nomes no trilho de navegação
Els blefaricèrids (Blephariceridae) constitueixen una família de dípters pertanyent al subordre dels nematòcers.[2] Segons les darreres estimacions conté 39 gèneres i 331 espècies.[3]
La fase de pupa varia segons l'espècie i la temperatura del corrent d'aigua, però acostuma a durar entre dues i tres setmanes. L'emergència de l'adult requereix que la pupa estigui ben subjecta al substrat, pot ésser molt breu (entre 3 i 5 minuts) i es produeix quan les sutures toràciques es trenquen per la pressió de les potes i les ales. És llavors quan l'adult emergeix i arriba a la superfície envoltat en una bombolla d'aire. Les ales creixen completament dins de l'embolcall pupal i es despleguen només durant l'emergència, amb la qual cosa els adults poden volar immediatament després d'arribar a la superfície de l'aigua. Algunes espècies emergeixen a la nit o durant l'alba o el capvespre, tot i que moltes sorgeixen principalment durant el dia. Els adults de la major part d'espècies viuen entre una i dues setmanes, amb la longevitat masculina essent menor que la femenina. L'aparellament es produeix normalment poc després de l'emergència i la posta consisteix en petites agrupacions d'ous enganxats a les roques humides. En algunes espècies, la femella s'arrossega sota l'aigua i diposita els ous a les roques submergides.[8]
Les larves són sobretot herbívores i amb llurs peces bucals, molt especialitzades, s'alimenten de la fina capa d'algues adherida a les roques submergides i, també, de bacteris i matèria orgànica. Les diatomees semblen ésser el principal component de la seua dieta.[8] Pel que fa als adults, les femelles de moltes espècies són depredadores d'altres insectes (sobretot, d'insectes aquàtics de cos tou com, per exemple, efímeres, Dixidae, quironòmids, tipúlids, efímeres, pèrlids i d'altres blefaricèrids més petits), mentre que els mascles es nodreixen, probablement, del nèctar de les flors.[8][7]
La seua distribució és limitada pels seus requeriments d'aigües fredes, ben oxigenades i molt netes.[4]
Es distribueixen a la majoria dels continents (llevat de l'Antàrtida) i a diverses illes (com ara, Madagascar, Nova Zelanda, Sri Lanka, etc.). Tot i aquesta àmplia distribució, l'endemisme regional és alt. La subfamília Edwardsininae es restringeix a l'hemisferi sud (Australàsia, el sud de Sud-amèrica i Madagascar), mentre que la subfamília Blepharicerinae és present a tots dos hemisferis.[9][10][11][12]
Els blefaricèrids poden ésser un component important dels ecosistemes fluvials fins a l'extrem que, en alguns rierols, les densitats dels estadis immadurs poden superar els 1.000 exemplars per m², la qual cosa no només els fa els herbívors dominants, sinó també una de les famílies d'insectes més abundants. A més, i potser a causa dels seus hàbitats especialitzats i exigents, llurs larves i pupes són presa de pocs depredadors. Finalment, com que habiten en corrents d'aigües netes, fresques i ben oxigenades, són un bioindicador potencialment valuós per determinar la qualitat de l'aigua.[8]
Els blefaricèrids (Blephariceridae) constitueixen una família de dípters pertanyent al subordre dels nematòcers. Segons les darreres estimacions conté 39 gèneres i 331 espècies.
Die Lidmücken (Blephariceridae), auch Netzmücken genannt, sind eine Familie der Zweiflügler (Diptera) und gehören zu den Mücken (Nematocera).
Die Tiere sind etwa so groß wie Stechmücke, langbeinig und besitzen kaum Haare. Die Facettenaugen sind häufig durch einen Steg zweigeteilt in einen oberen und einen unteren Bereich. Der obere Bereich besteht dabei aus großen Facetten, der untere aus kleinen. Die zu einem Stechsaugrüssel umgewandelten Mundwerkzeuge sind sehr gut ausgebildet. Auffällig sind die durch ein Faltennetzwerk geprägten Vorderflügel, die Hinterflügel sind wie bei allen Zweiflüglern zu Schwingkölbchen (Halteren) umgewandelt.
