nomes no trilho de navegação
Irena és un gènere d'ocells que conforma, ell a soles, la família dels irènids (Irenidae). Són petits moixons que habiten boscos i plantacions a zones tropicals de la l'Índia, sud-est asiàtic i Filipines.
Són ocells semblants a bulbuls, però amb una coloració menys cridanera. Clar dimorfisme sexual, amb mascles de color blau fosc, i femelles d'un verd menys vistós.
Aquestes espècies mengen fruites, especialment figues, i potser insectes. Ponen 2-3 ous en un niu als arbres.
En la Taxonomia de Sibley-Ahlquist aquest gènere formava, juntament amb Chloropsis, la família del irènids (Irenidae), però modernament s'ha ubicat cada gènere en la seva pròpia família.
Se n'han descrit dues espècies dins aquest gènere:
Irena és un gènere d'ocells que conforma, ell a soles, la família dels irènids (Irenidae). Són petits moixons que habiten boscos i plantacions a zones tropicals de la l'Índia, sud-est asiàtic i Filipines.
Són ocells semblants a bulbuls, però amb una coloració menys cridanera. Clar dimorfisme sexual, amb mascles de color blau fosc, i femelles d'un verd menys vistós.
Aquestes espècies mengen fruites, especialment figues, i potser insectes. Ponen 2-3 ous en un niu als arbres.
En la Taxonomia de Sibley-Ahlquist aquest gènere formava, juntament amb Chloropsis, la família del irènids (Irenidae), però modernament s'ha ubicat cada gènere en la seva pròpia família.
Die Feenvögel (Irena) sind eine Gattung aus der Ordnung der Sperlingsvögel (Passeriformes), die in Teilen von Indien (Süden, Südwesten, Odisha und Nordostindien), in Bhutan und in Südostasien westlich der Wallace-Linie und auf den Philippinen vorkommt. Sie stehen allein in der monogenerischen Familie Irenidae.[1]
Feenvögel sind mittelgroße Baumbewohner mit einem glänzenden blauen und schwarzen Gefieder. Die Weibchen sind in der Regel matter gefärbt mit einem grünlichen bzw. bräunlichen Einschlag. Die Iris der Feenvögel ist tiefrot.[1]
Feenvögel leben in Wäldern und an Waldrändern und ernähren sich primär Früchten, vor allem von Feigen. Außerdem werden Insekten und andere kleine Wirbellose verzehrt. Information zur Brutbiologie wurden vor allem von in Gefangenschaft gehaltenen Vögeln gewonnen. Die Nester der Feenvögel bestehen aus einer einfachen, flachen Zweigunterlage, die in einer Astgabel gebaut wird und die mit Moosen ausgepolstert werden. Die Gelege bestehen in der Regel aus einem bis zwei glänzend olivfarbenen und braun gefleckten Eiern. Nur das Weibchen baut das Nest und brütet. Die Nestlinge schlüpfen nach etwa 14 Tagen und werden nach 11 bis 18 Tagen flügge. Sie werden vor allem mit Insekten und nur wenig mit Früchten gefüttert. Männchen haben die Jungen in einigen Fällen gefüttert, in anderen haben sie sich gar nicht an der Brutpflege beteiligt.[1]
Der Gattung werden zwei Arten zugerechnet:
Die Feenvögel (Irena) sind eine Gattung aus der Ordnung der Sperlingsvögel (Passeriformes), die in Teilen von Indien (Süden, Südwesten, Odisha und Nordostindien), in Bhutan und in Südostasien westlich der Wallace-Linie und auf den Philippinen vorkommt. Sie stehen allein in der monogenerischen Familie Irenidae.
The three fairy-bluebirds are small passerine bird species found in forests and plantations in tropical southern Asia and the Philippines. They are the sole members of the genus Irena and family Irenidae, and are related to the ioras and leafbirds.
These are bulbul-like birds of open forest or thorn scrub, but whereas that group tends to be drab in colouration, fairy-bluebirds are sexually dimorphic, with the males being dark blue in plumage, and the females duller green.
These species eat fruit, especially figs, and possibly some insects. They lay two to three eggs in a tree nest.
