nomes no trilho de navegação
Raudåte er en art av hoppekreps, en del av klassen Maxillopoda. Den er et dyreplankton som utgjør viktig føde for fiskeyngel.I enkelte områder utgjør raudåte 90 % av biomassen. Arten er kjernen i økosystemet i Norskehavet, som også er artens kjerneområde.[1]
Raudåte blir ca. 2–5 mm lang. Den får i seg karotener i føden, noe som farger den rød, derav navnet. Raudåten spiser blant annet kiselalger, dinoflagellater, flimmerdyr, og andre mikroplankton.
Den er typisk for tempererte og sub-arktiske strøk og finnes i Atlanterhavet og oppover Barentshavet, hvor den framtrer sammen med ishavsåte og feitåte.[2] Disse artene lever av alger og plankton som innleder en eksplosiv vekst i Nordområdene når isen smelter fra april, og lagrer da store mengder fett, inklusive Omega-3, i en fettsekk som etter hvert dominerer dyrets kroppsomfang. Artene er alle viktige for polartorsk og andre høyere dyr i havet. Havforskningsinstituttet fant i 2012 klare tegn på nedgang i mengden dyreplankton i Norskehavet, og satte dette i samband med redusert mengde fett i sild, men mente ikke at nedgang i planktonmasse bidro til redusert fiskebestand.[1] Det ble også observert en lavere mengde raudåte enn vanlig i Barentshavet, selv om mengden gikk opp omkring 2010 - antakelig på grunn av en reduksjon i maneter.[3]
Raudåte har sin sørlige utbredelsesgrense i Nordsjøen, hvor samtidig den senere gytende Calanus helgolandicus har sin nordligste utbredelse. Dermed konkurrerer de to artene her, og deres relative utbredelse er en viktig indikator på klimaendringer. De siste tiårene har C. helgolandicus fortrengt raudåta og bredt seg helt opp i Norskehavet.[4]
Raudåte er en art av hoppekreps, en del av klassen Maxillopoda. Den er et dyreplankton som utgjør viktig føde for fiskeyngel.I enkelte områder utgjør raudåte 90 % av biomassen. Arten er kjernen i økosystemet i Norskehavet, som også er artens kjerneområde.
Raudåte blir ca. 2–5 mm lang. Den får i seg karotener i føden, noe som farger den rød, derav navnet. Raudåten spiser blant annet kiselalger, dinoflagellater, flimmerdyr, og andre mikroplankton.
Den er typisk for tempererte og sub-arktiske strøk og finnes i Atlanterhavet og oppover Barentshavet, hvor den framtrer sammen med ishavsåte og feitåte. Disse artene lever av alger og plankton som innleder en eksplosiv vekst i Nordområdene når isen smelter fra april, og lagrer da store mengder fett, inklusive Omega-3, i en fettsekk som etter hvert dominerer dyrets kroppsomfang. Artene er alle viktige for polartorsk og andre høyere dyr i havet. Havforskningsinstituttet fant i 2012 klare tegn på nedgang i mengden dyreplankton i Norskehavet, og satte dette i samband med redusert mengde fett i sild, men mente ikke at nedgang i planktonmasse bidro til redusert fiskebestand. Det ble også observert en lavere mengde raudåte enn vanlig i Barentshavet, selv om mengden gikk opp omkring 2010 - antakelig på grunn av en reduksjon i maneter.
Raudåte har sin sørlige utbredelsesgrense i Nordsjøen, hvor samtidig den senere gytende Calanus helgolandicus har sin nordligste utbredelse. Dermed konkurrerer de to artene her, og deres relative utbredelse er en viktig indikator på klimaendringer. De siste tiårene har C. helgolandicus fortrengt raudåta og bredt seg helt opp i Norskehavet.