Die Männchen der Lidmücken sind Nektarsauger, auch die Weibchen können sich auf diese Weise ernähren. Diese attackieren jedoch weit häufiger weichhäutige, kleine Insekten und saugen diese aus. Bei Wirbeltieren und dem Menschen saugen die Lidmücken nicht und sie stechen auch nicht. Bei einigen Arten kommt eine Schwarmbildung der Männchen vor, durch die die Weibchen angelockt werden. Die Kopulation sowie die Eiablage findet im Sommer statt, die Eier werden in stark strömende Bachläufe mit sehr kalten Wasser gelegt und dort nahe der Wasseroberfläche an Steine geklebt.
Die Larven schlüpfen in den Bächen. Sie sind extrem gut angepasst an das Leben in stark strömenden Gewässern. Der Kopf und die Brust sind mit dem ersten Abdominalabschnitt zu einem Segment verschmolzen, danach folgen fünf einzelne Segmente und die letzten drei Hinterleibssegmente sind wiederum verschmolzen. Der Körper ist sehr flach und breit und dorsal leicht gewölbt. Auf der Körperunterseite befinden sich hintereinander liegend sechs Saugnäpfe, die aus der Außenhaut (Kutikula) gebildet werden. Mit diesen ziemlich kompliziert aufgebauten Strukturen können sich die Larven selbst in sehr starker Strömung durch eine Vakuumbildung auf den Steinen festhalten. Durch Mikrohärchen auf der Saugnapffläche wird die Haftung noch erhöht. Die Fortbewegung erfolgt durch ein Lösen der Saugnäpfe hintereinander oder dadurch, dass erst die vorderen und dann die hinteren Saugnäpfe gelöst werden. Selbst bei der Häutung kann die Larve nicht weggespült werden, da die neu angelegten Saugnäpfe sofort arbeitsfähig sind.
Die Atmung der Larven erfolgt ab dem zweiten bis zum vierten und damit letzten Larvenstadium über Tracheenkiemen, vorher durch reine Hautatmung. Die Larven sind Aufwuchsfresser, die mit Kiefern den Aufwuchs an Steinen, vor allem Kieselalgen abweiden. Damit diese nicht nach dem Abschaben wegdriften, haben die Mückenlarven im Mundbereich eine starke Behaarung, die die Nahrung zurückhält.
Zur Verpuppung heften sich die Larven ebenfalls an Steinen fest, wobei das Vorderende gegen die Strömung weist. Die Haftung erfolgt wahrscheinlich durch ein Sekret aus den drei vorletzten Tracheenöffnungen (Stigmen). Dabei findet die Verpuppung immer in recht flachem Wasser statt. Die Atmung der Puppe erfolgt durch Lamellenstrukturen (Spirakulumkiemen), auf denen sich Luftblasen halten und so ein Plastron bilden. Diese Strukturen ermöglichen es, auch atmosphärischen Sauerstoff zu atmen und wirken entsprechend, wenn der Stein trocken fällt. Das fertige Insekt schlüpft unter Wasser und zieht sich mit den Vorderbeinen aus dem Wasser.
Weltweit sind etwa 300 Arten Lidmücken bekannt, von denen sieben Arten auch in Deutschland vorkommen. In Europa sind 42 Arten heimisch.[1]
Die Lidmücken (Blephariceridae), auch Netzmücken genannt, sind eine Familie der Zweiflügler (Diptera) und gehören zu den Mücken (Nematocera).
The Blephariceridae, commonly known as net-winged midges, are a nematoceran family in the order Diptera. The adults resemble crane flies except with a projecting anal angle in the wings, and different head shape, absence of the V on the mesonotum, and more laterally outstretched, forward-facing legs. They are uncommon, but dozens of genera occur worldwide, and over 200 species.
They are found near fast-flowing streams where the larvae live. Blepharicerid larvae are filter feeders and have suckers on their abdominal sternites, used to adhere to rocks in the torrents in which they live. These suckers are sometimes called creeping welts. These are of unique evolutionary origin within the Diptera.