The call of the Asian fairy-bluebird is a liquid two note Glue-It.
As the names would suggest, the Asian fairy-bluebird (I. puella) occurs across southern Asia, the Philippine fairy-bluebird (I. cyanogastra) in that archipelago, and the Palawan fairy-bluebird (I. tweeddalii)[1] on the island of Palawan.
The first scientists to examine fairy-bluebirds placed them in the genus Coracias, presumably on the strength of the iridescent blue plumage on the back. This was challenged in the 1820s by Thomas Horsfield and Coenraad Temminck, who suggested a relationship instead with the drongos.[2] It was variously placed with the bulbuls and orioles as well. On the basis of the DNA-DNA hybridization studies of Sibley and Alhquist its closest relatives have now been identified as the leafbirds. This relationship was confirmed by a large molecular phylogenetic study published in 2019 found that the family Irenidae was sister to the family Chloropseidae containing the leafbirds.[3] The leafbirds are sometimes included in the family Irenidae with the fairy-bluebirds, but the time since the apparent divergence suggests that they are better treated as separate families.
Fairy-bluebirds are robust birds that resemble Old World orioles in shape and size. Males are larger than females. They weigh between 50 and 100g, with some of that variation being caused by sexual differences and some by geographic variation.[2] There are clines in size differences, which can be attributed to Bergmann's rule, with the northernmost populations being larger on average. They have a powerful deep and notched bill used for crushing, with that of the Philippine species being largest. Their feet are small, which suggests that they spend less time climbing in order to feed and more time on the wing.
The plumage of the fairy-bluebirds is exceptional, with the upperparts being deep rich blue. The Asian fairy-bluebird is sexually dimorphic in its plumage, the male being much brighter than the female, but the Philippine fairy-bluebird exhibits much less difference and the female is almost as bright as the male. The deep colour is provided by specialised naked feather-tip barbs. Although the fairy-bluebirds are highly visible in sunlight, they are much less visible in the shade of the forest.
The Asian fairy-bluebird has a discontinuous distribution from India to Java and Vietnam. In India the species is present in the southwest of the country and in the northeast. From Burma it has a continuous distribution (in suitable habitat) throughout most of Southeast Asia, and down into Borneo and Sumatra, as well as on the Andaman Islands. The species is rare in Sri Lanka. The Philippine fairy-bluebird is found on Luzon, Polillo, Leyte, Samar, Mindanao, Dinagat and Basilan. The Palawan fairy-bluebird is endemic to the island of Palawan.[1]
The fairy-bluebirds are dependent upon fruit-producing forests, but both species seem to exist in a wide range of forests, both evergreen and semi-evergreen. Within forests they are generally found in the canopy.
_feeding_on_Peepal_(Ficus_religiosa)_at_Jayanti,_Duars,_WB_W_Picture_437.jpg)
Pairs or small groups (individuals are seldom seen alone) of fairy-bluebirds forage widely to obtain food. Fruit, particularly figs in the genus Ficus, are the most important item in the diet of fairy-bluebirds. Fairy-bluebirds will generally eat fruit of a certain size, and will crush larger fruits in order to make them manageable. Most food is obtained in the canopy. In addition to fruit berries may be eaten, as well as nectar, although this behaviour has only been reported in birds in India. In contrast to adults, however, insects are the principal component of the diet of nestlings. In the Philippines birds have been observed following troops of macaques, possibly in order to collect flushed insects.[4]
Male courtship displays include elaborate vocalizations, which the female responds to with nest building. Nests are constructed in trees or tall bushes from twigs, moss and grasses, and males and females cooperate in rearing chicks.[5]
The three fairy-bluebirds are small passerine bird species found in forests and plantations in tropical southern Asia and the Philippines. They are the sole members of the genus Irena and family Irenidae, and are related to the ioras and leafbirds.
These are bulbul-like birds of open forest or thorn scrub, but whereas that group tends to be drab in colouration, fairy-bluebirds are sexually dimorphic, with the males being dark blue in plumage, and the females duller green.
These species eat fruit, especially figs, and possibly some insects. They lay two to three eggs in a tree nest.
