Ur spesad bezhin gell e familh ar Chordaceae eo ar stlañvac'h[1], anvet ivez filid[2] [3], pe korre[4], pe c'hoazh Chorda filum hervez e anv skiantel.
An tallusoù a ya d'ober funioù gludek e stumm kranennoù war-dro 5 pe 6 mm o zreuzkiz ha 6 pe 8 metr o hirder.
War c'hrouan e morioù bas gwalarn Europa.
Ur spesad bezhin gell e familh ar Chordaceae eo ar stlañvac'h, anvet ivez filid , pe korre, pe c'hoazh Chorda filum hervez e anv skiantel.
Die Meersaite (Chorda filum), auch Gemeine Meersaite genannt,[1] ist eine schnurförmige Braunalge aus der Gruppe der Laminariales. Sie ist an den Meeresküsten der Nordhalbkugel weit verbreitet und kommt auch in der Nordsee und Ostsee vor.
Die Meersaite ist ein dunkel- bis olivbrauner Seetang von schnurartiger Gestalt. Der Thallus ist am steinigen Untergrund mit einer kleinen runden Haftscheibe festgewachsen. Daraus entspringen mehrere unverzweigte, runde Schnüre, die zwei bis sechs (selten bis zu zehn[2]) Meter lang werden können. Ihr Durchmesser beträgt zwei bis fünf Millimeter und verschmälert sich zur Basis und zum Ende hin. Junge Schnüre sind dicht und kurz farblos oder gelblich behaart. Die älteren, verkahlten Schnüre sind innen hohl und mit Luft gefüllt, wodurch der Thallus Auftrieb erhält und im Wasser aufrecht gehalten wird. Die Schnüre sind oft seilartig umeinander gewunden.[1]
Der sichtbare Tang ist der Sporophyt. Er erscheint im Frühling, in der Nordsee etwa ab April, und lebt bis Mitte September. Ab Anfang Juli werden die Sporen gebildet. Die Sporangien umgeben dann zusammen mit Paraphysen als Schicht fast die ganzen Schnüre, nur der unterste Abschnitt bleibt frei davon. Wie bei allen Laminariales besteht die Generation der Gametophyten aus mikroskopisch kleinen Zellfäden.[1]
Die Meersaite ist an den Küsten der Nordhalbkugel in kalten und gemäßigten Klimazonen weit verbreitet. Im Nord- und Nordost-Atlantik kommt sie von Grönland bis zu den Kanarischen Inseln vor. In der Nordsee wurde sie bei Helgoland und im Nord- und Westfriesischen Wattenmeer nachgewiesen, ebenso in der westlichen Ostsee.[3] Außerdem kommt sie stellenweise im Mittelmeer vor. Im Nordwest-Atlantik erstreckt sich ihr Areal von Labrador bis nach New Jersey. Im Pazifik ist sie an den Küsten von Japan, China und Alaska verbreitet.
Die Meersaite wächst auf kleinen Steinen, Schotter oder Muscheln knapp unterhalb der Niedrigwasserlinie (bis maximal fünf Meter Tiefe[4]) und in der untersten Gezeitenzone.[2] Bei Niedrigwasser sieht man ihre verknäuelten Stränge an der Wasseroberfläche fluten. Gelegentlich siedelt sie sich auch epiphytisch auf anderen Algen an.[2] Die Meersaite bevorzugt geschütztere Buchten und fehlt an Küsten, die starken Wellen ausgesetzt sind. Bei Stürmen kann sie mitsamt ihrer Unterlage an ruhigere Standorte verfrachtet werden. Sie toleriert geringeren Salzgehalt, so dass sie auch in Flussmündungen und in der Ostsee gedeihen kann.[4]
Die Meersaite ist oft dicht von Epiphyten bewachsen, darunter häufig die Rotalgen Polysiphonia violacea und Roter Horntang (Ceramium virgatum), die Grünalgen Meersalat (Ulva lactuca) und Gewellter Darmtang (Ulva linza) sowie die Braunalge Hincksia granulosa.[1]
Die Erstbeschreibung der Art erfolgte 1753 durch Carl von Linné in Species Plantarum unter dem Namen Fucus filum.[5] Der englische Botaniker John Stackhouse stellte die Art 1797 in die Gattung Chorda (In: Nereis britannica). Chorda filum ist die Typusart dieser Gattung.[6]
Synonyme sind Fucus filum L., Ceramium filum (L.) R.H.Wiggers, Chordaria filum (L.) C.Agardh, Scytosiphon filum (L.) C.Agardh, Chondrus filum (L.) J.V.Lamouroux und Fucus filiformis Strøm. Die behaarten Jugendformen wurden früher als eigene Taxa beschrieben (Chorda filum var. thrix W.J.Hooker, Chorda filum var. subtomentosa Areschoug, Chorda filum f. subtomentosa (Areschoug) Kjellman), diese sind ebenfalls synonym.[6]
Die Meersaite (Chorda filum), auch Gemeine Meersaite genannt, ist eine schnurförmige Braunalge aus der Gruppe der Laminariales. Sie ist an den Meeresküsten der Nordhalbkugel weit verbreitet und kommt auch in der Nordsee und Ostsee vor.