One recent classification based largely on fossils treats this family as the sole member of its infraorder, but this has not gained wide acceptance.
Loew H. 1862. Monographs of the Diptera of North America. Part 1. Smithsonian Institution, Smithsonian Miscellaneous Collection 6(1): 1–221, fig. 1-3+1-12, 2 pls.
The Blephariceridae, commonly known as net-winged midges, are a nematoceran family in the order Diptera. The adults resemble crane flies except with a projecting anal angle in the wings, and different head shape, absence of the V on the mesonotum, and more laterally outstretched, forward-facing legs. They are uncommon, but dozens of genera occur worldwide, and over 200 species.
They are found near fast-flowing streams where the larvae live. Blepharicerid larvae are filter feeders and have suckers on their abdominal sternites, used to adhere to rocks in the torrents in which they live. These suckers are sometimes called creeping welts. These are of unique evolutionary origin within the Diptera.
One recent classification based largely on fossils treats this family as the sole member of its infraorder, but this has not gained wide acceptance.
Blephariceridae est une famille d'insectes diptères du sous-ordre des nématocères.
Selon BioLib (17 janvier 2020)[1] :
Blephariceridae est une famille d'insectes diptères du sous-ordre des nématocères.
I Blephariceridae Schiner, 1862, sono una famiglia di ditteri nematoceri associati ad ambienti acquatici montani a regime torrentizio o ad altri ecosistemi acquatici caratterizzati da acque scorrenti.
Gli adulti sono di piccole o medio-piccole dimensioni, con corpo lungo 3-12 mm. Per l'aspetto del corpo, lo sviluppo delle ali e la lunghezza delle zampe possono essere scambiati per tipule, tuttavia differiscono da queste per diversi caratteri, fra i quali spiccano l'assenza della sutura dorsale conformata a V sul torace e la singolare morfologia degli occhi.
Il capo è libero, con antenne relativamente lunghe ma più brevi del resto del corpo. Gli occhi sono ben sviluppati e suddivisi in due aree, una inferiore, formata da ommatidi di normale sviluppo, una superiore formata da ommatidi grandi (macrommatidi). Gli ocelli sono tre. L'apparato boccale è di tipo succhiante; le femmine di alcune specie possiedono anche mandibole in grado di perforare il tegumento di altri insetti (pungente-succhiante).
Il torace è corto. Le zampe sono esili e allungate, con femori e tibie notevolmente lunghi. Le ali sono lunghe e tenute verticalmente in posizione di riposo, mostrano un lobo anale particolarmente sviluppato. La nervatura è ridotta per lo più alle vene longitudinali, poco ramificate. radio e ramo del radio (R1) decorrono parallelamente alla costa a cui sono molto accostate; il settore del radio si suddivide in due soli rami (R2+3 e R4+5). La media e la cubito si biforcano entrambe in due rami. Le nervature anali sono ridotte alla sola A1. Nel complesso, l'ala è caratterizzata da una concentrazione della venatura nella regione remigante anteriore. La regione remigante posteriore e quella anale mostrano una ricca rete secondaria di pieghettature che nell'insieme conferiscono all'ala un aspetto reticolato. Da questa caratteristica deriva il nome comune attribuito in inglese a questi insetti (netwinged midges, moscerini dalle ali reticolate)
L'addome è sottile e allungato, più largo nella porzione prossimale.
Le larve sono apode, eucefale ed apneustiche, di forma appiattita e con tegumento robusto nella parte dorsale. Il capo, il torace e il primo urite si fondono in un'unica struttura, detta cefalotorace, priva di metameria apparente. L'addome è costituito da 5 uriti apparenti: gli uriti dal 7º al 10º sono infatti fusi in un unico segmento addominale, il primo è invece fuso nel cefalotorace. Ogni urite apparente ha due espansioni latero-ventrali assimilabili a pseudopodi. La respirazione avviene per mezzo di strutture branchiali presenti alla base dei pseudopodi (tubuli) e nella regione anale (papille). L'apparato boccale è di tipo masticatore. Sulla faccia ventrale del cefalotorace e dell'addome si allineano, lungo l'asse longitudinale mediano, sei ventose di forma circolare, sfruttate dalla larva per aderire alle superfici rocciose sommerse, evitando di essere travolta dallo scorrimento impetuoso dell'acqua.