The call of the Asian fairy-bluebird is a liquid two note Glue-It.
As the names would suggest, the Asian fairy-bluebird (I. puella) occurs across southern Asia, the Philippine fairy-bluebird (I. cyanogastra) in that archipelago, and the Palawan fairy-bluebird (I. tweeddalii) on the island of Palawan.
La Irenedoj (Irenidae) estas orientalisa familio el la ordo de la Paseroformaj birdoj (Passeriformes). Ĝi konsistas el nur unu genro Ireno (Irena).
Irenedoj estas mezgrandaj arboloĝantoj, kiuj distingiĝas per tre longaj superaj kaj subaj vostokovriloj. Ili havas bluan kaj nigran plumaron. La inoj ordinare estas pli malbrile kaj pli verde koloritaj, kaj ilia iriso estas profunde ruĝa.
La nestoj de la Irenedoj konsistas el plata, ne pelva submetaĵo, konstruita en branĉoforko. La kovaĵo entenas ordinare du aŭ tri brile olivokorajn kaj brune makulitajn ovojn.
La Irenedoj (Irenidae) estas orientalisa familio el la ordo de la Paseroformaj birdoj (Passeriformes). Ĝi konsistas el nur unu genro Ireno (Irena).
Irenedoj estas mezgrandaj arboloĝantoj, kiuj distingiĝas per tre longaj superaj kaj subaj vostokovriloj. Ili havas bluan kaj nigran plumaron. La inoj ordinare estas pli malbrile kaj pli verde koloritaj, kaj ilia iriso estas profunde ruĝa.
La nestoj de la Irenedoj konsistas el plata, ne pelva submetaĵo, konstruita en branĉoforko. La kovaĵo entenas ordinare du aŭ tri brile olivokorajn kaj brune makulitajn ovojn.
Irenat (Irena) on pienikokoisten varpuslintujen suku, joka kuuluu irenoiden heimoon. Sukuun kuuluu kaksi lajia.[1]
Irenat esiintyvät luonnonvaraisina Filippiineillä ja Etelä-Aasiassa. Irenoita tapaa useimmin metsistä ja plantaaseilta. Ne ovat bulbulimaisia lintuja, mutta ovat kuitenkin bulbuleita värikkäämpiä, ja myös koirailla ja naarailla on eroja. Koirailla on tummansininen höyhenpeite, naaraat ovat arkisempia ja vihertäviä. Irenat syövät hedelmiä, etenkin viikunoita, ja joskus myös hyönteisiä. Lintujen pesä on puussa, ja siellä on 2–3 munaa.
Irenat (Irena) on pienikokoisten varpuslintujen suku, joka kuuluu irenoiden heimoon. Sukuun kuuluu kaksi lajia.
Irenat esiintyvät luonnonvaraisina Filippiineillä ja Etelä-Aasiassa. Irenoita tapaa useimmin metsistä ja plantaaseilta. Ne ovat bulbulimaisia lintuja, mutta ovat kuitenkin bulbuleita värikkäämpiä, ja myös koirailla ja naarailla on eroja. Koirailla on tummansininen höyhenpeite, naaraat ovat arkisempia ja vihertäviä. Irenat syövät hedelmiä, etenkin viikunoita, ja joskus myös hyönteisiä. Lintujen pesä on puussa, ja siellä on 2–3 munaa.
Irena est un genre constitué de deux espèces de passereaux, appelés irènes, endémiques de la zone indomalaise. C'est le seul genre de la famille des Irenidae.
Dans la classification de Sibley et Monroe (1993), basée sur l'hybridation de l'ADN, cette famille comprend aussi les verdins formant auparavant, la famille des chloropséidés.
D'après la classification de référence (version 5.2, 2015) du Congrès ornithologique international :
Irena est un genre constitué de deux espèces de passereaux, appelés irènes, endémiques de la zone indomalaise. C'est le seul genre de la famille des Irenidae.
Irena Horsfield, 1821 è un genere di uccelli passeriformi, l'unico ascritto alla famiglia Irenidae Jerdon, 1863[1].
