El cabut dorsiblanc (Capito hypoleucus) és un ocell de la família dels capitònids (Capitonidae) que habita el nord-oest de Colòmbia.
El cabut dorsiblanc (Capito hypoleucus) és un ocell de la família dels capitònids (Capitonidae) que habita el nord-oest de Colòmbia.
Aderyn a rhywogaeth o adar yw Barbed mantell wen (sy'n enw gwrywaidd; enw lluosog: barbedau mantell wen) a adnabyddir hefyd gyda'i enw gwyddonol Capito hypoleucus; yr enw Saesneg arno yw White-mantled barbet. Mae'n perthyn i deulu'r Barbedau (Lladin: Capitonidae) sydd yn urdd y Piciformes.[1]
Talfyrir yr enw Lladin yn aml yn C. hypoleucus, sef enw'r rhywogaeth.[2] Mae'r rhywogaeth hon i'w chanfod yn Ne America.
Mae'r barbed mantell wen yn perthyn i deulu'r Barbedau (Lladin: Capitonidae). Dyma rai o aelodau eraill y teulu:
Rhestr Wicidata:
rhywogaeth enw tacson delwedd Barbed amryliw America Eubucco versicolor Barbed coronog Capito aurovirens Barbed cyflgoch Eubucco tucinkae Barbed du a melyn Capito niger Barbed gwregysog Capito dayi Barbed gyddf-felyn Eubucco richardsoni Barbed mantell wen Capito hypoleucus Barbed pengoch Eubucco bourcierii Barbed penfrith Capito maculicoronatus Barbed pumlliw Capito quinticolor Barbed talcen oren Capito squamatusAderyn a rhywogaeth o adar yw Barbed mantell wen (sy'n enw gwrywaidd; enw lluosog: barbedau mantell wen) a adnabyddir hefyd gyda'i enw gwyddonol Capito hypoleucus; yr enw Saesneg arno yw White-mantled barbet. Mae'n perthyn i deulu'r Barbedau (Lladin: Capitonidae) sydd yn urdd y Piciformes.
Talfyrir yr enw Lladin yn aml yn C. hypoleucus, sef enw'r rhywogaeth. Mae'r rhywogaeth hon i'w chanfod yn Ne America.
Der Weißmantel-Bartvogel (Capito hypoleucus) ist eine Art aus der Familie der Amerikanischen Bartvögel. Die Art kommt ausschließlich in einem sehr kleinen und mittlerweile stark fragmentierten Gebiet im Nordwesten Südamerikas vor. Die IUCN stuft den Weißmantel-Bartvogel auf Grund seines Habitatverlusts als stark gefährdet (endangered) ein. Der Bestand wird auf weniger als 10.000 Individuen geschätzt.[1] Es werden drei Unterarten unterschieden.
Der Weißmantel-Bartvogel ist ein kräftig gebauter kleiner Vogel mit einem kurzen, kräftigen Schnabel. Die Körperlänge beträgt etwa 19 Zentimeter. Die Männchen der Nominatform haben eine Flügellänge von 8,7 bis 9,6 Zentimeter. Der Schwanz misst 5,4 bis 5,7 Zentimeter und die Schnabellänge beträgt 2,2 bis 2,6 Zentimeter. Weibchen haben ähnliche Körpermaße. Anders als bei anderen Buntbärtlingen ist der Sexualdimorphismus bei dieser Art nur sehr geringfügig ausgeprägt.[2]
Die Männchen der Nominatform haben eine leuchtend rote Stirn; von der Mitte des Oberkopfs bis in den Nacken haben die Federn eine schwarze Basis und eine blass gelbweiße Spitze. Auf dem Mantel läuft diese helle Zeichnung V-förmig aus. Der restliche Oberkörper ist schwarz, die Steuerfedern sind dunkelbraun. Kinn und Kehle sind cremeweiß, über die Vorderbrust verläuft ein breites, blassbraunes Band. Die übrige Brust sowie Bauch und Unterschwanzdecken sind gelbweiß, die Körperseiten und die Flanken sind ebenfalls gelbweiß. Die Schenkel sind olivgrau, wobei die Federn kleine gelbweiße Spitzen aufweisen. Die Unterart C. h. extinctus unterscheidet sich von der Nominatform durch ein dunkleres Brustband. Die Unterart C. h. carrikeri ist auf der Körperunterseite etwas gelblicher.[3]
Von den anderen Amerikanischen Bartvögeln, deren Verbreitungsgebiete sich mit dem des Weißmantel-Bartvogels überlappen, ist der Weißmantel-Bartvogel vor allem durch das Fehlen von schwarzen Partien auf der Körperunterseite unterscheidbar. Die größte Ähnlichkeit besteht mit dem Tropfenbartvogel, der jedoch einen dunkleren Schnabel hat und keine roten Abzeichen auf dem Kopf aufweist.