La pupa è di forma ovale, depressa in senso dorso-ventrale, immobile. È provvista di organi adesivi che ne permettono l'ancoraggio al substrato.
Lo sviluppo postembrionale è di tipo olometabolico, con 4 stadi di larva e uno di pupa. Le larve vivono sulla superficie liscia di rocce sommerse da torrenti, rapide, cascate. Aderiscono tenacemente al substrato per mezzo delle ventose e pascolano nutrendosi a spese del velo di alghe, diatomee e batteri che si sviluppa su queste superfici, raschiandolo dalle rocce per mezzo dell'apparato boccale.
L'impupamento avviene su specifici substrati, variabili secondo la specie, ma sempre rappresentati da rocce. La larva matura si sposta perciò dalle abituali pasture sul sito di impupamento. La pupa aderisce alla roccia per mezzo dei dischi adesivi. È stata riscontrata una particolare importanza dell'orientamento della pupa, rispetto alla direzione del flusso dell'acqua, in quanto i vortici creati permettono l'ossigenazione delle strutture respiratorie[1][2]. La durata dell'impupamento varia secondo le specie e le condizioni termiche, ma si aggira sull'ordine delle 2-3 settimane.
Lo sfarfallamento ha luogo mediante una fenditura dorsale, provocata dalla spinta verso il basso che l'adulto, in fase farata, esercita con le zampe e le ali. Dopo la fuoriuscita, l'adulto emerge in superficie nell'arco di 3-5 minuti all'interno di una bolla d'aria[2].
Gli adulti vivono in prossimità dei corsi d'acqua, sulla vegetazione o sulle rocce circostanti. Solo poche specie si allontanano dai siti di sfarfallamento. Il regime alimentare, nella generalità della famiglia, è glicifago e la dieta è composta principalmente dal nettare dei fiori. Le femmine che sono provviste di mandibole perforanti sviluppate, si comportano prevalentemente come entomofaghe predando altri insetti, in genere dell'ordine dei Ditteri. La durata di vita dell'adulto non supera in genere le due settimane, ma i maschi hanno una vita più breve delle femmine. In ogni modo, molti aspetti dell'etologia degli adulti sono poco conosciuti.
Gli stadi preimmaginali sono tra i più importanti colonizzatori di questi ecosistemi acquatici. Le larve possono raggiungere anche densità di popolazione superiori ai 1000 individui per metro quadro[2] quando le condizioni sono favorevoli. Sono preferite le acque pulite, fresche e ossigenate, condizioni che si verificano perciò in corsi d'acqua con correnti impetuose. Rifuggono invece dai corsi d'acqua inquinati o interessati da alterazioni idrogeologiche e sono perciò importanti indicatori della qualità delle acque[2][3]: l'eutrofizzazione, oltre a ridurre la disponibilità dell'ossigeno, è causa dello sviluppo di una mucillagine, sui fondali rocciosi, che ostacola la funzionalità delle ventose; nel contempo, le più frequenti riduzioni del livello delle acque espongono le pupe all'azione dei predatori, incrementandone la mortalità.
La famiglia è cosmopolita ed è rappresentata in tutto il pianeta ad eccezione delle isole oceaniche del Pacifico e dell'Antartide. Il maggior numero di specie ricorre nella regione orientale e nella regione neotropicale. Un aspetto interessante è l'isolamento geografico dei singoli taxa che compongono la famiglia, da cui deriva una distribuzione specifica su areali circoscritti, sebbene i Blephariceridae abbiano una maggiore potenziale mobilità rispetto alle altre famiglie dei Blephariceromorpha con etologia analoga. Ne consegue una frequente ricorrenza, in questa famiglia, degli endemismi.