Il nome scientifico del genere, Irena, deriva dal greco Eἰρήνη ("Eiréne", una delle Ore nonché dea della pace).
Le specie ascritte alla famiglia sono uccelli robusti di medie dimensioni (21–27 cm, coi maschi più grandi delle femmine a parità d'età), muniti di grossa testa allungata con becco robusto e dalla punta leggermente ricurva, zampe corte, ali arrotondate e coda squadrata.
Il piumaggio presenta dimorfismo sessuale evidente, coi maschi neri con aree di colore blu o azzurro brillante più o meno estese (generalmente la nuca, le ali ed il dorso sono di questo colore, con variazioni nelle specie e sottospecie), mentre le femmine sono più scialbe ma con riflessi azzurri su tutto il corpo anziché localizzati.
L'azzurro del corpo è dato dalla particolare conformazione delle barbe delle punte delle penne: la colorazione è ben visibile quando l'animale è al sole, mentre non lo è (risultando uguale a quella nera o bruna del resto del corpo) quando esso si muove nell'ombra.
Il genere Irena ha diffusione asiatica, con le due specie che popolano un areale che va dal sud dell'India alle Grandi Isole della Sonda (I. puella) ed alle Filippine (delle quali è endemica I. cyanogastra): questi uccelli sono abitatori della foresta pluviale, della quale occupano la canopia.
Si tratta di uccelli diurni che vivono in coppie o in gruppetti, passando la maggior parte della giornata alla ricerca di cibo (principalmente frutta, ma anche insetti) fra gli alberi, tenendosi in contatto fra loro mediante richiami liquidi e schioccanti.
Le irene sono uccelli monogami: il maschio corteggia la femmina con richiami melodiosi, ai quali essa risponde cominciando la costruzione del nido (che consiste in una rozza piattaforma di bastoncini e ramoscelli alla biforcazione di un ramo, foderata internamente di muschio). La costruzione del nido è opera della femmina, mentre l'accudimento della prole è a carico di entrambi i sessi.
Al genere vengono ascritte due specie[1]:
Classificati di volta in volta fra i Coraciiformes, i Pycnonotidae o gli Oriolidae, a seguito di analisi genetiche più accurate gli Irenidi sono oggi riconosciuti come una famiglia facente parte di un clade basale dei Passeroidei, vicino ai Chloropseidae[2][3].
Irena Horsfield, 1821 è un genere di uccelli passeriformi, l'unico ascritto alla famiglia Irenidae Jerdon, 1863.
Irena is een geslacht van Irena's (Irenidae) en kent twee soorten.
Het geslacht van de Irena's bestaat uit de volgende soorten:
Dei to artane av alvefuglar er små fuglar funne i skog og plantasjar i tropiske sørlege Asia og Filippinane. Dei er dei einaste medlemmene i den biologiske slekta Irena og familien Irenidae, og er nærskylde med lauvfuglar og bladfuglar.
Desse bylbyl-liknande fuglane lever i open skog eller i tornekratt, men medan bylbylar har tendens til å ha lite friske farger i fjørdrakta, viser alvefuglar er kjønnsdimorfisme, hannar mørk blå i fjørdrakta, og hoene avdempa grøne.
Føda til alvefuglar er mest frukt, særleg fiken, og kanskje nokre insekt. Dei legg to til tre egg i reir i tre.
Læte frå blåalvefugl er eit flytande 'glu-it' i to tonar.
Alvefuglar er robuste fuglar som liknar pirolar i form og storleik. Hannar er større enn hoene, og dei to artane veg mellom 50-100 g, noko av variasjonen skuldast kjønnsskilnader, og noko geografisk variasjon.[1] Det finst skilnader i storleik hos begge artane som svarar til bergmannregelen, det vil seie dei nordlegaste populasjonane blir noko større i gjennomsnitt enn dei sørlege av same art. Begge artane har eit kraftig, djupt nebb egna til knusing, koboltalvefugl har størst. Føtene deira er små, noko som tyder på at dei brukar mindre tid klatring for å søkje føde, og meir tid i flukt.
