nomes no trilho de navegação
Myrsildre (Saxifraga hirculus) er en flerårig urt i sildrefamilien.
Den blir opptil 30 cm høy og vokser i glisne tuer. Stengelen er opprett med spredte blad og er ikke forgrenet. Det er ingen bladrosett ved basis. Bladene er lansettformede, helrandede og med brune hår nederst. Noen få blomster sitter sammen i toppen av stengelen. De er 20–30 mm store og sterkt gule, av og til med røde flekker. Planten vokser på våt grasmyr og ved kilder på kalkrik grunn.[2][3][4]
Myrsildre har en sirkumpolar utbredelse i nordlige strøk, og både utseende og kromosomtall varierer. Antall underarter er omstridt, men Panarctic Flora følger Hedberg (1992) og anerkjenner fire. Stor myrsildre (subsp. hirculus) er tetraploid og har en boreal utbredelse i Europa, Sibir, Alaska og svært spredt i Canada østover til Hudsonbukta. I Europa finnes den vestover til Irland og sørover til Alpene og Kaukasus. Polarmyrsildre (subsp. compacta) er også tetraploid og er utbredt på Øst-Grønland, Island, Svalbard, nordøst i europeisk Russland, Sibir, den russiske stillehavskysten, Alaska og lengst nordvest i Canada. Den diploide subsp. propinqua finnes i østlige Tsjukotka, Alaska, Canada og nordvestlige Grønland, og den dipolide subsp. coloradensis er begrenset til Colorado i vestlige USA.[5][6][4]
I Norge er myrsildre en rødlistet og fredet art. Den sterke tilbakegangen skyldes trolig myrgrøfting, vassdragsregulering og terrengkjøring. Planten er hovedsakelig kjent fra spredte funn i Troms og Finnmark, men er også funnet ett sted i Rogaland. Plantene på det norske fastlandet tilhører subsp. hirculus. En forekomst ved Alta tilhørte kanskje subsp. compacta, men den ble ødelagt av vegbygging i 2014. På Svalbard inkludert Bjørnøya er subsp. compacta vanlig.[1][7][8]
Arten er i tilbakegang også andre steder i Europa og er listet som strengt beskyttet planteart i Bernkonvensjonens appendiks I.
Myrsildre (Saxifraga hirculus) er en flerårig urt i sildrefamilien.
Den blir opptil 30 cm høy og vokser i glisne tuer. Stengelen er opprett med spredte blad og er ikke forgrenet. Det er ingen bladrosett ved basis. Bladene er lansettformede, helrandede og med brune hår nederst. Noen få blomster sitter sammen i toppen av stengelen. De er 20–30 mm store og sterkt gule, av og til med røde flekker. Planten vokser på våt grasmyr og ved kilder på kalkrik grunn.
Myrsildre har en sirkumpolar utbredelse i nordlige strøk, og både utseende og kromosomtall varierer. Antall underarter er omstridt, men Panarctic Flora følger Hedberg (1992) og anerkjenner fire. Stor myrsildre (subsp. hirculus) er tetraploid og har en boreal utbredelse i Europa, Sibir, Alaska og svært spredt i Canada østover til Hudsonbukta. I Europa finnes den vestover til Irland og sørover til Alpene og Kaukasus. Polarmyrsildre (subsp. compacta) er også tetraploid og er utbredt på Øst-Grønland, Island, Svalbard, nordøst i europeisk Russland, Sibir, den russiske stillehavskysten, Alaska og lengst nordvest i Canada. Den diploide subsp. propinqua finnes i østlige Tsjukotka, Alaska, Canada og nordvestlige Grønland, og den dipolide subsp. coloradensis er begrenset til Colorado i vestlige USA.
I Norge er myrsildre en rødlistet og fredet art. Den sterke tilbakegangen skyldes trolig myrgrøfting, vassdragsregulering og terrengkjøring. Planten er hovedsakelig kjent fra spredte funn i Troms og Finnmark, men er også funnet ett sted i Rogaland. Plantene på det norske fastlandet tilhører subsp. hirculus. En forekomst ved Alta tilhørte kanskje subsp. compacta, men den ble ødelagt av vegbygging i 2014. På Svalbard inkludert Bjørnøya er subsp. compacta vanlig.
Arten er i tilbakegang også andre steder i Europa og er listet som strengt beskyttet planteart i Bernkonvensjonens appendiks I.