La famiglia comprende circa 300 specie descritte, ripartite fra 28 generi[4]. La classificazione, in passato, contemplava la suddivisione in più sottofamiglie, ma più recentemente è stata ridotta a due sole sottofamiglie[4][5][6].
In Italia[7] sono rappresentati i generi Apistomyia, Hapalothrix, Blepharicera e Diotopsis, ciascuno con una sola specie, e Liponeura, con nove specie. Gli endemismi a livello di specie sono sei, di cui il primo in Sardegna e gli altri nella penisola e in Sicilia:
I Blephariceridae Schiner, 1862, sono una famiglia di ditteri nematoceri associati ad ambienti acquatici montani a regime torrentizio o ad altri ecosistemi acquatici caratterizzati da acque scorrenti.
Blephariceridae zijn een familie uit de orde van de tweevleugeligen (Diptera), onderorde muggen (Nematocera). Wereldwijd omvat deze familie zo'n 39 genera en 331 soorten.
Nettvingemygg (Blephariceridae) er en liten familie av mygg med larver som lever i hurtig rennende vann. Familien finnes ikke i Norge men noen arter finnes lenger sør i Europa.
Små til middelsstore, slanke mygg med et karakteristisk utseende. Hodet er stort med meget store fasettøyne som ofte dekker hele oversiden av hodet. Hos mange arter er fasettøynene delt i to deler, en øvre, rødaktig med store fasetter og en undre, svart med små fasetter. I dette trekket ligner de hårmygg, og en av slektene heter da også Bibiocephala = hårmygg-hode. Hos noen arter er fasettøynene tett dekket av lange hår. De har tre punktøyne (ocelli) i pannen. Antennene er lange og tynne, sylindriske, med 8-15 ledd. Munndelene er svært redusert hos noen slekter, mens andre har forlengede munndeler og drikker trolig nektar fra blomster. Munndelene er gjerne ulike hos de to kjønnene. Vingene er store, men spinkle og skjøre, og har karakteristiske tverr-rynker som gir dem en nettmønstret utseende. Beina er lange og tynne. Larvene er ulike alle andre tovingelarver. De er flate, og kroppen er delt opp i seks avsnitt. Midt under hvert avsnitt sitter en sugeskål, og på sidene et par vorteføtter som ender i noen kraftige børster.
Larvene er sterkt spesialiserte for å leve i fossefall, stryk og rasktstrømmende fjellbekker. De bruker sugeskålene på undersiden til å holde seg fast til steiner eller annet bunnmateriale. De trenger glatte flater for å feste seg, og lever av å skrape alger, bakterier og annet organisk materiale fra steinene. Puppen er festet til steiner eller lignende. Når de voksne insektene klekkes, er vingene alt fullt utviklet, og de kan fly så snart de kommer til overflaten. De voksne er nokså kortlivet, lever gjerne 1-2 uker. Hunnene av mange arter er rovdyr, og fanger ulike slags små insekter som finnes ved vannet. Hunnene parrer seg kort tid etter at de er klekket, og legger snart etterpå egg i små klynger limt fast til våte steiner, av og til under vann. Selv om disse myggene stort sett er sjeldne, kan de være en viktig del av økosystemet rundt fjellbekker, og det kan finnes opptil 1000 larver per kavdratmeter. Siden nettvingemyggene bare lever i rene, kjølige, oksygenrike bekker kan de være gode indikatorer på vannkvaliteten.
Nettvingemygg (Blephariceridae) er en liten familie av mygg med larver som lever i hurtig rennende vann. Familien finnes ikke i Norge men noen arter finnes lenger sør i Europa.
Multimedia w Wikimedia Commons Mikozkowate[1] (Blephariceridae) – rodzina muchówek z podrzędu długoczułkich. Obejmuje około 320 opisanych gatunków. Larwy wodne, reofilne, żywią się glonami porastającymi kamienie i głazy.