Fjørdrakta av alvefuglar er spesiell, med oversida i djupt, fyldig blått. Blåalvefugl syner kjønnsdimorfisme i fjørdrakta, med hannfuglen langt ljosare enn den hoa. Hos koboltalvefugl er skilnaden mykje mindre, hoa er nesten like sterk i farga som hannen. Den djupe farga er gjeven av spesialiserte nakne fjørstrålar. Sjølv om alvefuglar er svært synlege i sollys er dei er mykje meir anonyme i skogskuggen.
Blåalvefugl har ein usamanhengjande distribusjon frå India til Java og Vietnam. I India finst han i sørvestre delar av landet og i nordaust. Frå Burma har han ein kontinuerleg utbreiing i eigna habitat gjennom det meste av Søraust-Asia, og ned i Borneo og Sumatra, og dessutan på Andamanøyane. Arten er ikkje påvist på Sri Lanka sidan 1870-talet. Koboltalvefugl finst på øyane Luzon, Polillo, Leyte, Samar, Mindanao, Dinagat og Basilan.
Alvefuglar er avhengige av frukta dei finn i skog, men begge artane synast å eksistere i eit breitt spekter av skog, både eviggrøn og halvt eviggrøn. Innanfor skogar lever dei vanlegvis i trekrona.
Desse fuglane streifar vidt parvis eller i små grupper for å søkje føde. Frukt, særleg fiken i slekta Ficus, er det viktigaste elementet i dietten hos alvefuglar. Alvefuglar vil som regel ete frukta av ein viss storleik, og vil knuse større frukter for å gjere dei handterlege. Det meste av maten tar dei i trekrona. I India er det observert at dei kan supplere med bær og nektar til kosten. I motsetnad til vaksne, har ungane insekt som vektigaste komponenten i kosten. I Filippinane har alvefuglar vore observert i å følgje etter makakar, moglegvis for å jakte oppskremte insekt.[2]
Dei to artane av alvefuglar er små fuglar funne i skog og plantasjar i tropiske sørlege Asia og Filippinane. Dei er dei einaste medlemmene i den biologiske slekta Irena og familien Irenidae, og er nærskylde med lauvfuglar og bladfuglar.
Multimedia w Wikimedia Commons Turkuśniki[4] (Ireninae) – monotypowa podrodzina ptaków z rodziny turkuśnikowatych (Irenidae).
Podrodzina obejmuje gatunki występujące w strefie tropikalnej Azji[5].
Długość ciała 21,2–27,5 cm, masa ciała samców 56,6–96,1 g, samic 52–89,7 g[6].
Żyją w otwartych lasach i obszarach krzewiastych. Występuje u nich wyraźny dymorfizm płciowy, samice są ubarwione maskująco w żółcie i zielenie, natomiast samce mają krzykliwe, kolorowe upierzenie.
Żywią się owocami, zwłaszcza figami, prawdopodobnie zjadają również owady. Gniazdują na drzewach, składają 2–3 jaja.
Nazwa rodzajowa pochodzi od imienia Ejrene (Irene lub Eirene), w mitologii greckiej bogini pokoju i obfitości[7].
Coracias puella Latham
Do podrodziny należy jeden rodzaj Irena z dwoma gatunkami[4]:
Turkuśniki (Ireninae) – monotypowa podrodzina ptaków z rodziny turkuśnikowatych (Irenidae).
Blåfåglar (Irenidae) är en liten familj av ordningen tättingar.[1][2] Familjen består endast av två arter i släktet Irena med utbredning i Sydasien och Sydostasien, från Indien till Filippinerna och Java:[1]
Blåfåglar (Irenidae) är en liten familj av ordningen tättingar. Familjen består endast av två arter i släktet Irena med utbredning i Sydasien och Sydostasien, från Indien till Filippinerna och Java:
Indisk blåfågel (I. puella) Filippinblåfågel (I. cyanogastra)Peri mavi kuşu, Irena cinsinden yüksek bölgelerde yaşayan bir kuş türlerinin ortak adı. Orman, koru, fundalık, büyük çiftliklerde yaşar. Tropikal güney Asya ve Filipinler'de bulunur. Irenidae familyasının üyesi olan tür, iora ve yaprak kuşuna bağlıdırlar.
