Nordfirfisle også kalt bare firfisle (Zootoca vivipara) er den ene av våre to norske øglearter; den andre er stålorm. Utbredelsen i Norge er dårlig kjent, men den finnes i alle landsdeler, både i lavlandet og høyt til fjells. Det er mulig at den mangler på deler av Vestlandet, og i deler av Nordland og Troms. Nordfirfisla er ganske vanlig mange steder i Finnmark, og går her lengst nord av alle verdens krypdyr.
Arten har et enormt utbredelsesområde i Eurasia, og finnes fra Irland i vest, og helt til Øst-Sibir, Sakhalin og Hokkaido i øst. I Europa lever nordfirfisla sør til De kantabriske fjell, Pyreneene, Alpene og De dinariske alpene. I fjellene i Sør-Europa går den helt opp til 3000 meters høyde.
Nordfirfisla finnes i mange naturtyper, og føden består mest av insekter og edderkopper. Selv er nordfirfisla bytte for buorm, hoggorm, fugler og små rovpattedyr. I likhet med mange andre øgler kan firfisla kaste halen, såkalt autotomi. Når et rovdyr prøver å ta den, knekker halen i en virvel. Halen blir liggende igjen og sprelle, mens firfisla stikker av. Rovdyret blir naturligvis svært forvirret. Halen vokser ut igjen, men virvelen blir erstattet av brusk.
Det vitenskapelige navnet var inntil nylig Lacerta vivipara, men arten er nå plassert i den monotypiske slekten Zootoca. Vivipara hentyder til at denne arten føder levende unger. Dette er ikke helt riktig, men nordfirfisla er ovovivipar. Dette innebærer at eggene blir klekket samtidig som hunnen legger dem. Dette er en tilpasning som er vanlig blant krypdyr som lever i kaldt klima: Ungene kan utvikle seg raskere dersom de oppholder seg lengst mulig i kroppen til hunnen fordi hun velger å oppsøke varme steder. Faktisk er alle norske krypdyr, unntatt buormen, ovovivipare. Antall unger hos nordfirfisla varierer fra to til ti, og de er 4 – 4,5 cm ved «fødselen». Det første året er ungene ensfarget mørke, ofte helt svarte. Når de er årsgamle, får de den voksne brune fargen med tegninger. Maksimallengden er 17 – 18 cm, og hunnen er gjerne noe større enn hannen. Om vinteren går nordfirfisla i dvale.
På mange andre språk kalles arten skogfirfisle: svensk skogsödla, dansk skovfirben, tysk Waldeidechse. Den skyldes at arten lenger sør helst finnes på fuktige og skyggefulle steder. På solrike steder overtar sandfirfisle og andre firfislearter.
Det er vanlig å dele nordfirfisla i fire underarter:
Denne oppdelingen har blitt diskutert i de siste åra. Det finnes også eggleggende populasjoner i Sør-Frankrike og Spania, men disse skiller seg klart ut fra Z. v. carniolica.
Nordfirfisle også kalt bare firfisle (Zootoca vivipara) er den ene av våre to norske øglearter; den andre er stålorm. Utbredelsen i Norge er dårlig kjent, men den finnes i alle landsdeler, både i lavlandet og høyt til fjells. Det er mulig at den mangler på deler av Vestlandet, og i deler av Nordland og Troms. Nordfirfisla er ganske vanlig mange steder i Finnmark, og går her lengst nord av alle verdens krypdyr.
Arten har et enormt utbredelsesområde i Eurasia, og finnes fra Irland i vest, og helt til Øst-Sibir, Sakhalin og Hokkaido i øst. I Europa lever nordfirfisla sør til De kantabriske fjell, Pyreneene, Alpene og De dinariske alpene. I fjellene i Sør-Europa går den helt opp til 3000 meters høyde.
Nordfirfisla finnes i mange naturtyper, og føden består mest av insekter og edderkopper. Selv er nordfirfisla bytte for buorm, hoggorm, fugler og små rovpattedyr. I likhet med mange andre øgler kan firfisla kaste halen, såkalt autotomi. Når et rovdyr prøver å ta den, knekker halen i en virvel. Halen blir liggende igjen og sprelle, mens firfisla stikker av. Rovdyret blir naturligvis svært forvirret. Halen vokser ut igjen, men virvelen blir erstattet av brusk.
Det vitenskapelige navnet var inntil nylig Lacerta vivipara, men arten er nå plassert i den monotypiske slekten Zootoca. Vivipara hentyder til at denne arten føder levende unger. Dette er ikke helt riktig, men nordfirfisla er ovovivipar. Dette innebærer at eggene blir klekket samtidig som hunnen legger dem. Dette er en tilpasning som er vanlig blant krypdyr som lever i kaldt klima: Ungene kan utvikle seg raskere dersom de oppholder seg lengst mulig i kroppen til hunnen fordi hun velger å oppsøke varme steder. Faktisk er alle norske krypdyr, unntatt buormen, ovovivipare. Antall unger hos nordfirfisla varierer fra to til ti, og de er 4 – 4,5 cm ved «fødselen». Det første året er ungene ensfarget mørke, ofte helt svarte. Når de er årsgamle, får de den voksne brune fargen med tegninger. Maksimallengden er 17 – 18 cm, og hunnen er gjerne noe større enn hannen. Om vinteren går nordfirfisla i dvale.
På mange andre språk kalles arten skogfirfisle: svensk skogsödla, dansk skovfirben, tysk Waldeidechse. Den skyldes at arten lenger sør helst finnes på fuktige og skyggefulle steder. På solrike steder overtar sandfirfisle og andre firfislearter.
.jpg)