Muchówki o smukłym ciele długości od 4 do 7 mm, zwykle matowo brązowym lub szarym, niekiedy srebrzyście lub opalizująco opylonym. Czułki są wydłużone i wieloczłonowe. Rozstaw oczu na głowie może być dychoptyczny do prawie holoptycznego i często wykazuje dymorfizm płciowy. Oprócz oczu obecne są także przyoczka, położone na wierzchu głowy. Aparat gębowy może być w pełni wykształcony lub zredukowany. Na skrzydłach zmarszczki tworzą siateczkowaty wzór. Odnóża są długie i cienkie. W odwłoku samic występują trzy zbiorniki nasienne. Narządy rozrodcze samca są odgięte ku stronie grzbietowej[2].
Larwy osiągają maksymalną długość od 4 do 13 mm[1]. Ich ciało jest walcowate ze spłaszczoną spodnią stroną, podzielone przewężeniami na 7 odcinków nieodpowiadających tagmom. Na pierwszy odcinek składa się głowa zrośnięta z tułowiem i początkowym segmentem odwłoka. Kolejne pięć odcinków odpowiada segmentom odwłoka od czwartego do szóstego. Ostatni odcinek, analny, zbudowany jest z segmentów odwłoka od siódmego do dziesiątego. Głowa ma jedną parę oczu prostych, czułki i żuwaczki przystosowane do zdrapywania. Każdy z pozostałych odcinków wyposażony jest w jedną przyssawkę na stronie brzusznej, parę skrzelotchawek przy przednim brzegu oraz parę małych, stożkowatych posuwek przy krawędziach bocznych[2][1].
Półowalne, spłaszczone po brzusznej stronie poczwarki charakteryzują się obecnością parzystych narządów oddechowych, zbudowanych z czterech cienkich blaszek[2].
Larwy i poczwarki są wodne, typowo reofilne. Zamieszkują dobrze natlenione, czyste wody o szybkim nurcie, zwłaszcza w rejonach górskich i podgórskich. Żyją przytwierdzone do kamieni lub skalistego dna. Pokarm larw stanowią glony zdrapywane silnymi żuwaczkami[2][1]. Stadium poczwarki trwa zwykle 2–3 tygodnie[2].
Imagines zwykle żyją krótko, 1–2 tygodnie, i nie oddalają się od miejsc zasiedlanych przez larwy. Samice niektórych gatunków są owadożerne i żerują, wysysając z ofiar hemolimfę. Kopulacja odbywa się na roślinach lub skałach. Jaja składane są na kamieniach i głazach, pod lub tuż nad powierzchnią wody. Do podłoża przytwierdzone są wydzieliną[2].
Przedstawiciele rodziny występują na wszystkich kontynentach oprócz Antarktydy, a także na niektórych dużych wyspach jak Madagaskar czy Nowa Zelandia. Liczne gatunki wykazują endemizm na poziomie regionalnym[2]. W Polsce stwierdzono 6 gatunków[3] (zobacz: mikozkowate Polski).
W zapisie kopalnym reprezentowane są od keloweju w jurze[4]. Dotychczas opisano około 320 gatunków z około 30 rodzajów[2]. Klasyfikuje się je w 3 podrodzinach[4][2]:
Mikozkowate (Blephariceridae) – rodzina muchówek z podrzędu długoczułkich. Obejmuje około 320 opisanych gatunków. Larwy wodne, reofilne, żywią się glonami porastającymi kamienie i głazy.
Wikimedia Commons'ta Blephariceridae ile ilgili çoklu ortam belgeleri bulunur. 
Wikispecies'te Blephariceridae ile ilgili detaylı taksonomi bilgileri bulunur. Blephariceridae, çift kanatlılar (Diptera) takımından böcek familyası.
Bütün dünyada yalnızca 200 kadar türü bulunur. Türkiye'de tek türü (Blepharicera fasciata) vardır.
En çok farklılaşmış Nematocera familyalarından birisidir. Larvaları sadece akar sularda yaşarlar ve çok ekstrem koşullara (düşük sıcaklıklara ve çağlayanlara) uyum yapabilirler. Erginler kendilerine oldukça benzeyen Tipulidae türlerinden daha güçlü ve kontrollü uçuşlarıyla kolaylıkla ayırt edilebilirler. Sokamaz ve kan emmezler.