Chorda filum, commonly known as dead man's rope or sea lace among other names, is a species of brown algae in the genus Chorda. It is widespread in the temperate waters of the northern hemisphere. The species has numerous other common names related to its physical appearance. These include mermaid's tresses, cat's gut or sea-catgut, bootlace weed, sea-twine, and mermaid's fishing line.[2][3]
Chorda filum have typically long, unbranched and hollow rope-like brown fronds about 5 mm (0.20 in) in diameter but can reach to lengths of 8 m (26 ft).[4] The holdfast is disc-shaped.[4] C. filum is found in sheltered marine and estuarine bodies of water at depths of up to 5 m (16 ft).[2][5] They are usually anchored to loose substrates like gravel and pebbles or other macroalgae and eelgrass. C. filum grow at an average of 17 cm (6.7 in) per month, with the spiral-shaped, often gas-inflated, termini of fronds being dead, but receiving replacement by growth from a sub-terminal meristem.[4] They are annuals and die during winter.[2][4] The fronds bear short colorless hairs in summer.[6]
Chorda filum is similar to Halosiphon tomentosus. However H. tomentosus is less common and is covered with long brown paraphyses or sterile hairs.[6]
Chorda filum is to be found in very sheltered shores.[7] It may be common or abundant near low water and in the sublittoral to 25 m (82 ft) areas in mud and sand.[8][9]
Chorda filum is found in temperate waters in the northern hemisphere, on the coasts of the northern Atlantic and Pacific oceans.[5] Within this, it is noted as being widespread and generally common around Ireland, Great Britain, the Shetland Isles, and the Isle of Man.[6][10]
Chorda filum, commonly known as dead man's rope or sea lace among other names, is a species of brown algae in the genus Chorda. It is widespread in the temperate waters of the northern hemisphere. The species has numerous other common names related to its physical appearance. These include mermaid's tresses, cat's gut or sea-catgut, bootlace weed, sea-twine, and mermaid's fishing line.
Le fil de mer, Chorda filum est une espèce d'algues brunes de la famille des Chordaceae.
Le thalle forme un long cordon cylindrique visqueux de 5 ou 6 mm de diamètre et atteignant 6 à 8 mètres de long.
Sur le gravier en eau peu profonde, du Nord-Ouest de l'Europe.
Selon World Register of Marine Species (31 oct. 2012)[1] :
Le fil de mer, Chorda filum est une espèce d'algues brunes de la famille des Chordaceae.
Martaum eller åletang (latinsk Chorda filum) er ein brunalgeart som er vanleg langs norskekysten om sommaren. Planta vert gjerne vekke om hausten ettar at ho er overgrodd av andre algar. Algen er forma som ein lang og grov tråd som kan verte opp til fire meter lang og vert rekna med mellom tarane, men er eittårig. Arten er typisk for skjerma viker med grusbotn. Her kan dei lange snoren nå havflata og flette seg i kvarandre på overflata. Trådane kan ofte vikle seg rundt åreblad og propellar. Martaumen kan også gå ned til 7-8 m djupn.
Martaum eller åletang (latinsk Chorda filum) er ein brunalgeart som er vanleg langs norskekysten om sommaren. Planta vert gjerne vekke om hausten ettar at ho er overgrodd av andre algar. Algen er forma som ein lang og grov tråd som kan verte opp til fire meter lang og vert rekna med mellom tarane, men er eittårig. Arten er typisk for skjerma viker med grusbotn. Her kan dei lange snoren nå havflata og flette seg i kvarandre på overflata. Trådane kan ofte vikle seg rundt åreblad og propellar. Martaumen kan også gå ned til 7-8 m djupn.
Sudare eller snärjtång (Chorda filum) är en ettårig, lång och trådformig vattenväxande brunalg som förekommer i salt eller bräckt vatten i stora delar av norra halvklotet.
Sudaren fäster vid underlaget med en rund fästskiva. Den trådformiga bålen är gulbrun till mörkbrun som ibland liknas vid ett kolasnöre[1] Sudarens bål är lång och trådformig, cirka 2–5 millimeter i diameter. I yngre exemplar är bålen klädd med små hår. Hela bålen är slemtäckt. I Sverige kan sudaren bli upp till 1,5 meter lång i östkustens bräckta vatten och några meter längre på västkusten. I England blir sudaren betydligt längre, upp till 8 meter. Det gör det lätt att trassla in sig i större tätare bestånd: arten kallas där bland annat för Dead man's rope, "död mans rep".
Sudaren växer i skyddade områden där den fäster vid stenar, grus eller andra växter. Den lever mellan vattenytan och 20 meters djup; i Sverige förekommer den mellan 1 och 5 meters djup. Den är en ettårig växt med en komplicerad livscykel som liknar den hos havssallat. Det könlösa stadiet är mikroskopiskt, medan den könliga stadiet är det som normalt uppfattas som själva plantan.
Sudare eller snärjtång (Chorda filum) är en ettårig, lång och trådformig vattenväxande brunalg som förekommer i salt eller bräckt vatten i stora delar av norra halvklotet.
Sudaren fäster vid underlaget med en rund fästskiva. Den trådformiga bålen är gulbrun till mörkbrun som ibland liknas vid ett kolasnöre Sudarens bål är lång och trådformig, cirka 2–5 millimeter i diameter. I yngre exemplar är bålen klädd med små hår. Hela bålen är slemtäckt. I Sverige kan sudaren bli upp till 1,5 meter lång i östkustens bräckta vatten och några meter längre på västkusten. I England blir sudaren betydligt längre, upp till 8 meter. Det gör det lätt att trassla in sig i större tätare bestånd: arten kallas där bland annat för Dead man's rope, "död mans rep".
Sudaren växer i skyddade områden där den fäster vid stenar, grus eller andra växter. Den lever mellan vattenytan och 20 meters djup; i Sverige förekommer den mellan 1 och 5 meters djup. Den är en ettårig växt med en komplicerad livscykel som liknar den hos havssallat. Det könlösa stadiet är mikroskopiskt, medan den könliga stadiet är det som normalt uppfattas som själva plantan.