Havørn (Haliaeetus albicilla) er Nord-Europas største rovfugl og den fjerde største ørnen i verden. Den er toppkonsument i sitt økosystem og lever primært av fisk og sjøfugler, som den fanger i overflaten. Arten regnes som monotypisk og inngår i underfamilien Buteoninae (glenter, havørner og våker) i haukefamilien (Accipitridae).[3] Arten hekker i Norge og er nært beslektet med hvithodehavørn (H. leucocephalus), som er USAs nasjonalfugl.[3]
Arten er ifølge IUCNs rødliste livskraftig.[2] Den står imidlertid oppført både på CITES liste I og II, samt på CMS liste I og II.[2] BirdLife International hevdet i 2004, at Norge og Russland tilsammen hospiterte cirka 55 prosent av totalbestanden.[4] I Europa anslo BirdLife populasjonen av hekkende par til cirka 9 000–12 300 i 2015, noe som utgjør cirka 17 900–24 500 voksne individer og omkring 50–74 prosent av den europeiske totalbestanden.[4]
Havørn blir omkring 74–92 cm lang, og hunnene blir cirka 15 prosent lengre og 25 prosent tyngre enn hannene.[3] Hannene veier typisk 3 100–5 400 g; hunnene 3 700–6 900 g.[3] Vingespennet ligger på cirka 193–244 cm, avhengig av kjønn.[3] Fra Norge er det kjent eksemplarer (hunnkjønn) med et vingespenn på opp mot 265 cm og en vekt opp til 6 850 g.[5]
Arten har en karakteristisk hvit stjert, et gult kraftig kroket nebb, og øyne med gul iris. Fjærdrakten er generelt lysere (gråbrun eller blekbrun) på hodet og gradvis nedover halsen og oversiden av ryggen, enn den ellers mer mørkebrune undersiden. Ekstremitetene er fjærkledde nesten ned til de kraftige gule føttene, med sine lange kraftfulle tær og lange dolkelignende klør.[3] Ungfuglene, som ofte betegnes som gleksa i Nord-Norge, har fullstendig brunsvart fjærdrakt med hvitaktige markeringer på undervingene (axilla). Også nebb, hode, stjert, og iris er mørk. Ungfuglene har svart og brun stjert med noe lyst i, og svart nebb.[3]
Havørn er utbredt på Sørvest- og Sør-Grønland, Vest-Island og østover i Eurasia via kysten av Skottland og Norge til kysten av Beringhavet og Okhotskhavet i Øst-Sibir og kysten av Japanhavet i Mandsjuria. Arten overvintrer lenger mot sør; i Midtøsten sør til Irak.[3]
Arten trives i akvatiske habitater, både ferskvann og saltvann. Dette utgjør typisk kyststrøk, med typiske kystklipper, øyer med fjellformasjoner, innsjøer, elver og større våtmarkssystemer. Biomet omhandler alt fra ørken til arktiske forhold. Reir og hjemmeområdet krever nærhet til kystklipper eller høye trær i områder nær kysten, normalt i lavlandet. I kyststrøk med kommersielt fiskeoppdrett kan konsentrasjonene av havørn være større enn ellers.[3]
Hekketiden varierer mye i forhold til høye og lave breddegrader. I sin sørlige utbredelse starter den alt i januar, mens den i arktiske strøk ikke begynner før i april–mai. Redet legges til naturlige avsatser i kystklipper eller i kronen i høye trær, men sjelden på bakken ellers. Hvert par har normalt 2–3 reder, som de bytter på om å bruke fra år til år. Redet er en enorm konstruksjon av kvister og greiner, som med tiden kan måle flere meter både i diameter og dybde. Det fôres innvendig med mose, gress, lav, bregner, tang og ull med mer. Hunnen legger normalt to (1–3) egg over en periode på 2–4 dager. Inkubasjonstiden tar cirka 38 dager per egg (totalt 34–46 dager), og begge foreldrene bidrar til både ruging og oppveksten etter klekking. Avkommets første dun er grå, mens den andre duna er gråbrun. Full fjærdrakt oppstår etter cirka 70–90 dager, men avkommet er avhengig av foreldrene i minst 30 dager til. Ungfuglene blir reproduktive etter cirka fem år, kanskje før. Normal levetid er cirka 27 år, men enkeltindivider har oppnådd en levetid på opp mot 42 år i fangenskap.[3]
Havørnen lever av fisk og sjøfugl (spesielt dykkende arter), men den tar også av og til mindre pattedyr (inkludert lam) og åtsler, og den kan i enkelte tilfeller ty til kannibalisme.[6]
Inndelingen av haukefamilien følger i hovedsak Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2017),[7] med unntak av underfamilien Aquilinae. Den følger den nye revisjonen til Lerner et al. (2017).[8] Inndelingen regnes imidlertid som omdiskutert og uavklart i øyeblikket. HBW Alive og BirdLife International følger en ganske annen inndeling.[3] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[1] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle.