Erginleri, narin yapılı, uzun bacaklı, uzun ve çok segmentli duyargalıdırlar. Kanatlarındaki çok sayıda ve ağsı yalancı damarlanma ile kolayca tanınabilirler. Güçlü arka bacaklar, birleşmemiş gözler, bağımsız M3 damarının oluşu güçlü karakteristik özellikleridir. Birleşik gözler enine bir hat ile bir üst ve alt bölgeye ayrılır. Üst bölge daha büyük ommatidiumlardan, alt bölge ise daha küçük ommatidiumlardan oluşur.
Akarsularda 4 farklı larva evresi vardır ve çok değişik adaptasyonlar gösterirler. Cephalotorax ve 6 adet vakum diski bulunur. Larvalar göz alıcı bir görünüşe sahiptir. Vücutları 6-7 segmentten ibarettir. Segmentler derin girintilerle ayrılmıştır. Her segment orta ventral kısımda çıkıntılar bulundurur. Larvaların pürüzsüz yüzeylere tutunmasını sağlayan suctorial diskler gerçek hidrolik çubuklar şeklindedir. Kazıcıdırlar. İyi gelişmiş ağız parçalarıyla suyun içine batmış kayalarda ince film halindeki alglerle, bakterilerle ve diğer organik materyallerle beslenirler. Diyatomeler onların diyetlerinin ana içeriğidir.
Prepupa larvalar nehirlerin veya kayaların belli noktalarında hareketlidirler. Nadiren pupalar organik materyallerde bulunur. Pupa evresi türlere ve su sıcaklığına bağlı olarak değişiklik gösterir. Ama genellikle 2-3 hafta arasındadır. Yüzeylere sıkı tutunmak zorundadırlar. Pupadan ergine hale geçebilmesi için gereken süre 3-5 dk gibi oldukça kısa olabilir.
Ergin hale geldikten çok kısa zaman sonra çiftleşme gerçekleşebilir. Çiftleşmenin hemen ardından küçük salkım halindeki yumurtalar ıslak ya da çıkık kayalara bırakılır. Bazı dişiler su altına doğru sürünürler ve suya batmış haldeki kayalara bırakırlar. Larvalar nehirlerde kayalar üzerinde iyi gelişmiş birer birlik oluştururlar. Çağlayan ve nehirlerin alt yüzeylerinde akıntının hızlı olduğu, sert zeminlerde yaygın olarak yaşarlar.
Erginler genellikle temiz sulara yakın yerlerde ağaç yapraklarının, köprülerin altında dinlenirken bulunurlar. Akarsu seven sineklerdir. Larvaları yalnızca akar sularda yaşar ve suyun kuvvetli akıntısına karşı vantuz geliştirmişlerdir.
Erginleri çeşitli beslenme alışkanlıkları gösterir. Birçok türün dişisi iyi gelişmiş ağız parçalarına sahiptirler ve diğer böceklerin, özellikle yumuşak vücutlu sucul böceklerin predatörüdür. Avlarını arka tarsusları ile yakalarlar. İndirgenmiş ağız parçalarına sahip erkeklerin ve mandibulları olmayan dişilerin beslenmeleri bilinmiyor. Bazı türler nektarlarla besleniyor olabilir.
Blephariceridae, çift kanatlılar (Diptera) takımından böcek familyası.
Bütün dünyada yalnızca 200 kadar türü bulunur. Türkiye'de tek türü (Blepharicera fasciata) vardır.
En çok farklılaşmış Nematocera familyalarından birisidir. Larvaları sadece akar sularda yaşarlar ve çok ekstrem koşullara (düşük sıcaklıklara ve çağlayanlara) uyum yapabilirler. Erginler kendilerine oldukça benzeyen Tipulidae türlerinden daha güçlü ve kontrollü uçuşlarıyla kolaylıkla ayırt edilebilirler. Sokamaz ve kan emmezler.