Bunlar, bülbül benzeri açık orman ve çalılık kuşlarıdır ancak sarımtırak renge eğilimli ilk öbeğin tersine peri mavi kuşları erkeklerde koyu mavi kuş tüyüne, dişilerde sönük yeşil renge sahiptirler.
Bu tür genellikle incir ve zaman zaman böcekleri yer. Ağaç yuva içine 2-3 yumurta yumurtlarlar.
Asya peri mavi kuşu güney Asya içinde, Filipin peri mavi kuşu Filipin takımadalarında bulunur.
Peri mavi kuşu, Irena cinsinden yüksek bölgelerde yaşayan bir kuş türlerinin ortak adı. Orman, koru, fundalık, büyük çiftliklerde yaşar. Tropikal güney Asya ve Filipinler'de bulunur. Irenidae familyasının üyesi olan tür, iora ve yaprak kuşuna bağlıdırlar.
Bunlar, bülbül benzeri açık orman ve çalılık kuşlarıdır ancak sarımtırak renge eğilimli ilk öbeğin tersine peri mavi kuşları erkeklerde koyu mavi kuş tüyüne, dişilerde sönük yeşil renge sahiptirler.
Bu tür genellikle incir ve zaman zaman böcekleri yer. Ağaç yuva içine 2-3 yumurta yumurtlarlar.
Asya peri mavi kuşu güney Asya içinde, Filipin peri mavi kuşu Filipin takımadalarında bulunur.
Asya peri mavi kuşu (Irena puella) Filipin peri mavi kuşu (Irena Cyanogastar)Họ Chim lam (danh pháp khoa học: Irenidae) là các loài chim dạng sẻ nhỏ sinh sống trong các khu rừng và đồn điền tại khu vực nhiệt đới miền nam châu Á và Philippines. Chúng có quan hệ họ hàng với chim xanh. Tên gọi họ này trong một số tài liệu về điểu học bằng tiếng Việt là họ Chim xanh, nhưng tên gọi này hiện tại không thể coi là chính xác, do các loài chim xanh (Chloropsis spp.) đã tách ra thành họ riêng với danh pháp Chloropseidae và tên gọi họ Chim xanh phù hợp với danh pháp đó.
Các loài chim này có hình dáng giống như chào mào (Pycnonotidae), sinh sống trong các khu rừng thưa hay các bụi rậm cây có gai. Mặc dù nhóm này có xu hướng có bộ lông màu nâu xám, nhưng chúng có dị hình giới tính, với chim trống có bộ lông màu lam sẫm còn chim mái có bộ lông màu xanh lục xỉn hơn.
Các loài chim này ăn quả, đặc biệt là của các loại sung, vả và đôi khi ăn cả sâu bọ. Chúng đẻ 2-3 trứng trong tổ trên cây.
Như tên gọi của chúng cho thấy, chim lam châu Á có ở miền nam châu Á còn chim lam Philippin chỉ có trên quần đảo này.
Chi Irena Horsfield, 1821
Toàn bộ chi Chloropsis hiện thuộc một họ riêng, Họ Chim xanh Chi Chloropsis Jardine & Selby, 1827
Họ Chim lam (danh pháp khoa học: Irenidae) là các loài chim dạng sẻ nhỏ sinh sống trong các khu rừng và đồn điền tại khu vực nhiệt đới miền nam châu Á và Philippines. Chúng có quan hệ họ hàng với chim xanh. Tên gọi họ này trong một số tài liệu về điểu học bằng tiếng Việt là họ Chim xanh, nhưng tên gọi này hiện tại không thể coi là chính xác, do các loài chim xanh (Chloropsis spp.) đã tách ra thành họ riêng với danh pháp Chloropseidae và tên gọi họ Chim xanh phù hợp với danh pháp đó.
Các loài chim này có hình dáng giống như chào mào (Pycnonotidae), sinh sống trong các khu rừng thưa hay các bụi rậm cây có gai. Mặc dù nhóm này có xu hướng có bộ lông màu nâu xám, nhưng chúng có dị hình giới tính, với chim trống có bộ lông màu lam sẫm còn chim mái có bộ lông màu xanh lục xỉn hơn.