Der Weißmantel-Bartvogel kommt nur im Norden Kolumbiens vor. Belegte Beobachtungen gab es in den letzten Jahren nur noch aus dem Südosten Antioquias und dem Norden Caldas. Dies entspricht der südlichen Verbreitungsregion dieser Art. Negativ auf den Bestand wirkt sich vor allem die zunehmende Abholzung der dort vorhandenen Wälder aus. Geschätzt wird, dass mehr als die Hälfte des ursprünglichen Verbreitungsgebietes dem Weißmantel-Bartvogel keine geeigneten Lebensräume mehr bieten. Die Population ist zunehmend fragmentiert.
Der Weißmantel-Bartvogel besiedelt hauptsächlich Berghänge in Höhenlagen zwischen 700 und 1600 Metern. Er kam ursprünglich in feuchten Bergwäldern vor, er nutzt auch noch Areale, in denen in den Wald Agrarflächen mit einer Ausdehnung von maximal bis zu 20 Hektar geschlagen wurden. Er wird außerdem in Sekundärwald und Kaffee- und Kakaoplantagen beobachtet, sofern diese fruchttragende Bäume aufweisen. Er nutzt teilweise auch Bergwälder an sehr steilen Hängen, die sich für eine Nutzung als Agrarflächen weniger eignen. Die Art kann möglicherweise vor dem Aussterben bewahrt werden, wenn solche Gebiete mit mindestens einer Größe von 1.000 Hektar unter Schutz gestellt und durch Korridore mit anderen solchen Waldgebieten verbunden sind.[4]
Der Weißmantel-Bartvogel wird gewöhnlich in Paaren und kleinen Familientrupps beobachtet. Gelegentlich werden mehrere Paare beobachtet, wie sie in einem isoliert stehenden, fruchttragenden Baum in einer Entfernung von bis zu einem Kilometer vom Waldrand nach Nahrung suchen. Während der Nahrungssuche halten sie sich überwiegend in den Baumwipfeln auf. Sie fressen überwiegend Früchte, darunter auch Mangos sowie in geringerem Maße auch Insekten. Die Fortpflanzungsbiologie ist weitgehend unerforscht. Vermutlich brüten Weißmantel-Bartvögel aber in den Monaten Mai bis Juni.[5]
Der Weißmantel-Bartvogel (Capito hypoleucus) ist eine Art aus der Familie der Amerikanischen Bartvögel. Die Art kommt ausschließlich in einem sehr kleinen und mittlerweile stark fragmentierten Gebiet im Nordwesten Südamerikas vor. Die IUCN stuft den Weißmantel-Bartvogel auf Grund seines Habitatverlusts als stark gefährdet (endangered) ein. Der Bestand wird auf weniger als 10.000 Individuen geschätzt. Es werden drei Unterarten unterschieden.
The white-mantled barbet (Capito hypoleucus) is a species of bird in the family Capitonidae. It is endemic to Colombia.
Its natural habitats are tropical moist montane forests, pastureland, and plantations. It is threatened by habitat loss.
This species was first formally described in 1897 by English ornithologist Osbert Salvin, based on a sample collected by Antwerp Edgar Pratt in Antioquia Department.[2] The species name is derived from the Latin capito - big-headed, and the Ancient Greek hupo - beneath, and leukos - white.[3]
Three subspecies are recognized:
With the division of toucan barbet, the white-mantled barbet is perhaps the largest of the New World barbets, rivaled only by the scarlet-banded barbet. with an average length of 19 cm (7.5 in), males weigh an average of 74.6 g (2.63 oz) and 67.4 g (2.38 oz).[5][6] The bird has black upperparts with narrow pale lines on the nape and scapulars. These lines are not easy to see because the bird is mostly observed higher up in the canopy of tall trees. The forehead and crown are red. The bird's underparts are white with a slight yellowish wash and a flush of cinnamon on the breast. They eyes are red, the large, chunky bill is yellowish, and the legs and feet are greenish-grey. Females have a black spot at the base of the lower mandible.[7]
The white-mantled barbet is found in the Middle Magdalena Valley of Colombia at altitudes between 200 and 1,800 m (660 and 5,910 ft).[8]
It is a bird of the tropical zone, inhabiting humid forests on montane slopes, forest patches with a mosaic of pastures, secondary forest, and plantations mixed with fruiting trees.[7]
These barbets typically forage in pairs or family groups, and may follow mixed-species feeding flocks. They mostly stay in the forest canopy, but come down and into the open at fruiting trees such as mango and Cecropia.[7]
The white-mantled barbet population is declining, primarily due to habitat loss. The IUCN Red List classifies the species as vulnerable. The Red Book of the Birds of Colombia, noting that the species has lost 60% of its historic habitat and that that habitat continues to decrease, lists the bird as endangered. The primary causes of this habitat loss are illicit cultivation, overuse of insecticides, and small-scale gold mining.[9]
The white-mantled barbet (Capito hypoleucus) is a species of bird in the family Capitonidae. It is endemic to Colombia.