Blephariceridae là một họ trong bộ Diptera. Con trưởng thành giống với crane flies. Họ này có hàng chục chi và hơn 200 loài.
Bài viết liên quan đến thành viên của dòng côn trùng Bộ Hai cánh (ruồi thật) này vẫn còn sơ khai. Bạn có thể giúp Wikipedia bằng cách mở rộng nội dung để bài được hoàn chỉnh hơn. Blephariceridae là một họ trong bộ Diptera. Con trưởng thành giống với crane flies. Họ này có hàng chục chi và hơn 200 loài.
Сетчатокрылки[1] (лат. Blephariceridae) — семейство двукрылых насекомых, насчитывающее 325 видов. Распространены повсеместно[2].
Взрослые особи сетчатокрылок имеют сходство с комарами-долгоножками (Tipulidae), отличаются лишь выступающим углом крыльев у первых и своеобразным строением головы, не имея V-образного рисунка на mesonotum, а также более латерально вытянутыми ногами, обращенными вперёд. Длина тела от 3 до 13 мм. Усики состоят из 11—13 члеников[2].
Сетчатокрылки (лат. Blephariceridae) — семейство двукрылых насекомых, насчитывающее 325 видов. Распространены повсеместно.
アミカ（網蚊、Blephariceridae）は、ハエ目（双翅目）糸角亜目アミカ科に属する昆虫の総称である。世界で約30属300種ほどが記載されている。
成虫はカのような外見。主に渓流で見られ、渓流の濡れた岩の上に産卵する[1]。
幼虫と蛹は水中で生活し、水底の岩や滝の壁面にはりついている。幼虫の体節は7で、第1節は頭部と胸部、第1腹節が融合したもので、第7節は第7-9腹節が融合したものである[1]。各節の背面には棘や疣があるものが多い[1]。触角は0-3節。第1腹節か第6腹節に強力な吸盤を持っており、これによって渓流の岩や滝の壁面にしっかりと吸着している[1]。主に微細藻類を捕食している。
種によって生活史が異なり、クロバアミカなど9月に孵化して4-5月に羽化する種（冬型第1亜型）や、ヤマトコマドアミカなど12月に孵化して4-5月に4令幼虫となっている種（冬型第2亜型）、カニギンモンアミカなど5-7月に孵化して、8月頃に羽化する種（夏型第1亜型）、ユミアシヒメフタマタアミカなど春に孵化して夏季に幼虫、成虫が共にみられる種（夏型第2亜型）、ヤマトクチナガアミカのように1年を通して幼虫、蛹がみられる種（周年型）がある[2]。
BioLib.cz[3]に従えば、現生種は2亜科に分類される。かつて独立の亜科とされていたツマグロアミカ亜科 Apistomyiinae はクチナガアミカ族 Apistomyiini に、Paltostomatinae （「カニアミカ亜科」の和名もあるが[4]カニアミカ属＝ギンモンアミカ属は含まれない）はPaltostomatini として、亜科より低い族（Tribe）のランクでアミカ亜科に含まれている。また化石の数属は所属の亜科が未確定である。これら化石のうち、内モンゴルから報告された中生代の Brianina longitibialis と Megathon brodskyi が2006年までのアミカ類の最古記録とされている[5]。
＊各属の分布域とおよその種数はCourtney (2001)[6]に従ったため、原則として2001年以降のデータは反映されていない。
アミカ科 Family Blephariceridae
岡崎（2005）[4]および三枝（2008）[7]によれば、既知の日本産アミカ科は以下の6属27種で、他に若干の未報告種、未記載種があるとされる。幼虫・蛹の検索表と図は岡崎（2005）に、成虫の検索表と写真は三枝（2008）に掲載されている。三枝（2008）によってそれまでの属和名および種和名の大部分が改称された。
下記が日本産のアミカ科のリストである。和名は三枝（2008）に従っているが、それ以前の和名も括弧内に別名として付記されている。また分布の一部は略号（北＝北海道、本＝本州、四＝四国、九＝九州）で示されている。
