Канады и олигоцена и миоцена Доминиканской Республики.[4]
Космополиты. В Палеарктике — 360 видов, в России — около 200 видов.[3] В Средней Европе около 100 видов, в Германии — 80 видов.[5]
Имеют важное значение как агенты биологического контроля за вредящими видами цикадок, особенно поражающих посевы риса (Koizumi, 1959; Hardy 1971; Jano, 1979; Jano et al., 1984).
1400 видов, более 30 родов.
Большеглазки, или цикадоедки (лат. Pipunculidae) — семейство двукрылых насекомых из подотряда короткоусых (Brachycera). Устоявшегося русского названия нет (Пипункулиды, большеглазки, цикадоедки).
アタマアブ(頭虻)は、ハエ目(双翅目)アタマアブ科 (Pipunculidae) の種の総称である。全世界で約1300種が記録されており、未発見の種を含めると約2000種が生息していると考えられている[1]。
世界各地に分布する。日本では108種が記録されている[2]。
大きな複眼が半球状の頭部の大半を占めるという特徴的な形態を持つ[1]。単眼は、Chalarinae 亜科では小さいが、Nephrocerinae、Nephrocerinaeの2つの亜科に属する種では大きく発達する[2]。胸部は多くの種で黒色で、褐色または灰色の種もいる[2]。腹部はふつうやや円筒形で、灰色または光沢のある黒色であるが、一部の種では黄色[2]。
アタマアブの成虫は草地や樹木の周辺などで見られるが、ふつう単独行動をしており、一つの生息地に定住はしない[3]。アタマアブの中には、イネの重要な農業害虫であるツマグロヨコバイなどのヨコバイ、ウンカ類に寄生する種が知られており、日本では主に農業利用の観点から研究がすすめられていた[2]。
アタマアブ科はハナアブ科と近縁であり[1]、アタマアブ科とハナアブ科とでハナアブ上科を構成する。
アタマアブ科はChalarinae (4属72種)、Nephrocerinae (3属19種)、Pipunculinae (15属1268種) の3亜科に分けられる[4]。
アタマアブ(頭虻)は、ハエ目(双翅目)アタマアブ科 (Pipunculidae) の種の総称である。全世界で約1300種が記録されており、未発見の種を含めると約2000種が生息していると考えられている。