Vikunja (Vicugna vicugna), gjennom spansk fra quechua wik'uña, er et kameldyr som lever på Altiplano i det sørlige Peru, deler av Bolivia, nordre Chile og nordvest i Argentina. Den største bestanden finnes i Peru. Guanako og vikunja er de eneste ville kameldyrartene i Sør-Amerika. Dens nærmest slektning er alpakka.[1] Vikunjaen hevdes å ha verdens mest eksklusive ull, selv om det egentlig ikke er ull, men hule pelshår med en tykkelse på kun 12-14 µm.[2]
Vikunja er det minste av kameldyra, voksne dyr har en kroppslengde inkludert hodet på 125–190 cm, skulderhøyde på 70–110 cm og veier mellom 35 og 45 kilogram.[3] Den har ei mer elegant bygning enn guanakoen, og er noe mindre med litt kortere hode og lengre ører. Pelsen er gulbrun på ryggen mens hår på hals og bryst er lyse og ganske lange. Dyra er skye og kan flykte i en fart på 47 km/t i ei høyde på 4 500 moh.
Arten eksisterer som to underarter, en nordlig (V. v. mensalis) og en sørlig (V. v. vicugna). Skillet mellom underartene går ved cirka 18o sør. DNA-studier viser at den nordlige underarten er nærmest beslektet med alpakka og trolig er en progenitor for denne.[1]
Vikunjaen lever i alpint terreng i høyder på mer enn 3 200 moh.[4] (i Peru over 3 800 moh.). I habitatet vokser næringsfattig gras av flerårige planter og grastuster som er harde å beite. Temperaturen varierer mye i denne høyden, fra under frysepunktet om natta til sterk solvarme om dagen. Habitatet må sørge for god vasstilgang, dyra krever drikkevatn hver dag og går sjelden over to kilometer fra nærmeste vasskilde.
Vikunjaen lever i familiegrupper på 6–10 dyr med et dominerende hanndyr sammen med hunndyr og ungdyr. Flokken hviler på ei høyde over beiteområdet. De lager gjødningshauger på ca. 4 meter i diameter. Paringstida er på høsten, svangerskapstida er på rundt 11 måneder og kalven dier i opp til 10 måneder. Dyra er kjønnsmodne etter 2 år og kan nå en levealder på 15–20 år. Unge hanndyr lever i ungkarsflokker større enn de vanlige familieflokkene. Naturlige predatorer er puma og andesrev. Kondorer dreper normalt ikke selv, men eter åtsel fra døde vikunjaer.
Hvert individ produserer 200–250 gram ekstremt fin ull årlig, til en kilopris av ca. USD 400–600 (2002). Også inkaene verdsatte vikunjaen for ullkvaliteten. Det skal har vært forbudt for andre enn herskerne å bære klær av vikunjaull.
Både den gang og i dag var vikunjaen verna av lovverket, men i en periode gikk det for seg mye ukontrollert krypskyting, slik at populasjonen falt til omkring 10 000 dyr på 1960-tallet. Etter at ble det satt inn vernetiltak både i Peru og Chile, har bestanden kommet opp mot 200 000 dyr igjen, hvorav cirka 120 000 i Peru. Selv om tallet virker komfortabelt, er arten klassifisert som sårbar av Verdens naturvernunion og som truet av U.S. Fish and Wildlife Service .
I førkolumbisk tid var høsting fra populasjonen særs regulert, det har vært foreslått at så mye som to millioner dyr levde i Andes med en utbredelse så langt nord som i Ecuador. Etter at arten ble nær utrydda kom det i gang internasjonale vernetiltak fra 1969. Det ble oppretta et nett av verneområde etter en aksjonsplan i de landa som hadde bestand. På 1980-tallet kom det i gang prosjekt for berekraftig høsting av populasjonen i samarbeid mellom mindre lokalsamfunn og styresmakter innenfor verneområde. Et eksempel på et slikt reservat er La Reserva Nacional de Pampa Galeras i Ayacucho-regionen i Peru med et areal på 6 500 hektar.
Vikunja (Vicugna vicugna), gjennom spansk fra quechua wik'uña, er et kameldyr som lever på Altiplano i det sørlige Peru, deler av Bolivia, nordre Chile og nordvest i Argentina. Den største bestanden finnes i Peru. Guanako og vikunja er de eneste ville kameldyrartene i Sør-Amerika. Dens nærmest slektning er alpakka. Vikunjaen hevdes å ha verdens mest eksklusive ull, selv om det egentlig ikke er ull, men hule pelshår med en tykkelse på kun 12-14 µm.