Its natural habitats are tropical moist montane forests, pastureland, and plantations. It is threatened by habitat loss.
La Blankdorsa kapito (Capito hypoleucus) estas specio de birdoj de la familio de Ramfastedoj aŭ de propra familio de Kapitonedoj, laŭ kelkaj fakuloj, sed ĉiukaze parencoj de tukanoj, tukanetoj, Sudamerikaj barbuloj ktp.
La plej karaktera eco de tiu ĉi specio estas la blanka dorso kiu nomigas la specion. La scienca specifa nomo C. hypoleucus signifas en la latina “blanka supre”. Fakte la diferenco kun aliaj membroj de la specio, kiel la Ruĝkrona kapito kaj la Ruĝostria kapito, kiu havas ruĝajn kronon kaj nukon, estas ke tiu ĉi specio havas ruĝan nur la antaŭan parton de la krono (frunto), dum la resto de la krono estas blanka vertikala strio kiu sekvas kiel blanka dorso, tre kontrasta inter la nigraj flugiloj. Estas blankecaj ankaŭ la gorĝo, brusto (kun bruneca nuanco) kaj ventro (kun flaveca nuanco). La nigra traokula strio de aliaj samgenranoj estas ĉe tiu ĉi specio pli larĝa kaj fakte estas tutvizaĝa zono el la beko ĝis la flugiloj.
Ĝi estas endemismo en Kolombio. Ties natura habitato estas subtropikaj aŭ tropikaj humidaj montaroj, paxstejoj kaj plantejoj. Ĝi estas minacata de perdo de habitato.
La Blankdorsa kapito (Capito hypoleucus) estas specio de birdoj de la familio de Ramfastedoj aŭ de propra familio de Kapitonedoj, laŭ kelkaj fakuloj, sed ĉiukaze parencoj de tukanoj, tukanetoj, Sudamerikaj barbuloj ktp.
El cabezón dorsiblanco, torito dorsiblanco, torito capiblanco, chaboclo de espalda blanca o barbudo de manto blanco, (Capito hypoleucus) es una especie de ave de la familia Capitonidae, es endémica de Colombia, se encuentra principalmente en las sierras de Las Quinchas (Valle del Magdalena).[2]
Mide 19 cm, habita en bosques húmedos, principalmente a partir de los 1000 msnm, se los ha visualizado además en cultivos de café y pastizales,[3] se alimentan de semillas, insectos y frutos. Es una especie amenazada, la causa principal es la desforestación.[4][5]
El cabezón dorsiblanco, torito dorsiblanco, torito capiblanco, chaboclo de espalda blanca o barbudo de manto blanco, (Capito hypoleucus) es una especie de ave de la familia Capitonidae, es endémica de Colombia, se encuentra principalmente en las sierras de Las Quinchas (Valle del Magdalena).
Capito hypoleucus Capito generoko animalia da. Hegaztien barruko Capitonidae familian sailkatua dago.
Capito hypoleucus Capito generoko animalia da. Hegaztien barruko Capitonidae familian sailkatua dago.
Capito hypoleucus
Le Cabézon à manteau blanc (Capito hypoleucus) est une espèce d'oiseaux appartenant à la famille des Capitonidae, endémique de Colombie.
Cet oiseau est représenté par trois sous-espèces :
Capito hypoleucus
Le Cabézon à manteau blanc (Capito hypoleucus) est une espèce d'oiseaux appartenant à la famille des Capitonidae, endémique de Colombie.
De witrugbaardvogel (Capito hypoleucus) is een vogel uit de familie Capitonidae (Amerikaanse baardvogels).
Deze soort is endemisch in noordwestelijk Colombia en telt 3 ondersoorten:
De witrugbaardvogel (Capito hypoleucus) is een vogel uit de familie Capitonidae (Amerikaanse baardvogels).
Kvitryggskjeggfugl (Capito hypoleucus) er ein sårbar fugleart i den biologiske familien amerikaskjeggfuglar, Capitonidae. Han er endemisk til Colombia der han lever i små, fragmenterte habitat.