Các loài chim này ăn quả, đặc biệt là của các loại sung, vả và đôi khi ăn cả sâu bọ. Chúng đẻ 2-3 trứng trong tổ trên cây.
Như tên gọi của chúng cho thấy, chim lam châu Á có ở miền nam châu Á còn chim lam Philippin chỉ có trên quần đảo này.
Ирены[1] (лат. Irena) — род воробьиных птиц, единственный в семействе иреновых[2] (Irenidae)[3].
Являются птицами средней величины, обитающими на деревьях. Оперение одних ирен окрашено в чёрный и блестяще сиреневый цвет, других в жёлтый и салатовый. Расцветка оперения самок, как правило, менее яркая и более зеленоватая, а их зрачки глубоко красные. Гнёзда ирен состоят из плоской подстилки, сплетённой из веток и находящейся в развилке двух толстых суков. За один раз ирены откладывают от двух до трёх яиц оливкового цвета с коричневыми пятнами.
На ноябрь 2018 года в род включают 2 вида[3]:
Ирены (лат. Irena) — род воробьиных птиц, единственный в семействе иреновых (Irenidae).
见内文。
和平鸟科（学名Irenidae）是鸟纲雀形目中的一个科。其下只有和平鸟属(Irena)一属两种，分布在南亚和菲律宾的热带森林。
.jpg){kind=small}
这是一篇與雀形目相關的小作品。你可以通过编辑或修订扩充其内容。
파랑나뭇잎새류(fairy-bluebirds)는 참새목 파랑나뭇잎새과(Irenidae)에 속하는 조류의 총칭이다. 유일속 파랑나뭇잎새속(Irena)에 2종을 포함하고 있다. 남아시아의 열대 기후 지역과 필리핀의 숲과 농장에서 발견된다. 큰나뭇잎새류(ioras)와 나뭇잎새류(leafbirds)의 새들과 관련이 있다. 직박구리류처럼 소림(疏林) 또는 가시 덤불숲에서 살지만, 파랑나뭇잎새류의 채색은 단조로운 경향을 보인다. 암수의 형태가 서로 다른 자웅이형의 모습을 보인다. 수컷의 깃털은 짙은 청색을 띠는 반면에 암컷은 뚜렷하지 않은 녹색을 띤다. 나무 열대 특히 무화과를 먹으며, 일부는 곤충을 잡아먹는 것으로 추정하고 있다. 나무 둥지에 2~3개의 알을 낳는다. 이름에서 드러나는 바와 같이, 아시아파랑나뭇잎새는 남아시아에서 발견되며, 필리핀나뭇잎새는 남아시아의 다도해에서 발견된다.
다음은 2019년 올리버로스(Oliveros) 등의 연구에 의한 참새소목의 계통 분류이다.[1]
참새소목파랑나뭇잎새류(fairy-bluebirds)는 참새목 파랑나뭇잎새과(Irenidae)에 속하는 조류의 총칭이다. 유일속 파랑나뭇잎새속(Irena)에 2종을 포함하고 있다. 남아시아의 열대 기후 지역과 필리핀의 숲과 농장에서 발견된다. 큰나뭇잎새류(ioras)와 나뭇잎새류(leafbirds)의 새들과 관련이 있다. 직박구리류처럼 소림(疏林) 또는 가시 덤불숲에서 살지만, 파랑나뭇잎새류의 채색은 단조로운 경향을 보인다. 암수의 형태가 서로 다른 자웅이형의 모습을 보인다. 수컷의 깃털은 짙은 청색을 띠는 반면에 암컷은 뚜렷하지 않은 녹색을 띤다. 나무 열대 특히 무화과를 먹으며, 일부는 곤충을 잡아먹는 것으로 추정하고 있다. 나무 둥지에 2~3개의 알을 낳는다. 이름에서 드러나는 바와 같이, 아시아파랑나뭇잎새는 남아시아에서 발견되며, 필리핀나뭇잎새는 남아시아의 다도해에서 발견된다.