Havørnen hekker langs kysten fra Finnmark til Vest-Agder,[9] men den er mest utbredt i Nord-Norge. I 2008 ble det registrert vellykket hekking av havørn ved Drøbak i Oslofjorden, og et havørnpar innledet hekking på samme sted i 2013. Trolig det samme paret hekket på en annen lokasjon like ved både i 2014 og 2015. Paret fikk to unger på vingene både i 2013 og 2014. I 2015 er det klekket en unge. Havørnens utbredelsesområde utvides stadig. Det er per 2015 etablert hekkende par ved Oslofjorden, i Aust-Agder og trolig ved Telemarkskysten.[10] Sør-Trøndelag har arten som sin fylkesfugl.
Eldre havørner holder seg ofte på ett sted, mens yngre ørner streifer omkring og trekker til dels sør- og vestover om vinteren.
Havørnen fra Salten har fått æren for å ha reddet den norske bestanden, etter at arten ble totalfredet i Norge i 1968.[11] Senere har også den norske bestanden blitt benyttet i et rewildingprosjekt av havørn på De britiske øyer. Fra 1975–1985, 1993–1998 og fra 2007 og fram til i dag. I de to første periodene var det ørn fra Salten som ble sendt over. I 2011 ble det sendt over 16 havørnunger til Skottland og 23 til Irland, fra bestandene på Trøndelagskysten og Vestlandet. Prosjektet se ut til å bli en suksess. I dag er omkring 60 hekkende par i Skottland, selv om noen ørner fikk tilpasningsproblemer og en fløy til og med tilbake over Nordsjøen.[11]
I Norge forulykker havørn tidvis i vindmølleparker, blant annet på Smøla.[12]
Havørn i Øyhellesund i nærheten av Svolvær
Duell mellom havørner over Litløy fyr i Vesterålen
En voksen ørn på Litløya advarer sin unge om å søke dekning (noe den gjorde)
Ørnunge over redet sitt nær Litløy fyr
Havørn (Haliaeetus albicilla) er Nord-Europas største rovfugl og den fjerde største ørnen i verden. Den er toppkonsument i sitt økosystem og lever primært av fisk og sjøfugler, som den fanger i overflaten. Arten regnes som monotypisk og inngår i underfamilien Buteoninae (glenter, havørner og våker) i haukefamilien (Accipitridae). Arten hekker i Norge og er nært beslektet med hvithodehavørn (H. leucocephalus), som er USAs nasjonalfugl.
Arten er ifølge IUCNs rødliste livskraftig. Den står imidlertid oppført både på CITES liste I og II, samt på CMS liste I og II. BirdLife International hevdet i 2004, at Norge og Russland tilsammen hospiterte cirka 55 prosent av totalbestanden. I Europa anslo BirdLife populasjonen av hekkende par til cirka 9 000–12 300 i 2015, noe som utgjør cirka 17 900–24 500 voksne individer og omkring 50–74 prosent av den europeiske totalbestanden.
.jpg)