Kvitryggskjeggfuglar har kroppsform typisk for skjeggfuglar: litt rund kroppsbygging med relativt stort hovud, kraftig nebb, kort hals, relativt liten hale og ei kroppslengd på totalt ca. 18 til 19 centimeter. Dei skil seg ut frå andre skjeggfuglar i Capio-slekta ved at nebbet er bleikt, hornfarga med mørkare blåleg tupp, der andre har einsfarga nebb. Fjørdrakta åt kvitryggskjeggfuglar har grovt rekna mørk, blåsvart overside og lys underside og mørkeraud panne. Arten har namn etter det kvite feltet sentralt på hovudet og bakover sentrale nakke, skuldrer og framrygg. Andletet er svart, strupen heilt kvit og undersida elles kvitgul. Dei har eit brungult brystband som kan vere særs diffust, og ungfuglar manglar bandet heilt. Det finst små skilnader i fjørdrakta mellom dei tre underartane og mellom kjønna. Lætet er eit langt hest skrik som blir gjentatt i litt stigande tempo.
Utbreiingsområdet er i hovudsak todelt, eit i langs austre dalsida av sentrale Andes, frå Antioquia til Tolima. Det andre området er vestsida av austre Andes innanfor departementa Boyacá og Cundinamarca. I desse to områda lever dei i meir lågtliggande, fuktig skogflekker, i gjenreist skog, plantasjar og frukthagar, helst mellom 700 og 2000 moh., men dei kan gå så lågt som 200 moh. Tidlegare levde dei òg i mindre habitat lengre nord, men her er dei rekna som sannsynleg utrydda.
Føda for denne arten er som typisk for familien: Frukt, bær og insekt. Dei kan beite i små familieflokkar, somme tider i fleirartsflokkar. Dei kan flytte seg over korte distansar under beiting, elles er dei standfuglar.
Storleiken på populasjonen er estimert til ein stad mellom 2500 og 10 000 individ, og er minkande. Raudlistestatusen hos IUCN har blitt endra frå truga til sårbar.
Kvitryggskjeggfugl (Capito hypoleucus) er ein sårbar fugleart i den biologiske familien amerikaskjeggfuglar, Capitonidae. Han er endemisk til Colombia der han lever i små, fragmenterte habitat.
Capito hypoleucus é uma espécie de ave piciforme da família Capitonidae.[2] É endêmica da Colômbia e está em perigo devido a perda de habitat.
Capito hypoleucus é uma espécie de ave piciforme da família Capitonidae. É endêmica da Colômbia e está em perigo devido a perda de habitat.
Vitmantlad barbett[2] (Capito hypoleucus) är en fåtalig fågel i familjen amerikanska barbetter inom ordningen hackspettartade fåglar, endemisk för Colombia.[3]
Vitmantlad barbett är en kraftig och korthalsad fågel med en kroppslängd på 19 centimeter. Pannan är scharlakansröd, medan både baksidan av huvudet och manteln är svartvitfärgad. Huvudets sidor och resten av ovansidan är blåsvart. Den kraftiga näbben är gulvit med blå spets. Undertill är den vit på strupen och övre delen av bröstet med ett diffust beige bröstband. Resten av undersidan är gulvit, på flankerna mer gulaktig.[1] Lätet är ett djupt kvackande som upprepas under långa perioder.[1]
Vitmantlad barbett förekommer enbart i Colombia och delas in i tre underarter med följande utbredning:[3]
Arten bebor lägre fuktiga bergsskogar och galleriskog mellan 350 och 2000 meters höjd, både i urskog och skog påverkad av skogsbruk, tillfälligtvis även i mer mosaikartat skogslandskap med inslag av kaffeodlingar och betesmarker, men tros vara beroende av tillgång på någon form av opåverkad skog.[4][1] Fågeln födosöker ofta nomadiskt beroende på frukttillgång, men den lever även av frön och insekter.[5] Häckning har konstaterats under perioden slutet av april till början av september.[5]
Fågeln har en liten världspopulation på endast 1500-7000 vuxna individer och minskar dessutom i antal på grund av habitatförstörelse.[1] Den kategoriserades därför tidigare av internationella naturvårdsunionen IUCN som starkt hotad.[1] Studier visar dock att arten tolererar en viss nivå av påverkan på skogen och dess utbredningsområde är därigenom inte lika fragmenterat som man tidigare trott. Sedan 2012 kategoriserar därför IUCN arten istället som sårbar.[1]
Vitmantlad barbett (Capito hypoleucus) är en fåtalig fågel i familjen amerikanska barbetter inom ordningen hackspettartade fåglar, endemisk för Colombia.
Capito hypoleucus là một loài chim trong họ Capitonidae.[2]
Capito hypoleucus là một loài chim trong họ Capitonidae.