Stillits (Carduelis carduelis) er en art i finkefamilien.[2] Fuglen er ca. 12 cm og finnes i det meste av Europa. I Norge hekker den hovedsakelig på Østlandet omkring Oslofjorden, streifflokker ses særlig høst og vinter på lavlandet i Sør-Norge. Den er dels stand- og streiffugl, men enkelte trekker om vinteren sørover til kontinentet. Arten er livskraftige ifølge IUCNs rødliste,[2] men den er sterkt truet av krypskytteri i det nordvestre Afrika (spesielt i det vestre Maghreb).[3][4]
Reiret blir ofte plassert i hager og parker. Hunnen bygger et vakkert rede av frødun, røtter, gress, mose og hår. Det er godt kamuflert, ofte høyt i et tre. Stillits kan legge egg fra begynnelsen av mai til godt ut i juli, 4-6 egg som er blåhvite med brunlige flekker og ruges av hunnen i ca. 13 dager. Hannen bringer mat, ungene fôres med oppgulp og flyr etter ca. 16 dager.
Føde: Frø av tistel, borre, høymol og andre høye ugressplanter, litt bjørkefrø samt en del insekter.
Blant våre småfugler er det få som kan konkurrere med stillitsen i fargeprakt. Når den dertil er en flink sanger, er det ikke rart at den er populær i Mellom-Europa – dessverre så populær at den fanges og settes i bur. I forrige århundre var den så etterspurt som burfugl i England at det ble drevet regulær fuglehandel, og opptil 132 000 stillitser ble fanget på ett år.
Her i landet er stillitsen en mindre vanlig fugl og sees mest høst og vinter. Den streifer da omkring i små flokker, gjerne i tettbygde strøk, og besøker byløkker og andre åpne steder hvor det vokser borre, tistel og andre høye kurvplanter. Frø av slike ugressplanter som stikker opp over snøen er stillitsens viktigste vinterføde.
Fuglen er tillitsfull og lar seg ofte betrakte på nært hold. Vår og sommer ser vi den forholdsvis sjelden. Den hekker årlig flere steder rundt Oslofjorden, og det er også funnet reder på Jæren og Lista.
Det pussige navnet har stillitsen fått på grunn av lokketonene, som ofte gjengis som «stiglitt». Nå er en bokstavelig gjengivelse av fuglelåter vanskelig, og enkelte fuglebøker gjengir lokketonene som «pu-ppupi-pupipupi». Varselropet er et mykt «ææi». Sangen er en ganske vakker, flytende kvitring som minner om kanarifugltriller, oppblandet med varianter av lokkeropet. Både hann og hunn synger.
Inndelingen og rekkefølgen av den følger HBW Alive og er i henhold til Collar, Newton & Bonan (2017).[2] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[1] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn, men kun midlertidige beskrivelser i påvente av offisielle navn.
Denne ornitologirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. Stillits (Carduelis carduelis) er en art i finkefamilien. Fuglen er ca. 12 cm og finnes i det meste av Europa. I Norge hekker den hovedsakelig på Østlandet omkring Oslofjorden, streifflokker ses særlig høst og vinter på lavlandet i Sør-Norge. Den er dels stand- og streiffugl, men enkelte trekker om vinteren sørover til kontinentet. Arten er livskraftige ifølge IUCNs rødliste, men den er sterkt truet av krypskytteri i det nordvestre Afrika (spesielt i det vestre Maghreb).
